Ja til og med tredjeterminen paa AC har sin ende. Etter mange lange timer paa biblioteket og evinnelig oppgaveskriving, er det endelig over. Men for en fantastisk termin det har vaert! Jeg kjenner at jeg er kommet naermere de jeg bor sammen med, og at det har vaert innmari koselig innimellom!
I dag gjorde jeg noe som foeltes ganske bra. Jeg kom gikk inn paa apoteket fra isende kulde og spurte hva den hoeyeste solfaktoren de hadde var! De hadde helt opp til femti, men jeg tok til takke med tretti og en "after sun". Etterpaa kjoepte jeg flip-flops(slippers), og smilte bredt av de misunnelige blikkene jeg mottok. I morgen reiser jeg til India. Det er et eventyr som er saa stort at jeg vet ikke om jeg toer aa tenke paa det. Skal reise i nesten et doegn med fly, og deretter tre timer med sjaafoeren til Fee. Fee bor i jungelen ikke saa lang fra havet en plass paa oestkysten av India. Og naar jeg sier jungelen, saa snakker vi ikke om palmer og litt gress, vi snakker om tjukkeste jungelen med alle mulige slags dyr rundt huset. Fee har nesten overbevist meg om at de aldri har slanger i huset, men jeg blir fremdeles aa sjekke badekar og dyne foer jeg gaar aa legger meg tror jeg. Vi skal ogsaa ri paa elefant, og brenne baal paa stranda i solnedgangen mens jungelen vaakner til liv bak oss. Saa dette tror jeg blir en bra ferie. Kommer hjem rundt den 21-22 desember, og selv om jeg gleder meg til India, saa er det ingen tvil om at det blir godt aa kommer hjem til jul. Skal jo spise lutefisk paa lillejulaften i aar, og det kan jeg ikke gaa glipp av.
Her feires det jo ogsaa jul, og i helgen hadde vi Christmas dinner/party. Alle kler seg opp i fine klaer, spiser god mat, og gir hverandre julegaver. I aar ble jeg vekket opp av den tyrkiske husmammaen min og hennes lille datter paa 4 som ville ha meg med aa lage mat klokka ti om morgenen. Saa vi sto paa i noen timer, og det ble da et anstendig maaltid til slutt! Fin kjola hadde jeg ogsaa, og alle guttene kjoepte blomster til jentene saa det var saa rosenroedt atte!
Naa er det bare pakking og litt smaatterier som gjenstaar foer vi drar. Heldigvis har vi en lang ferie foran oss. Jeg skal ta masse bilder, og lover aa legge ut etterhvert som jeg kommer hjem. saa mens jeg naa hoerer paa Terje Nilsen sin "hjem til jul", gjenstaar det bare og si takk for meg, takk for at dere leser bloggen min, og ha en fantastisk jul!
Mari
02 desember, 2008
18 november, 2008
En dag om gangen
Naa er det to uker fram til skoleslutt for denne terminen. I den anledning oensker jeg aa se litt tilbake paa det jeg har opplevd og gjennomgaatt her paa slottet mitt i Wales. Det har vaert en opplevelse uten like, som jeg naa faktisk begynner aa se enden paa. Jeg kom hit som en ung tenaaring med visjoner om aa redde verden. Akkurat der ble det over hodet ingen stor suksess, saa heldigvis hadde jeg ogsaa noen litt mindre ambisjoner som det gikk bedre med. Jeg ville ha utfordringer, og jeg ville hoppe ut i det ukjente og kjenne at jeg selv kunne klare aa skape en fast grunn under foettene mine. Og det klarte jeg. Derfor er det naa litt trist aa se tilbake paa tre tilbakelagt terminer som alle tre er fulle av det beste som finnes og vite at dette eventyret snart er over. Den ene seieren etter den andre, fantastiske vennskap som vil vare livet ut, og kunnskap om alt fra aa vaske klaer og lage mat, til teaterimprovisasjon og fredsetablering. Jeg har vaert saa utrolig heldig, og selv om det har vaert toefft i enkelte perioder, har jeg alltid reist meg igjen og fortsatt veien mot IB-diplomet og livet i enden av tunellen. Det er noe jeg er utrolig stolt av.
For ikke saa lenge siden var vi alle i London paa en liten ferie. Det var dager fyllt til randen av soevn, mat, og sosialisering. Jeg var saa heldig aa faa moete to av mine gode venner som begge viste seg aa vaere i London paa samme tidspunkt, og det var godt aa se baade Andreas og Eirik igjen. Litt shopping ble det jo ogsaa tid til, og jeg spiste sushi for foerste gang. Undergrunnen i London har jeg overvunnet med liv og lyst, og jeg fikk plutselig litt lyst til aa bo der. Ikke i undergrunnen altsaa, men i London. Det er saa levende over alt.
Men vi kom hjem igjen, og tilbake det bar til oppgaver og trening. Heldigvis ventet en hyggelig beloenning paa oss i teatergruppa. Cartoon de Salvo er navnet paa et meget imponerende teaterkompani, som var her i en uke for aa jobbe med oss. De har etablert seg som eneste langimprovisasjonsgruppe i Storbritannia, og bestaar av tre utrolig dyktige skuespillere. De har virkelig laert seg kunsten aa improvisere, og vi var veldig heldige som fikk sjansen til aa laere av de beste. Langimpro er rett og slett improvisering over lang tid. Disse folkene gaar paa scenen hver kveld og ber publikum om en tittel. Publikum faar ogsaa velge tre sanger fra et "jug band" repetoire. Deretter gaar de til siden, og uten aa engang diskutere hva de skal gjoere, improviserer de et helt stykke med de tre sangene integrert. Det er rett og slett magi, og beinhard kortimpro-trening. Stykkene deres varer fra en til to timer, og kan ende opp som hvilken som helst sjanger. De laerte oss alt de kunne, og vi arbeidet seks timer hver dag i fem dager. Paa loerdag viste vi litt improvisasjon til et betalende publikum, og uten aa skryte maa jeg bare si at de var henrykte. Vi viste litt teatersport, og begynte et par lengre sekvenser etter aa ha faatt to titler fra publikum. Det hele varte i en halvtime, og publikum lo saa de datt av stolene. Helt klart det beste kicket jeg har faatt noen gang. Jeg tror vi undervurderer effekten av latter. Dette er helt klart noe jeg kunne tenke meg aa holde paa med. Da Cartoon de Salvo gikk paa scenen etter oss, var stemningen for en humoristisk aften satt, og de ble en stor suksess. Jeg laerte masse. De var saa ydmyke og greie aa vaere sammen med, at aa laere fra dem ble en lek. Jeg skal naa lede impro og teatersportsaktivitet neste termin, og det tror jeg blir morsomt.
Saa enda en seier! Naa er det kanskje paa tide aa skrive litt mer om tysk ekspressionisme...
Stor klem
For ikke saa lenge siden var vi alle i London paa en liten ferie. Det var dager fyllt til randen av soevn, mat, og sosialisering. Jeg var saa heldig aa faa moete to av mine gode venner som begge viste seg aa vaere i London paa samme tidspunkt, og det var godt aa se baade Andreas og Eirik igjen. Litt shopping ble det jo ogsaa tid til, og jeg spiste sushi for foerste gang. Undergrunnen i London har jeg overvunnet med liv og lyst, og jeg fikk plutselig litt lyst til aa bo der. Ikke i undergrunnen altsaa, men i London. Det er saa levende over alt.
Men vi kom hjem igjen, og tilbake det bar til oppgaver og trening. Heldigvis ventet en hyggelig beloenning paa oss i teatergruppa. Cartoon de Salvo er navnet paa et meget imponerende teaterkompani, som var her i en uke for aa jobbe med oss. De har etablert seg som eneste langimprovisasjonsgruppe i Storbritannia, og bestaar av tre utrolig dyktige skuespillere. De har virkelig laert seg kunsten aa improvisere, og vi var veldig heldige som fikk sjansen til aa laere av de beste. Langimpro er rett og slett improvisering over lang tid. Disse folkene gaar paa scenen hver kveld og ber publikum om en tittel. Publikum faar ogsaa velge tre sanger fra et "jug band" repetoire. Deretter gaar de til siden, og uten aa engang diskutere hva de skal gjoere, improviserer de et helt stykke med de tre sangene integrert. Det er rett og slett magi, og beinhard kortimpro-trening. Stykkene deres varer fra en til to timer, og kan ende opp som hvilken som helst sjanger. De laerte oss alt de kunne, og vi arbeidet seks timer hver dag i fem dager. Paa loerdag viste vi litt improvisasjon til et betalende publikum, og uten aa skryte maa jeg bare si at de var henrykte. Vi viste litt teatersport, og begynte et par lengre sekvenser etter aa ha faatt to titler fra publikum. Det hele varte i en halvtime, og publikum lo saa de datt av stolene. Helt klart det beste kicket jeg har faatt noen gang. Jeg tror vi undervurderer effekten av latter. Dette er helt klart noe jeg kunne tenke meg aa holde paa med. Da Cartoon de Salvo gikk paa scenen etter oss, var stemningen for en humoristisk aften satt, og de ble en stor suksess. Jeg laerte masse. De var saa ydmyke og greie aa vaere sammen med, at aa laere fra dem ble en lek. Jeg skal naa lede impro og teatersportsaktivitet neste termin, og det tror jeg blir morsomt.
Saa enda en seier! Naa er det kanskje paa tide aa skrive litt mer om tysk ekspressionisme...
Stor klem
02 november, 2008
Da var det tid for oppdatering!!
Naa er det hoest. Bladene har i det siste eksplodert ut i fantastiake farger, og lufta er kald og klar. Utenfor huset mitt er det to store epletraer og et paeretre som blir benyttet stadig vekk. Ikke av meg selvfoelgelig, men alle andre koser seg masse!
Var i Oslo for ikke saa lenge siden, og det var en ganske deilig og etterlengtet tur. Jo mer jeg blir kjent med hovedstaden vaar, jo bedre liker jeg den. Det var kjempedeo;og aa se igjen mange av dem som jeg er mest glad i! Dessuten fikk jeg masse tanker og ideer om neste aar og hva det eventuelt skal bringe. Men der foregaar det ennaa en prosess som maa tenkes noeye igjennom.
Akkurat naa sitter jeg i biblioteket. Av en eller annen grunn sitter huspappaen min Graeme rett ved siden av meg, noe som er ytters besynderlig. Vi ser sjelden laerere i biblioteket, men alle vet jo at naar huspappaen og husmammaen min krangler, stikker han av. Saa det at han sitter her og sukker og prater tull med meg er vel kanskje ikke saa veldig rart. Biblioteket er foroevrig mitt andre hjem for tiden, siden det er mye arbeid som skal gjoeres. Har vel en besoekstid paa gjennomsnittlig tre timer hver dag. Grunnen til at jeg skriver naa er at jeg akkurat har gjort ferdig en stor del av det som skal gjoeres, og har derfor en meget velfortjent pause! I morgen skal teatergruppa mi ha forestilling, og det er noe vi ser veldig mye frem til. Vi har laget en forestilling helt selv, med en lett blanding av representativt skuespill (naa banner Graeme noe faelt paa siden av meg her. Datatroebbel), dialog, og fysisk teater. Det hele handler om det aa vaer ung jente som gaar over til aa bli litt mer voksen. Masse klisjeer! Men ganske vakkert til tider ogsaa. Det er spesielt en scene jeg liker aller best, der vi er kledd i svart og har laget et moenster som vi gaar i paa scenen med en stort hvitt lys i haanden. Det skal representere hvordan man selv maa foelge sine egne veier i moerket ved hjelp av et indre lys. Dette gjoeres til musikk, og kan minne litt om dans paa mange maater. Saa det gleder vi oss veldig til :)
Denne helgen kom de to gamle romkammeratene mine paa besoek! Emily og Yi Hui har begge det kjempebra, og det var utrolig godt aa se dem igjen. Vi hadde mange fine samtaler og indisk take awway. Da kan ikke ting bli bedre. Selv om det var godt aa se dem igjen, er det ingen tvil om at vi har et godt hus dette aaret ogsaa uten dem. Vi er alle gode venner, oppfoerer oss pent, og selv om kjoekkenet ser litt bomba ut, saa gjoer ikke det noe. Det er hyggelig aa komme hjem en kveld til noen snille foersteaaringer som har laget te til deg og spoer deg om hvordan dagen din har vaert.
Paa onsdag drar vi til London med alle andreaaringene, og det er selvfoegelig noe vi alle ser frem til med stor forventning. Jeg skal vaere der helt til soendag og ser frem til soving spising og litt shopping. Dette er vaar beloenning for at vi har hatt saa mye arbeid, og den er vel egentlig vel fortjent. Jeg og Anniken har igjen blitt spurt om aa opptre med vaar lille tradisjons-hit paa Royal Society som er holdt av Baronesse Kenndy. Hun gir masse penger til UWC hvert aar, og vi skal naa faa vaere en del av en liten tilsteldning. Det blir interessant tror jeg...
Saa til slutt kan jeg vel si at jeg legger ved noen bilder fra facebook, og at dere alle maa ha noen straalende uker fremover mot juletider. Jeg faar juleferie om ikke saa lenge, og da drar jeg til India!!
Klem til alle sammen
Mari
Var i Oslo for ikke saa lenge siden, og det var en ganske deilig og etterlengtet tur. Jo mer jeg blir kjent med hovedstaden vaar, jo bedre liker jeg den. Det var kjempedeo;og aa se igjen mange av dem som jeg er mest glad i! Dessuten fikk jeg masse tanker og ideer om neste aar og hva det eventuelt skal bringe. Men der foregaar det ennaa en prosess som maa tenkes noeye igjennom.
Akkurat naa sitter jeg i biblioteket. Av en eller annen grunn sitter huspappaen min Graeme rett ved siden av meg, noe som er ytters besynderlig. Vi ser sjelden laerere i biblioteket, men alle vet jo at naar huspappaen og husmammaen min krangler, stikker han av. Saa det at han sitter her og sukker og prater tull med meg er vel kanskje ikke saa veldig rart. Biblioteket er foroevrig mitt andre hjem for tiden, siden det er mye arbeid som skal gjoeres. Har vel en besoekstid paa gjennomsnittlig tre timer hver dag. Grunnen til at jeg skriver naa er at jeg akkurat har gjort ferdig en stor del av det som skal gjoeres, og har derfor en meget velfortjent pause! I morgen skal teatergruppa mi ha forestilling, og det er noe vi ser veldig mye frem til. Vi har laget en forestilling helt selv, med en lett blanding av representativt skuespill (naa banner Graeme noe faelt paa siden av meg her. Datatroebbel), dialog, og fysisk teater. Det hele handler om det aa vaer ung jente som gaar over til aa bli litt mer voksen. Masse klisjeer! Men ganske vakkert til tider ogsaa. Det er spesielt en scene jeg liker aller best, der vi er kledd i svart og har laget et moenster som vi gaar i paa scenen med en stort hvitt lys i haanden. Det skal representere hvordan man selv maa foelge sine egne veier i moerket ved hjelp av et indre lys. Dette gjoeres til musikk, og kan minne litt om dans paa mange maater. Saa det gleder vi oss veldig til :)
Denne helgen kom de to gamle romkammeratene mine paa besoek! Emily og Yi Hui har begge det kjempebra, og det var utrolig godt aa se dem igjen. Vi hadde mange fine samtaler og indisk take awway. Da kan ikke ting bli bedre. Selv om det var godt aa se dem igjen, er det ingen tvil om at vi har et godt hus dette aaret ogsaa uten dem. Vi er alle gode venner, oppfoerer oss pent, og selv om kjoekkenet ser litt bomba ut, saa gjoer ikke det noe. Det er hyggelig aa komme hjem en kveld til noen snille foersteaaringer som har laget te til deg og spoer deg om hvordan dagen din har vaert.
Paa onsdag drar vi til London med alle andreaaringene, og det er selvfoegelig noe vi alle ser frem til med stor forventning. Jeg skal vaere der helt til soendag og ser frem til soving spising og litt shopping. Dette er vaar beloenning for at vi har hatt saa mye arbeid, og den er vel egentlig vel fortjent. Jeg og Anniken har igjen blitt spurt om aa opptre med vaar lille tradisjons-hit paa Royal Society som er holdt av Baronesse Kenndy. Hun gir masse penger til UWC hvert aar, og vi skal naa faa vaere en del av en liten tilsteldning. Det blir interessant tror jeg...
Saa til slutt kan jeg vel si at jeg legger ved noen bilder fra facebook, og at dere alle maa ha noen straalende uker fremover mot juletider. Jeg faar juleferie om ikke saa lenge, og da drar jeg til India!!
Klem til alle sammen
Mari
03 oktober, 2008
Life, The Universe and Everything!
Ja her er det noen som vil kjenne seg igjen i nerdenes verden tror jeg? Hitchikers Guide to The Galaxy! 42! Svaret paa det store spoersmaalet! Men hvis det er det som er svaret, hva er da spoersmaalet? Mari har hatt Theory of Knowlede Presentation!
TOK som vi kaller det er egentlig en ganske kjedelig grein av IB, men likefullt noe alle maa igjennom. Paa norsk blir kurset regnet som ex.phil, og det er jo noe som er greit aa ha unnagjort. I loepet av ett aar skal vi igjennom filosofi fra alle verdens synspunkter, og gjoere oss tanker rundt selve hovedspoersmaalet: Hva vet jeg, og hvordan vet jeg det? Dette hoeres kanskje interessant ut? Joda det kunne sikkert vaert det, men paa grunn av litt tvilsom laerer blir det lite spennende timer. I foelge pensum skal vi ogsaa skrive et essay om et bestemt tema, og ha en presentasjon for klassen. Det er den jeg er saa heldig aa ha faatt gjort meg ferdig med i dag! Og jeg priser meg lykkelig. Et skritt naermere IB-diplomet mitt, og en ting mindre aa bekymre seg for. Det var til og med litt morsomt aa gjoere det, og der skal Anniken ha all takknemlighet. Anniken er min norske venninne her, og da jeg kom opp med at vi kunne gjoere vaar presentasjon sammen, fikk hun et innfall av fullstendig klarsynthet, og bestemte temaet 42!
Saa vi satte oss ned, leste filosofi og historieteori, og kom til slutt opp med en problemstilling og et spoersmaal som vi utviklet til en power point. Kort sagt saa handlet det om hvordan vi igjennom historien har sittet igjen med en masse svar som vi egentlig ikke helt vet spoersmaalet til. Hadrians wall mellom Scottland og England er et eksempel, pyramider i soer-Amerika et annet. Deretter har vi utforsket muligheter for aa manipulere historien i forhold til politikk, tro og religion. Her snakket vi blant annet om hvordan Holocaust i de senere aar har blitt benektet av enkelte antisemitistiske grupper, og om hvordan de har manipulert hypotesen deres til aa passe konklusjonen. Ganske skremmende egentlig, og garantert veldig ukonvensjonelt aa diskutere i et klasserom med studenter fra begge grupper. Men vi tok sjansen allikevel, og fikk en veldig god diskusjon ut av det. Vi fikk selvfoelgelig ogsaa flettet inn 42, og et lite humoristisk innslag fra TV-serien Hitchikers Guide to the Galaxy fra 80-tallet. Etter aa ha gitt ut 42 kjeks ble klassen veldig saa pratsomme, og vi kom fram til at det er viktig aa kunne stole paa historien. Dette maa gjoeres gjennom logikk, fornuft og undervisning, men man maa samtidig ikke vaere redde for aa stille spoersmaal til det vi laerer. Pluss at man vet jo aldri om 42 faktisk kan vaere det svaret vi alle leter etter, saa det handler om aa finne de rette spoersmaalet!
Naar det er sagt, saa har det skjedd mye annet rart her i det siste! Ledelsen er fremdeles paa en diger power trip, og naa kommer man i troebbel for den minste lille ting. Baade laerere og elever rister paa hodet, men for oeyeblikket har vi nok av ting aa tenke paa, og ingen av oss andreaaringer har noe spesielt oenske om aa stikke av midt paa natten lengre uansett. Dagene er fyllt av det vanlige, og vi trives godt alle sammen. Noe som jeg synes er veldig morsomt aa fortelle om, er at jeg og Anniken er blitt oppdaget som misjonaerer for norsk tradisjonell sang! Det vil si vi kan en sang med masse suddeli og duddeli, og vi har stadig nye oppdrag. For noen dager siden sang vi paa den ukentlige kammerkonserten, og ble etter det hyret av selveste rektor for aa synge naar han har gjester privat. Vi skal ogsaa synge for den nederlandske kronprinsen naar han dukker opp neste torsdag, og en torsdag to uker etter det, er det duket for elevkonserter for den internasjonal UWC-ledelsen. Der var musikklaerer Brian helt klar paa at han ville ha sangen vaar, to dansere, og en ku med vikingehorn. Der maa jeg si meg enig i det han paapekte om at "maybe that is a bit taking it too far???" Saa vi faar se om vi ikke klarer aa skrape i hop noen hallingdansere eller liknende i steden. Ikke vet publikum noe om hvordan halling egentlig skal se ut, saa der er det vel bare kreativiteten som setter grenser.
Naa er det leggetid.
Til neste gang: oppfoer dere pent, og ikke gjoer noe som ikke jeg ville ha gjort!
Mari
TOK som vi kaller det er egentlig en ganske kjedelig grein av IB, men likefullt noe alle maa igjennom. Paa norsk blir kurset regnet som ex.phil, og det er jo noe som er greit aa ha unnagjort. I loepet av ett aar skal vi igjennom filosofi fra alle verdens synspunkter, og gjoere oss tanker rundt selve hovedspoersmaalet: Hva vet jeg, og hvordan vet jeg det? Dette hoeres kanskje interessant ut? Joda det kunne sikkert vaert det, men paa grunn av litt tvilsom laerer blir det lite spennende timer. I foelge pensum skal vi ogsaa skrive et essay om et bestemt tema, og ha en presentasjon for klassen. Det er den jeg er saa heldig aa ha faatt gjort meg ferdig med i dag! Og jeg priser meg lykkelig. Et skritt naermere IB-diplomet mitt, og en ting mindre aa bekymre seg for. Det var til og med litt morsomt aa gjoere det, og der skal Anniken ha all takknemlighet. Anniken er min norske venninne her, og da jeg kom opp med at vi kunne gjoere vaar presentasjon sammen, fikk hun et innfall av fullstendig klarsynthet, og bestemte temaet 42!
Saa vi satte oss ned, leste filosofi og historieteori, og kom til slutt opp med en problemstilling og et spoersmaal som vi utviklet til en power point. Kort sagt saa handlet det om hvordan vi igjennom historien har sittet igjen med en masse svar som vi egentlig ikke helt vet spoersmaalet til. Hadrians wall mellom Scottland og England er et eksempel, pyramider i soer-Amerika et annet. Deretter har vi utforsket muligheter for aa manipulere historien i forhold til politikk, tro og religion. Her snakket vi blant annet om hvordan Holocaust i de senere aar har blitt benektet av enkelte antisemitistiske grupper, og om hvordan de har manipulert hypotesen deres til aa passe konklusjonen. Ganske skremmende egentlig, og garantert veldig ukonvensjonelt aa diskutere i et klasserom med studenter fra begge grupper. Men vi tok sjansen allikevel, og fikk en veldig god diskusjon ut av det. Vi fikk selvfoelgelig ogsaa flettet inn 42, og et lite humoristisk innslag fra TV-serien Hitchikers Guide to the Galaxy fra 80-tallet. Etter aa ha gitt ut 42 kjeks ble klassen veldig saa pratsomme, og vi kom fram til at det er viktig aa kunne stole paa historien. Dette maa gjoeres gjennom logikk, fornuft og undervisning, men man maa samtidig ikke vaere redde for aa stille spoersmaal til det vi laerer. Pluss at man vet jo aldri om 42 faktisk kan vaere det svaret vi alle leter etter, saa det handler om aa finne de rette spoersmaalet!
Naar det er sagt, saa har det skjedd mye annet rart her i det siste! Ledelsen er fremdeles paa en diger power trip, og naa kommer man i troebbel for den minste lille ting. Baade laerere og elever rister paa hodet, men for oeyeblikket har vi nok av ting aa tenke paa, og ingen av oss andreaaringer har noe spesielt oenske om aa stikke av midt paa natten lengre uansett. Dagene er fyllt av det vanlige, og vi trives godt alle sammen. Noe som jeg synes er veldig morsomt aa fortelle om, er at jeg og Anniken er blitt oppdaget som misjonaerer for norsk tradisjonell sang! Det vil si vi kan en sang med masse suddeli og duddeli, og vi har stadig nye oppdrag. For noen dager siden sang vi paa den ukentlige kammerkonserten, og ble etter det hyret av selveste rektor for aa synge naar han har gjester privat. Vi skal ogsaa synge for den nederlandske kronprinsen naar han dukker opp neste torsdag, og en torsdag to uker etter det, er det duket for elevkonserter for den internasjonal UWC-ledelsen. Der var musikklaerer Brian helt klar paa at han ville ha sangen vaar, to dansere, og en ku med vikingehorn. Der maa jeg si meg enig i det han paapekte om at "maybe that is a bit taking it too far???" Saa vi faar se om vi ikke klarer aa skrape i hop noen hallingdansere eller liknende i steden. Ikke vet publikum noe om hvordan halling egentlig skal se ut, saa der er det vel bare kreativiteten som setter grenser.
Naa er det leggetid.
Til neste gang: oppfoer dere pent, og ikke gjoer noe som ikke jeg ville ha gjort!
Mari
10 september, 2008
Det er spennedne hvordan tilfeldigheter styrer deg i forskjellige retninger. Plutselig skjer det en liten ting som faar store konsekvenser, og som gjoer at dagen din eller uka di eller kanskje LIVET ditt tar en helt annen retning. Paa denne skolen er det noe som faktisk ikke er helt fremmed. Det kan vaere saa lite som skal til. Vi er jo alle ganske motagelige her paa AC for mye ting. Det er i grunnen litt derfor vi er her. Jeg mener, vi skal jo tross alt redde verden, saa da maa vi holde oeyne og oerer litt oppe. Her finnes naa historier om elever som har gaatt fra aa skulle studere medisin til aa bli laerere i Afrika, eller muslimer som skulle hjem og gifte seg men som heller broet med familien og stod frem som homofil. Alt dette kanskje bare fordi de hadde en samtale eller fordi de leste et eller annet i en bok. Er ikke det egentlig ganske fantastisk? Personlig synes jeg vi skal tenke og undre oss litt over dette her, saa tar vi heller og redder verden en annen dag.
Men neida. Her skal det hverken tenkes eller undres, her skal det gjoeres. Helst veldig snart, og helst mot laererne sin vilje. Hvis laererne skulle finne paa noe saa forferdelig som aa kritisere et studentinitiativ og kalle det dekadent eller rett og slett daarlig, saa maatte han brenne i helvette! Og har en stakkars elev skrevet noe der kanskje temaet ikke kom frem helt tydelig, saa skal vi ikke smile og tenke "godt jobba", nei vi skal le og heller tenke "at det gaar an aa vaere saa dum". Den dobbeltmoralen som eksisterer her driver meg til vanvidd. Vi har latt idealismen gaa til hodet paa oss, og er plutselig blitt mer opptatt av aa kritisere alle som ikke gjoer noe, enn heller aa faktisk gjoere noe konstruktivt selv. Gjoer jeg noe med det? Nei. Er jeg like ille som alle de andre? Ja. Men jeg har hvertfall skjoent det. Det er ingen ting jeg kan gjoere med sultkatastrofer eller krigen i Georgia, men det jeg kan gjoere akkurat naa er aa stoette de som er rundt meg og proeve aa leve her i dette multikulturelle verdensreddende samfunnet.
Ellers, saa fikk vi nye studenter i gaar. De enten oser av selvtillit, eller har mest lyst til aa grave seg ned et sted langt herfra. Vi er selvfoelgelig til stede for aa gjoere dem mest mulig usikre, og for aa fortelle dem at for aa vaere kul, maa man drikke seg dritings i helgene. Jada. Her redder vi verden og skaper nye engasjerte genereasjoner. Skritt for skritt.
Synd at jeg bare skriver hvis jeg foeler at livet er urettferdig. For vi har det veldig bra her ogsaa, og vi er ofte veldig snille med hverandre. Og egentlig saa betyr det noe det vi gjoer. Hvertfall litt av det. Og om saa var, saa er det jo saann at om vi gjoer bare en eneste forskjel for noen som helst, saa synes jeg at det er verdt det.
Nytt telefonnummer: 00441446799258
Fred ut
Mari
Men neida. Her skal det hverken tenkes eller undres, her skal det gjoeres. Helst veldig snart, og helst mot laererne sin vilje. Hvis laererne skulle finne paa noe saa forferdelig som aa kritisere et studentinitiativ og kalle det dekadent eller rett og slett daarlig, saa maatte han brenne i helvette! Og har en stakkars elev skrevet noe der kanskje temaet ikke kom frem helt tydelig, saa skal vi ikke smile og tenke "godt jobba", nei vi skal le og heller tenke "at det gaar an aa vaere saa dum". Den dobbeltmoralen som eksisterer her driver meg til vanvidd. Vi har latt idealismen gaa til hodet paa oss, og er plutselig blitt mer opptatt av aa kritisere alle som ikke gjoer noe, enn heller aa faktisk gjoere noe konstruktivt selv. Gjoer jeg noe med det? Nei. Er jeg like ille som alle de andre? Ja. Men jeg har hvertfall skjoent det. Det er ingen ting jeg kan gjoere med sultkatastrofer eller krigen i Georgia, men det jeg kan gjoere akkurat naa er aa stoette de som er rundt meg og proeve aa leve her i dette multikulturelle verdensreddende samfunnet.
Ellers, saa fikk vi nye studenter i gaar. De enten oser av selvtillit, eller har mest lyst til aa grave seg ned et sted langt herfra. Vi er selvfoelgelig til stede for aa gjoere dem mest mulig usikre, og for aa fortelle dem at for aa vaere kul, maa man drikke seg dritings i helgene. Jada. Her redder vi verden og skaper nye engasjerte genereasjoner. Skritt for skritt.
Synd at jeg bare skriver hvis jeg foeler at livet er urettferdig. For vi har det veldig bra her ogsaa, og vi er ofte veldig snille med hverandre. Og egentlig saa betyr det noe det vi gjoer. Hvertfall litt av det. Og om saa var, saa er det jo saann at om vi gjoer bare en eneste forskjel for noen som helst, saa synes jeg at det er verdt det.
Nytt telefonnummer: 00441446799258
Fred ut
Mari
17 august, 2008
You know, life and stuff...
Ved hjelp av et utrolig tungvindt system har jeg nå fått mulighet til å skrive på bloggen min igjen. Jeg liker jo veldig godt å skrive her, så da blir det så irriterende når de ikke lar oss få lov til å bruke våre egne bærbare maskiner i husene. Vår kjære rektor Neil startet dette året med å komme opp med flere regler, og dette er en av dem. Regler for vårt eget beste selvsagt, og regler som er til for å gjøre hverdagen VÅR bedre. Så da vi kom for å ha samling første dagen ble vi møtt med et nytt og heftig regelhefte. Neil begynte som vanlig talen sin med å fortelle en anekdote om livet osv. Han tok oss tilbake til steinalderen og ville ha oss til å forestille oss han som en stor og hårete huleboer som skulle lære sønnen sin å jakte. Her falt selvfølgelig jeg av lasset, for hvem kan vel forestille seg Neil som en hårete villmann uten å bli litt forskrekket? Nei det var ikke enkelt. Ikke før et kvarter senere da han så vidt nevnte at han nå skal begynne med rominnspeksjoner hver mandag, ble det liv i meg. Og da det kom for dagen at det nå blir sikkerhetsvakt på campus fra klokka ti om kvelden og at det lenger ikke vil være mulig for oss å dra til de andre husene etter innsjekking, ble det virkelig liv i leiren. Jeg gleder meg virkelig til den dagen noen ringer til mamma og sier :” unnskyld men datteren deres (på 18 år) ble tatt i å gå til et annet hus klokken 11 i går kveld”.
Det handler ikke om regler, det handler om forståelse og respekt for individer. Bor du sammen med en som av kultur ikke drikker og som liker å legge seg tidlig, så respekterer du den personen. Det er jo faktisk ikke vanskeligere enn det. Og blir det så rotete på rommet ditt at du knapt kommer deg fram så får du alle romkameratene dine med deg og rydder! Hvis ikke vi som en internasjonal fredsskole klarer å leve sammen på en måte som gjør det bra for alle, hvem kan da klare det? Ved å innføre alle disse reglene sette Neil fokus på alt det negative som foregår på denne skolen. Det blir helt klart en konflikt mellom de som fester og de som ikke gjøre det, og det splitter miljøet her veldig. Vi burde jo ta vare på hverandre isteden for å bruke all energien på å planlegge hvordan vi kan lage fest til helgen.
Ja det er mye sinne ute å går på skolen for tiden. Folk er stressa, lærerne er veldig uenige om hva de synes om Neil og opplegget hans, og det er dårlig vær. Ja for det betyr faktisk veldig mye på en plass som dette der det kan være veldig godt å løpe seg en tur alene eller rusle langs klippene. Litt privatliv må man ha, og det er vanskelig å få til når det hele tiden er folk rundt deg og det pissregner ute.
Så i dag fant jeg ut at jeg skulle ta en tur i kirka. Det er så hyggelig å møte alle de snille menneskene der som er så takknemlige for at vi kommer. De kjører oss, og lager mat til oss etterpå. Så klokka kvart på 11 i dag tidlig satte jeg meg inn i en grønn Jaguar (!!!), og dro på gudstjeneste. Ikke nok med at det er avstressende, det er faktisk veldig morsomt også. For disse små landsbyene er stappfulle av festlige karakterer som alle sammen går i kirken på søndag. På første benk sitter lederen av blomsterfestivalen med hele komiteen av middelaldrende damer ved sin side. De dirigerer presten rundt og sukker oppgitt om det skulle oppstå en liten uregelmessighet i programmet. Når vi så kommer til salmesyngingen, er det opp å stå, og gi alt man har. Jeg er sikker på at damen med de rosa fjærene i hatten har vært god til å synge en gang, men det er altså slik at tidens tann tærer på så mangt. Hun kommer alltids opp på noen høye toner, bare kanskje ikke akkurat de høye tonene vi prøver å treffe. Volumet er det ingen ting galt med, det er på topp hele tiden. Kan minne litt om en berg-og-dal-bane. Spesielt når du har organisten på 87år helt bakerst som er så tunghørt at han begynner en takt etter resten av forsamlingen, og følger sitt eget tempo gjennom alle de 15 versene av salme nummer 116. Nei å gå i kirka er virkelig en opplevelse på så mange vis. God mat fikk vi også i dag, så jeg er glad jeg tok meg tid til en liten utflukt.
Nå er vi i gang med den såkalte August Period. Det er kun andreåringer på campus, vi har service hver dag, og tredagers-helg! Ellers skal egentlig ikke lærerne gi oss lekser, men som min nye engelsklærer så godt sa det: ” We don’t really give a damn about that”. Så ting er akkurat som vanlig.
Jeg har det veldig bra, og etter en fantastisk sommer er jeg klar for en ny termin. Kjenner at batteriene er på topp, og at jeg er i god form til å gjennomføre dette. Spør meg om en måned så får dere se at jeg tar så skammelig feil. Vi får nemlig førsteåringer snart. Skumle greier.
Alltid deres, Mari
PS. Bilder kommer om ikke lenge!!
Det handler ikke om regler, det handler om forståelse og respekt for individer. Bor du sammen med en som av kultur ikke drikker og som liker å legge seg tidlig, så respekterer du den personen. Det er jo faktisk ikke vanskeligere enn det. Og blir det så rotete på rommet ditt at du knapt kommer deg fram så får du alle romkameratene dine med deg og rydder! Hvis ikke vi som en internasjonal fredsskole klarer å leve sammen på en måte som gjør det bra for alle, hvem kan da klare det? Ved å innføre alle disse reglene sette Neil fokus på alt det negative som foregår på denne skolen. Det blir helt klart en konflikt mellom de som fester og de som ikke gjøre det, og det splitter miljøet her veldig. Vi burde jo ta vare på hverandre isteden for å bruke all energien på å planlegge hvordan vi kan lage fest til helgen.
Ja det er mye sinne ute å går på skolen for tiden. Folk er stressa, lærerne er veldig uenige om hva de synes om Neil og opplegget hans, og det er dårlig vær. Ja for det betyr faktisk veldig mye på en plass som dette der det kan være veldig godt å løpe seg en tur alene eller rusle langs klippene. Litt privatliv må man ha, og det er vanskelig å få til når det hele tiden er folk rundt deg og det pissregner ute.
Så i dag fant jeg ut at jeg skulle ta en tur i kirka. Det er så hyggelig å møte alle de snille menneskene der som er så takknemlige for at vi kommer. De kjører oss, og lager mat til oss etterpå. Så klokka kvart på 11 i dag tidlig satte jeg meg inn i en grønn Jaguar (!!!), og dro på gudstjeneste. Ikke nok med at det er avstressende, det er faktisk veldig morsomt også. For disse små landsbyene er stappfulle av festlige karakterer som alle sammen går i kirken på søndag. På første benk sitter lederen av blomsterfestivalen med hele komiteen av middelaldrende damer ved sin side. De dirigerer presten rundt og sukker oppgitt om det skulle oppstå en liten uregelmessighet i programmet. Når vi så kommer til salmesyngingen, er det opp å stå, og gi alt man har. Jeg er sikker på at damen med de rosa fjærene i hatten har vært god til å synge en gang, men det er altså slik at tidens tann tærer på så mangt. Hun kommer alltids opp på noen høye toner, bare kanskje ikke akkurat de høye tonene vi prøver å treffe. Volumet er det ingen ting galt med, det er på topp hele tiden. Kan minne litt om en berg-og-dal-bane. Spesielt når du har organisten på 87år helt bakerst som er så tunghørt at han begynner en takt etter resten av forsamlingen, og følger sitt eget tempo gjennom alle de 15 versene av salme nummer 116. Nei å gå i kirka er virkelig en opplevelse på så mange vis. God mat fikk vi også i dag, så jeg er glad jeg tok meg tid til en liten utflukt.
Nå er vi i gang med den såkalte August Period. Det er kun andreåringer på campus, vi har service hver dag, og tredagers-helg! Ellers skal egentlig ikke lærerne gi oss lekser, men som min nye engelsklærer så godt sa det: ” We don’t really give a damn about that”. Så ting er akkurat som vanlig.
Jeg har det veldig bra, og etter en fantastisk sommer er jeg klar for en ny termin. Kjenner at batteriene er på topp, og at jeg er i god form til å gjennomføre dette. Spør meg om en måned så får dere se at jeg tar så skammelig feil. Vi får nemlig førsteåringer snart. Skumle greier.
Alltid deres, Mari
PS. Bilder kommer om ikke lenge!!
12 august, 2008
Da var vi vel tilbake
Det regner, det er sauer over alt, senga di stinker, du finner ingen rene klaer, kjoekkenet ser ut som et bomba horehus, du har moerke ringer under oeynene, dagens hoeydepunkt er at det er kaffe i kantina, alle toalettene i huset ditt er tette, dusjene virker ikke, det staar en sint inder i gangen, du sover i gjennomsnitt seks timer i doegnet, altsaa, du er kommet til Atlantic College!
Jeg er tilbake, og alt er som det pleier aa vaere. Dette blir veldig kort siden de har tatt fra oss muligheten til aa bruke personlige datamaskiner i husene, og jeg gidder ikke aa erstatte ae oe og aa hele tiden. Det er ogsaa veldig slitsomt aa lese. Saa tenkte bare jeg skulle si at jeg har det bra, er veldig sliten og lykkelig, og skal skrive mer senere:) Finner en loesning etterhvert.
Nummeret til rommet mitt er 0044 1446799252, hvis noen skulle foele for det. Er stort sett paa rommet mitt om kvelden og jobber:)
Stay tuned, bilder kommer snart!!
Take care
Mari
Jeg er tilbake, og alt er som det pleier aa vaere. Dette blir veldig kort siden de har tatt fra oss muligheten til aa bruke personlige datamaskiner i husene, og jeg gidder ikke aa erstatte ae oe og aa hele tiden. Det er ogsaa veldig slitsomt aa lese. Saa tenkte bare jeg skulle si at jeg har det bra, er veldig sliten og lykkelig, og skal skrive mer senere:) Finner en loesning etterhvert.
Nummeret til rommet mitt er 0044 1446799252, hvis noen skulle foele for det. Er stort sett paa rommet mitt om kvelden og jobber:)
Stay tuned, bilder kommer snart!!
Take care
Mari
27 april, 2008
Bilder fra sommerWales.
Bilde en: Meg foran biblioteket i Cardiff
Bilde to: Meg som spiser kinesisk mat i Cardiff. Namnam...
Bilde tre: Jahn som grillmesteren selv...
Bilde fire: Det flotte treet vårt:D
Bilde to: Meg som spiser kinesisk mat i Cardiff. Namnam...
Bilde tre: Jahn som grillmesteren selv...
Bilde fire: Det flotte treet vårt:D
Sommerblogg:D
Mens dere der hjemme har snø har jeg sommer!! HAHAHAHA!!!
På fredag hadde jeg første eksamen i denne eksamensperioden. Det var i norsk, og gikk vel greit nok. Er egentlig stor fan av eksamener. Vi har en uke med masse fri, og i verste fall en eksamen om dagen. Når vi har eksamen sitter vi på rad og rekke i Bradenstoke Hall, og skriver i to timer. Det er litt stemningsfult nesten.
Ellers så har jeg hatt min mest interessante telefonsamtale denne uka. Vi skal nemlig skrive noe som heter Extended Essay, og det skal være en research oppgave rundt et spesielt tema. Jeg skriver i norsk om "Kabalmysteriet" av Jostein Gaarder. Siden vi skal finne andre kilder til informasjon enn boka, bestemte jeg meg for å prøve å få fatt i forfatteren selv. Egentlig lekte jeg bare med tanken om at det hadde vært gøy å prata litt med ham, men hadde ikke så mye håp om å faktisk få det til. Men så har det seg faktisk sånn at min kjære farmor kjenner svigermora til selveste Jostein Gaarder! Så på tirsdagskvelden fikk jeg tekstmelding fra mamma som sa at Jostein Gaarder godt kunne prate litt med meg. Det var i grunnen dritskummelt. Men på torsdag klokka kvart på seks gikk jeg løs på oppgaven, og hadde faktisk en lang og hyggelig samtale med Jostein som jeg kaller han. Vi diskuterte boka, filosofi og livet generelt, og det var de hyggeligste og rareste 30 minuttene jeg hadde den dagen. Men hjelpsomt var det, og har kommet godt igang med essayet mitt.
I går ble min gode venn Patrick 19 år. Det ble tradisjonen tro feiret med dusjing ved midnatt, men det ble kanskje ikke helt som planlagt. For det første gikk jo hudforeldrene våre aldri til sengs. Vi måtte vente helt til kvart over tolv før kysten var klar, og da stod det jo tjue folk utenfor huset og bare ventet på å få kaste seg over han. Da de kom inn teipet vi han til en sparkesykkel med gaffateip, og satte kursen mot utendørsbassenget. Vi kom faktisk hele tjue meter fra huset før vi ble stoppet av nærmeste nabo. Han ga en illsint beskjed om at bare måtte se å komme oss tilbake til husene våre og bli der, og stakkars Patrick på sykkelen fikk mest kjeft. Men fem minutter senere løp vi alle sammen en annen vei for å komme ned. Det er faktisk en ganske god tur ned dit, og det ble dagens trim. Trodde vi. Da vi kom frem hadde vi det veldig gøy med å kaste Patrick ut i bassenget, og han ble veldig kald og våt. Haha, veldig morsomt. Så tenkte vi at vi skulle dra opp til huset igjen for å spise litt kake og slikt, så vi tuslet opp til veien. Men akkurat idet jeg som førstemann rundet svingen fikk jeg to lys midt i fleisen. "ITS A CAR. RUUUUUN". Det siste jeg ser før jeg snur om og løper etter de andre er to riktig arge fjes som kommer stormende ut av bilen med to lommelykter etter oss. Hvordan lærerne visste hva vi gjorde forblir et mysterium. Vi ble litt redde, og veldig gira!! For hva er vel mer morsomt enn en katt og mus jakt i skogen rundt et slott midt på natten? Vi ble spredt rundt hele området, og jeg løp etter en liten gruppe som hadde kurs for slottet. Vi hørte noen rope ting som: " GUYS GO HOME" "HAHAHA. YOU ARE IN SUCH GREAT TROUBLE NOW". Jeg vet ikke hvem som hadde det morsomst, oss eller de tre lærerne som jaget oss. Men i mørket klarte jeg og noen andre å snike oss opp gjennom hagene uten å bli sett, og vi endte til slutt opp i Whitaker. Men hvor var brsdagsbarnet? Han kom veltende inn litt senere på kvelden iskald og kjempeglad. Så morsomt hadde han ikke hatt det på lenge. Fra vinduet i huset så vi bilen til tysklæreren returnere imens han lot biologilæreren ut. Kvelden endte med kake og Monty Python's "And now for something completely different".
Som min kjære pappa sa det, "Det der hørtes jo ut som en god gammeldags konfirmantleir". Nåja. Vet nå ikke om Svein Valle, Unn-Kristin og gjengen hadde løpt like lenge etter oss, men spiriten var der. Det er merkelig hvor barnslige en gruppe atten/nittenåringer kan bli når de bor sammen. Og ikke er det noe galt i det. i dag hadde vi grillparty foran huset, og det hele endte selvfølgelig i en diger vannkrig. Det var utrolig hyggelig da. Vi er et veldig bra hus, og med god mat og drikke innabords blir det veldig bra å være oss. Sommeren er kommet, det er tjue grader, og over alt er det blomster.
I går fikk jeg dra ut på ridetur i finværet, og det var helt fantastisk. Å ri er noe jeg savner veldig når jeg er hjemmefra, og det å få komme å ri gratis i det vakre landskapet, er helt utrolig. Hjelper veldig på når man er stressa og sliten.
Så det var det. Vet ikke hvor mange flere blogger det kommer her nå før jeg er hjemme igjen, men kan jo prøve å få til en til. Kommer hjem om 26 dager folkens!!! Så da er det slutt på freden og roden.
Snakkes
Mari
På fredag hadde jeg første eksamen i denne eksamensperioden. Det var i norsk, og gikk vel greit nok. Er egentlig stor fan av eksamener. Vi har en uke med masse fri, og i verste fall en eksamen om dagen. Når vi har eksamen sitter vi på rad og rekke i Bradenstoke Hall, og skriver i to timer. Det er litt stemningsfult nesten.
Ellers så har jeg hatt min mest interessante telefonsamtale denne uka. Vi skal nemlig skrive noe som heter Extended Essay, og det skal være en research oppgave rundt et spesielt tema. Jeg skriver i norsk om "Kabalmysteriet" av Jostein Gaarder. Siden vi skal finne andre kilder til informasjon enn boka, bestemte jeg meg for å prøve å få fatt i forfatteren selv. Egentlig lekte jeg bare med tanken om at det hadde vært gøy å prata litt med ham, men hadde ikke så mye håp om å faktisk få det til. Men så har det seg faktisk sånn at min kjære farmor kjenner svigermora til selveste Jostein Gaarder! Så på tirsdagskvelden fikk jeg tekstmelding fra mamma som sa at Jostein Gaarder godt kunne prate litt med meg. Det var i grunnen dritskummelt. Men på torsdag klokka kvart på seks gikk jeg løs på oppgaven, og hadde faktisk en lang og hyggelig samtale med Jostein som jeg kaller han. Vi diskuterte boka, filosofi og livet generelt, og det var de hyggeligste og rareste 30 minuttene jeg hadde den dagen. Men hjelpsomt var det, og har kommet godt igang med essayet mitt.
I går ble min gode venn Patrick 19 år. Det ble tradisjonen tro feiret med dusjing ved midnatt, men det ble kanskje ikke helt som planlagt. For det første gikk jo hudforeldrene våre aldri til sengs. Vi måtte vente helt til kvart over tolv før kysten var klar, og da stod det jo tjue folk utenfor huset og bare ventet på å få kaste seg over han. Da de kom inn teipet vi han til en sparkesykkel med gaffateip, og satte kursen mot utendørsbassenget. Vi kom faktisk hele tjue meter fra huset før vi ble stoppet av nærmeste nabo. Han ga en illsint beskjed om at bare måtte se å komme oss tilbake til husene våre og bli der, og stakkars Patrick på sykkelen fikk mest kjeft. Men fem minutter senere løp vi alle sammen en annen vei for å komme ned. Det er faktisk en ganske god tur ned dit, og det ble dagens trim. Trodde vi. Da vi kom frem hadde vi det veldig gøy med å kaste Patrick ut i bassenget, og han ble veldig kald og våt. Haha, veldig morsomt. Så tenkte vi at vi skulle dra opp til huset igjen for å spise litt kake og slikt, så vi tuslet opp til veien. Men akkurat idet jeg som førstemann rundet svingen fikk jeg to lys midt i fleisen. "ITS A CAR. RUUUUUN". Det siste jeg ser før jeg snur om og løper etter de andre er to riktig arge fjes som kommer stormende ut av bilen med to lommelykter etter oss. Hvordan lærerne visste hva vi gjorde forblir et mysterium. Vi ble litt redde, og veldig gira!! For hva er vel mer morsomt enn en katt og mus jakt i skogen rundt et slott midt på natten? Vi ble spredt rundt hele området, og jeg løp etter en liten gruppe som hadde kurs for slottet. Vi hørte noen rope ting som: " GUYS GO HOME" "HAHAHA. YOU ARE IN SUCH GREAT TROUBLE NOW". Jeg vet ikke hvem som hadde det morsomst, oss eller de tre lærerne som jaget oss. Men i mørket klarte jeg og noen andre å snike oss opp gjennom hagene uten å bli sett, og vi endte til slutt opp i Whitaker. Men hvor var brsdagsbarnet? Han kom veltende inn litt senere på kvelden iskald og kjempeglad. Så morsomt hadde han ikke hatt det på lenge. Fra vinduet i huset så vi bilen til tysklæreren returnere imens han lot biologilæreren ut. Kvelden endte med kake og Monty Python's "And now for something completely different".
Som min kjære pappa sa det, "Det der hørtes jo ut som en god gammeldags konfirmantleir". Nåja. Vet nå ikke om Svein Valle, Unn-Kristin og gjengen hadde løpt like lenge etter oss, men spiriten var der. Det er merkelig hvor barnslige en gruppe atten/nittenåringer kan bli når de bor sammen. Og ikke er det noe galt i det. i dag hadde vi grillparty foran huset, og det hele endte selvfølgelig i en diger vannkrig. Det var utrolig hyggelig da. Vi er et veldig bra hus, og med god mat og drikke innabords blir det veldig bra å være oss. Sommeren er kommet, det er tjue grader, og over alt er det blomster.
I går fikk jeg dra ut på ridetur i finværet, og det var helt fantastisk. Å ri er noe jeg savner veldig når jeg er hjemmefra, og det å få komme å ri gratis i det vakre landskapet, er helt utrolig. Hjelper veldig på når man er stressa og sliten.
Så det var det. Vet ikke hvor mange flere blogger det kommer her nå før jeg er hjemme igjen, men kan jo prøve å få til en til. Kommer hjem om 26 dager folkens!!! Så da er det slutt på freden og roden.
Snakkes
Mari
16 april, 2008
Procastination!!!
Ja det er nettopp det jeg holder på med nå. Skal egentlig jobbe masse og være produktiv, men akkurat nå kjente jeg at det var veldig viktig å få skrevet litt i bloggen. Dere må jo ha en liten oppdatering i ny og ne, og IB'en min kan jo ikke stå i veien for det.
Ja som dere kanskje skjønner er det mye skolearbeid. Herved tar jeg tilbake all eventuell klaging på skolearbeid fra meg som har vært i fortiden, må bare unnskylde. Jeg ante virkelig ikke hva jeg snakket om, eller hvilke dimensjoner av arbeid som skulle komme. Det er nesten latterlig hvor mye jeg har å gjøre for tiden, og med eksamener om en uke så går jeg nå inn i en fase der jeg har flyttet inn på biblioteket. Heldigvis er jeg ikke alene, så da går det litt lettere.
Men nok om sorgene. Jeg ble nemlig voksen sist mandag! Og med det må jeg bare si tusen tusen takk til alle som bidro til å gjøre det til ikke bare en, men TO fantastiske dager. Det var også veldig hyggelig med oppmerksomhet hjemmefra. Det hele startet søndagen før bursdagen min. Satt som vanlig begravd i matte eller whatever, og ante fred og ingen fare. Så tikker det inn en mail som sier at jeg må til et annet hus for å hjelpe noen med en teateroppgave. Greit nok det, har jo forsåvidt god tid enda. Drar bort dit, og det var starten på en rundtur uten like. Vi måtte hit for å hente en bok, og dit for å finne en genser. Til slutt endte jeg opp i fellesrommet passe forvirra. Dum som jeg er skjønte jeg ikke hva som holdt på å skje. Var nesten litt irritert for at de hadde tatt opp så mye av dagen min! Men så marsjerer plutselig Jahn, Zahir og Seb inn i dress og tar tak i armene mine. De andre begynner å le så smått av mitt mildt sagt forvirrede ansikt, idet de drar et teppe over hodet mitt og begynner å gå i en retning jeg ikke hadde peiling på. Vi gikk sikkert i over fem minutter, og jeg skjønte jo nå hva som skjedde. Til slutt hører jeg fjerne stemmer som hvisker og snakker opphisset. Vi gikk et stykke til, og uten advarsel river de av meg teppet og jeg får se fremfor meg en fantastisk gruppe mennesker i en av hagene nedenfor slottet. De hadde organisert overraskelsesbursdag for meg! Kjøpt inn mat og greier, og ordnet til med puter og musikk. Det var fantastisk. Var nesten rørt til tårer. Tenk at det finnes så fantastiske mennesker som legger til side skolearbeid og tar seg tid til noe slikt. På denne plassen er det faktisk litt enestående.
Senere på kvelden ble jeg dusjet ved midnatt, og fikk kake med lys på. Veldig hyggelig. Neste morgen på selve bursdagen min, klarte jeg selvfølgelig å forsove meg. Men det gikk fint, og dagen ble feiret med kake til frokost og en diger plakat formet som en isbjørnelg (!!!) i spisesalen. Og på kvelden tok Guro meg ut for å spise på indisk resturant. Veldig hyggelig. Så min overgang fra barn til voksen (på papiret), ble absolutt en minneverdig opplevelse!
Det er en veldig merkelig periode for meg nå. For det første så har vi fått vite de fleste av våre kommende førsteåringer, noe som betyr at jeg snart er ferdig med mitt første år her på AC. Og det er en rar tanke det. Kjennes jo ut som at det var i går jeg ankom Heathrow livredd og følte meg som verdens minste og mest ensomme person i hele verden. Men nå er det noen andre der ute som om ikke lenge skal gjennom det samme. Nå har jeg bare en måned igjen av mitt første år her, og skal snart bli andreåring. Det er litt skummelt, for det betyr også at det snart er tid for å søke UNIVERSITETER!!! Og da blir jeg jo nesten voksen jo. Det føles ut som at noe plutselig tok slutt uten at jeg var helt klar over det. Og samtidig begynte noe annet som jeg ikke helt var klar over. Men vi tar det som det kommer. Først skal jeg nå gjennom denne måneden her med eksamener og tårevåte avskjeder. Så får vi heller ta imot førsteåringene når den tid kommer.
Da skal jeg skrive litt mer på oppgaven min jeg. Eller hvertfall prøve...
Ja som dere kanskje skjønner er det mye skolearbeid. Herved tar jeg tilbake all eventuell klaging på skolearbeid fra meg som har vært i fortiden, må bare unnskylde. Jeg ante virkelig ikke hva jeg snakket om, eller hvilke dimensjoner av arbeid som skulle komme. Det er nesten latterlig hvor mye jeg har å gjøre for tiden, og med eksamener om en uke så går jeg nå inn i en fase der jeg har flyttet inn på biblioteket. Heldigvis er jeg ikke alene, så da går det litt lettere.
Men nok om sorgene. Jeg ble nemlig voksen sist mandag! Og med det må jeg bare si tusen tusen takk til alle som bidro til å gjøre det til ikke bare en, men TO fantastiske dager. Det var også veldig hyggelig med oppmerksomhet hjemmefra. Det hele startet søndagen før bursdagen min. Satt som vanlig begravd i matte eller whatever, og ante fred og ingen fare. Så tikker det inn en mail som sier at jeg må til et annet hus for å hjelpe noen med en teateroppgave. Greit nok det, har jo forsåvidt god tid enda. Drar bort dit, og det var starten på en rundtur uten like. Vi måtte hit for å hente en bok, og dit for å finne en genser. Til slutt endte jeg opp i fellesrommet passe forvirra. Dum som jeg er skjønte jeg ikke hva som holdt på å skje. Var nesten litt irritert for at de hadde tatt opp så mye av dagen min! Men så marsjerer plutselig Jahn, Zahir og Seb inn i dress og tar tak i armene mine. De andre begynner å le så smått av mitt mildt sagt forvirrede ansikt, idet de drar et teppe over hodet mitt og begynner å gå i en retning jeg ikke hadde peiling på. Vi gikk sikkert i over fem minutter, og jeg skjønte jo nå hva som skjedde. Til slutt hører jeg fjerne stemmer som hvisker og snakker opphisset. Vi gikk et stykke til, og uten advarsel river de av meg teppet og jeg får se fremfor meg en fantastisk gruppe mennesker i en av hagene nedenfor slottet. De hadde organisert overraskelsesbursdag for meg! Kjøpt inn mat og greier, og ordnet til med puter og musikk. Det var fantastisk. Var nesten rørt til tårer. Tenk at det finnes så fantastiske mennesker som legger til side skolearbeid og tar seg tid til noe slikt. På denne plassen er det faktisk litt enestående.
Senere på kvelden ble jeg dusjet ved midnatt, og fikk kake med lys på. Veldig hyggelig. Neste morgen på selve bursdagen min, klarte jeg selvfølgelig å forsove meg. Men det gikk fint, og dagen ble feiret med kake til frokost og en diger plakat formet som en isbjørnelg (!!!) i spisesalen. Og på kvelden tok Guro meg ut for å spise på indisk resturant. Veldig hyggelig. Så min overgang fra barn til voksen (på papiret), ble absolutt en minneverdig opplevelse!
Det er en veldig merkelig periode for meg nå. For det første så har vi fått vite de fleste av våre kommende førsteåringer, noe som betyr at jeg snart er ferdig med mitt første år her på AC. Og det er en rar tanke det. Kjennes jo ut som at det var i går jeg ankom Heathrow livredd og følte meg som verdens minste og mest ensomme person i hele verden. Men nå er det noen andre der ute som om ikke lenge skal gjennom det samme. Nå har jeg bare en måned igjen av mitt første år her, og skal snart bli andreåring. Det er litt skummelt, for det betyr også at det snart er tid for å søke UNIVERSITETER!!! Og da blir jeg jo nesten voksen jo. Det føles ut som at noe plutselig tok slutt uten at jeg var helt klar over det. Og samtidig begynte noe annet som jeg ikke helt var klar over. Men vi tar det som det kommer. Først skal jeg nå gjennom denne måneden her med eksamener og tårevåte avskjeder. Så får vi heller ta imot førsteåringene når den tid kommer.
Da skal jeg skrive litt mer på oppgaven min jeg. Eller hvertfall prøve...
30 mars, 2008
Bilder fra i dag.
Bilde en: Elgtvillingene klare til dyst!! Vi ble forøvrig slått ut i første runde, men ble bare slått med ett mål;)
Bilde to: Folk koser seg i sola.
Bilde tre: Tap og vinn med samme sinn...Men det var litt småkjipt...
Bilde fire: Patrick og Alan som spiller, men som også ble slått ut i første runde:D
Bilde to: Folk koser seg i sola.
Bilde tre: Tap og vinn med samme sinn...Men det var litt småkjipt...
Bilde fire: Patrick og Alan som spiller, men som også ble slått ut i første runde:D
De siste ukene.
I dag var det sommer i Wales. Litt morsomt egentlig siden det snødde sist helg, men dette er og blir Wales, og da er det egentlig ikke noe å bli så veldig overrasket over. Men uansett, i dag var det tjue grader i solveggen, og det var en deilig søndag.
Siden prosjektuka har det vært litt hektisk. Ikke at det er noe nytt, men det har faktisk skjedd litt mer enn vanlig. For mamma og pappa og Mats kom på et etterlengtet besøk i påskeferien. Som forøvrig bare dere har og ikke meg, for jeg fikk bare to dagen ferie!! De kom palmelørdag, og det var veldig deilig å se dem igjen alle tre. Det var veldig rart å skulle vise dem rundt i mitt "liv", men det var godt også. Nå skjønner de jo mer av hva som foregår her, og de tror sikkert at alle her er engasjerte sportye ungdommer siden det var 10km løp den dagen jeg viste dem rundt på campus. Det var kjempemorsomt å vide dem rundt i huset mitt selv om kjøkkenet var bomba, og mamma syntes slottet var lite.
Etterpå var vi på besøk hos link-familien min, noe jeg tror alle sammen satte stor pris på! Mats har hvertfall fått en personlig helt i min "bror" Stewart som lot han få spille på playstation'en hans.
Til slutt var vi noen dagen i Bath og London, og det var veldig deilig å være på ferie med noen som kan tenke for deg og som bare snakker norsk. Tenkingen gikk kanskje ikke like bra for alle bestandig, og vi hadde en meget festlig opplevelse på et ungdomsherberge i utkanten av London. Pappaen min liker nemlig å spare penger. Og det kombieres sjelden med å tenke over mødre og døttres behov for en ordentlig seng, dusj osv. Så vi endte opp på dette stedet som ikke lignet noen ting, og ikke hadde noen tegn til hyggelig familieferie. Etter mye om og men kom selvfølgelig pappa med en løsning som vi alle var fornøyde med, at vi skulle sove her en natt, og dra på et nytt hotell påfølgende morgen. Stor suksess!!
Så kom jeg da tilbake hit, og det var tilbake til det vanlige livet igjen. Har hatt en fin uke, og det er utrolig hvor mye godt vær kan hjelpe på humøret. I dag hadde vi fotballtennis (foosball) turnering i hagen. Det var utrolig gøy. Vi satte ut fire fotballtennisbord, og hadde turnering med en god del påmeldte. Jeg stilte selvfølgelig opp, men med små ambisjoner om å vinne noe særlig. Det vi hadde ambisjoner om derimot, var å vinne prisen for beste kostyme. Noe vi også gjorde. Ingen kunne motså vårt "siamesiske elgtvillinger"-kostyme, og vi fikk en hjemmelaget kake. Så det var en veldig fin dag i dag.
Savner dere alle, og har faktisk litt hjemlengsel nå til en forandring:)
Mari
Siden prosjektuka har det vært litt hektisk. Ikke at det er noe nytt, men det har faktisk skjedd litt mer enn vanlig. For mamma og pappa og Mats kom på et etterlengtet besøk i påskeferien. Som forøvrig bare dere har og ikke meg, for jeg fikk bare to dagen ferie!! De kom palmelørdag, og det var veldig deilig å se dem igjen alle tre. Det var veldig rart å skulle vise dem rundt i mitt "liv", men det var godt også. Nå skjønner de jo mer av hva som foregår her, og de tror sikkert at alle her er engasjerte sportye ungdommer siden det var 10km løp den dagen jeg viste dem rundt på campus. Det var kjempemorsomt å vide dem rundt i huset mitt selv om kjøkkenet var bomba, og mamma syntes slottet var lite.
Etterpå var vi på besøk hos link-familien min, noe jeg tror alle sammen satte stor pris på! Mats har hvertfall fått en personlig helt i min "bror" Stewart som lot han få spille på playstation'en hans.
Til slutt var vi noen dagen i Bath og London, og det var veldig deilig å være på ferie med noen som kan tenke for deg og som bare snakker norsk. Tenkingen gikk kanskje ikke like bra for alle bestandig, og vi hadde en meget festlig opplevelse på et ungdomsherberge i utkanten av London. Pappaen min liker nemlig å spare penger. Og det kombieres sjelden med å tenke over mødre og døttres behov for en ordentlig seng, dusj osv. Så vi endte opp på dette stedet som ikke lignet noen ting, og ikke hadde noen tegn til hyggelig familieferie. Etter mye om og men kom selvfølgelig pappa med en løsning som vi alle var fornøyde med, at vi skulle sove her en natt, og dra på et nytt hotell påfølgende morgen. Stor suksess!!
Så kom jeg da tilbake hit, og det var tilbake til det vanlige livet igjen. Har hatt en fin uke, og det er utrolig hvor mye godt vær kan hjelpe på humøret. I dag hadde vi fotballtennis (foosball) turnering i hagen. Det var utrolig gøy. Vi satte ut fire fotballtennisbord, og hadde turnering med en god del påmeldte. Jeg stilte selvfølgelig opp, men med små ambisjoner om å vinne noe særlig. Det vi hadde ambisjoner om derimot, var å vinne prisen for beste kostyme. Noe vi også gjorde. Ingen kunne motså vårt "siamesiske elgtvillinger"-kostyme, og vi fikk en hjemmelaget kake. Så det var en veldig fin dag i dag.
Savner dere alle, og har faktisk litt hjemlengsel nå til en forandring:)
Mari
Bilde en: En veldig hyggelig eks-student som tok noen av oss ut på middag:D
Bilde to: Meg og Fee i våre korklær som ble veldig ekle å ha på til slutt..
Bilde tre: Katedralen i Krakow som vi sang i!!! Den var utrolig fin
Bilde fire: Torget i Krakow
Bilde fem: En fra Jamaica, en fra Malaysia, og en tysker/inder som danser i snøen i Krakow
Bilde to: Meg og Fee i våre korklær som ble veldig ekle å ha på til slutt..
Bilde tre: Katedralen i Krakow som vi sang i!!! Den var utrolig fin
Bilde fire: Torget i Krakow
Bilde fem: En fra Jamaica, en fra Malaysia, og en tysker/inder som danser i snøen i Krakow
Bilder fra Polen
Bilde en: Torget i "gamlebyen" i Warsawa som bare er førti år gammel
Bilde to: Jessamyn og Juan Camilo som spiser lunsj på en veldig hyggelig kafé
Bilde tre: Helen og dirigent Brian hos selveste ambassadøren!!
Bilde fire: Koret like før vi sang live på radio for 1,2 millioner lyttere.
Bilde fem: Lykkelige jenter foran radiostasjonen.
Bilde to: Jessamyn og Juan Camilo som spiser lunsj på en veldig hyggelig kafé
Bilde tre: Helen og dirigent Brian hos selveste ambassadøren!!
Bilde fire: Koret like før vi sang live på radio for 1,2 millioner lyttere.
Bilde fem: Lykkelige jenter foran radiostasjonen.
07 mars, 2008
Polen og prosjektuke!
Nå sitter jeg her da. Det er nesten ingen i huset, og det er helt stille. Mange har enda ikke kommet tilbake fra sine prosjekter, og de som har kommet tilbake har enten pakket og dratt et annet sted for helgen, eller stukket seg bort et sted for å nyte de siste dagene med "ferie".
Prosjektuke er nemlig som norsk vinterferie. Vi får fri i ti dager, og kan enten dra på et prosjekt med en lærer til et kult sted, eller holde seg i Storbritania og ha sitt eget prosjekt. Noen holdt seg også på skolen, og hadde aktiviteter for barn eller lagde årbok. Jeg dro med koret på turnè til Polen.
Vi har altså da øvet sammen siden slutten av september med denne turen som mål. Det har vært en slitsom prosess, det har tatt opp to kvelder i uka, men det var helt klart verdt det. Vi har øvd inn et reportoir på en time og tjue minutter, med klassisk musikk, litt gospel, og en Zhulu-frihetssang. Vi lærte oss til og med den polske nasjonalsangen og en polsk nattasang! Da vi hadde en polsk radio-reporter på besøk et par uker før vi dro, holdt han på å le seg skakk av uttalen vår. Polsk er nemlig bare masse usaklige konsonanter som man nesten ikke uttaler en gang. Men han viste oss hvordan vi skulle få skikk på det hele, og til slutt fikk vi da sving på det.
Så vi reiste til Polen med nye kor-gensere, en drøss med noter, og svarte og hvite konsertklær. Det var den polske nasjonalkomiteèn som hadde lagt opp løpet for oss, og de tok godt imot oss på flyplassen. Deretter ble vi kjørt inn til Warsawa og innlosjert på et ungdomsherberge midt i senterum. Det var et veldig kult sted og bo, med gratis internettilgang og spesielt design på hvert enkelt rom. Jeg bodde sammen med fire kjekke jenter på det såkalte "Celtic Room". Det var et flott rom, og vi hadde mye gøy sammen.
Første konserten var på fredag hos den britiske ambassadøren i Warsawa. Hele den dagen hadde vi tasset rundt i "gamlebyen" som egentilg bare er sånn førti år gammel, men ble gjenoppbygd etter krigen. Det er en veldig fin del av byen, og vi trivdes med å gå rundt og se, skrive et par postkort, og drikke verdens beste kakao på verdens søteste kafé! Kaféer i Warsawa er ikke som andre, De er enestående, gammeldagse, billige, og serverer verdens beste mat og kakao. Eller varm sjokolade som det egentlig er. For det er ikke noe skvip som kommer ut av en maskin, det er sjokolade som er smeltet med fløte og krydder med tykk god krem på toppen. Vi satt der lenge.....
Men uansett, konsert hos den britiske ambassadøren. Det var heldigvis bare kammerkoret som sang, og det gikk veldig bra. I pausen ble det servert lite mat og mye vin, så den siste delen av konserten ble veldig festlig for oss å se på siden koret og dirigenten svaiet en god del. Ambassadøren selv var en hyggelig kar, og jeg hadde en lang samtale med ham om UWC og hvor viktig konseptet er osv. Ble jo kjent med en del viktige folk i Polen mens jeg var der, blant annet en av de mest ledende arkitektene i Warsawa og lederen av det trejde største apotekerfirmaet bare for å nevne noen. Sistnevnte tok en liten gruppe av oss ut på middag, og vi hadde en utrolig hyggelig kveld.
Så gikk det bare slag i slag i de neste dagene med konserter, en drøss med mat, og sight seeing. Og en ting må jeg si, folkene i Warsawa må komme seg videre etter andre verdenskrig. De er bitre, og alle guidene vi var i kontakt med omtalte konstant nazistene som "tyskerne". De har et eget museum bare om krigen i Warsawa, som forteller om hvor slemme tyskerne var, og om hvor mye folkene i byd led. Det er viktig å huske på, det er viktig å lære om, men det er også viktig å ikke leve i fortiden. Og når det eneste inntrykket vi hadde etter Warsawa var at det hadde vært masse krig og elendighet der, er det noe galt.
Krakow derimot, der var det fint der. Ingen spor etter krigen, ingen spor etter kommunister, bare hyggelige polske mennesker. Det er en vakker by, det er det ingen tvil om. Det ble nok brukt litt penger her, og vi hadde vår eneste fridag i Krakow. Noen dro til konsentrasjonsleiren, og noen fikk omvisning på slottet. Jeg valgte å tusle rundt i gatene med Fay, og kunne virkelig ikke tenke med å bruke min siste fridag til å lære om all elendigheten. Som sagt, det er viktig av vi vet om det og at det blir husket, men trenger ikke å påføre meg en depresjon av den grunn.
Vi hadde noen flotte konserter i noen storslagne kirker mens vi var der. Men det kuleste var nok når vi sang på polsk radio for 1,2 millioner mennesker, Jeg ble også plukket ut til å representere koret, og ble intervjuet på direkten. Spennende. Og da vi hadde konsert den kvelden møtte vi et kor som hadde hørt oss på radioen den morgenen og kjørt i åtte timer bare for å komme på konserten vår. Det er sånt man husker.
Vi hadde i det hele og store en fantastisk tur. Det er et godt minne å ta med seg, og heldigvis tok jeg masse bilder. Nå begynner folk og komme inn i huset, ting blir snart normale igjen, og i morgen har jeg vært dum nok til å gå med på å løpe 10km-løpet halv tolv. Som sagt, ting går tilbake til det normale.....
Prosjektuke er nemlig som norsk vinterferie. Vi får fri i ti dager, og kan enten dra på et prosjekt med en lærer til et kult sted, eller holde seg i Storbritania og ha sitt eget prosjekt. Noen holdt seg også på skolen, og hadde aktiviteter for barn eller lagde årbok. Jeg dro med koret på turnè til Polen.
Vi har altså da øvet sammen siden slutten av september med denne turen som mål. Det har vært en slitsom prosess, det har tatt opp to kvelder i uka, men det var helt klart verdt det. Vi har øvd inn et reportoir på en time og tjue minutter, med klassisk musikk, litt gospel, og en Zhulu-frihetssang. Vi lærte oss til og med den polske nasjonalsangen og en polsk nattasang! Da vi hadde en polsk radio-reporter på besøk et par uker før vi dro, holdt han på å le seg skakk av uttalen vår. Polsk er nemlig bare masse usaklige konsonanter som man nesten ikke uttaler en gang. Men han viste oss hvordan vi skulle få skikk på det hele, og til slutt fikk vi da sving på det.
Så vi reiste til Polen med nye kor-gensere, en drøss med noter, og svarte og hvite konsertklær. Det var den polske nasjonalkomiteèn som hadde lagt opp løpet for oss, og de tok godt imot oss på flyplassen. Deretter ble vi kjørt inn til Warsawa og innlosjert på et ungdomsherberge midt i senterum. Det var et veldig kult sted og bo, med gratis internettilgang og spesielt design på hvert enkelt rom. Jeg bodde sammen med fire kjekke jenter på det såkalte "Celtic Room". Det var et flott rom, og vi hadde mye gøy sammen.
Første konserten var på fredag hos den britiske ambassadøren i Warsawa. Hele den dagen hadde vi tasset rundt i "gamlebyen" som egentilg bare er sånn førti år gammel, men ble gjenoppbygd etter krigen. Det er en veldig fin del av byen, og vi trivdes med å gå rundt og se, skrive et par postkort, og drikke verdens beste kakao på verdens søteste kafé! Kaféer i Warsawa er ikke som andre, De er enestående, gammeldagse, billige, og serverer verdens beste mat og kakao. Eller varm sjokolade som det egentlig er. For det er ikke noe skvip som kommer ut av en maskin, det er sjokolade som er smeltet med fløte og krydder med tykk god krem på toppen. Vi satt der lenge.....
Men uansett, konsert hos den britiske ambassadøren. Det var heldigvis bare kammerkoret som sang, og det gikk veldig bra. I pausen ble det servert lite mat og mye vin, så den siste delen av konserten ble veldig festlig for oss å se på siden koret og dirigenten svaiet en god del. Ambassadøren selv var en hyggelig kar, og jeg hadde en lang samtale med ham om UWC og hvor viktig konseptet er osv. Ble jo kjent med en del viktige folk i Polen mens jeg var der, blant annet en av de mest ledende arkitektene i Warsawa og lederen av det trejde største apotekerfirmaet bare for å nevne noen. Sistnevnte tok en liten gruppe av oss ut på middag, og vi hadde en utrolig hyggelig kveld.
Så gikk det bare slag i slag i de neste dagene med konserter, en drøss med mat, og sight seeing. Og en ting må jeg si, folkene i Warsawa må komme seg videre etter andre verdenskrig. De er bitre, og alle guidene vi var i kontakt med omtalte konstant nazistene som "tyskerne". De har et eget museum bare om krigen i Warsawa, som forteller om hvor slemme tyskerne var, og om hvor mye folkene i byd led. Det er viktig å huske på, det er viktig å lære om, men det er også viktig å ikke leve i fortiden. Og når det eneste inntrykket vi hadde etter Warsawa var at det hadde vært masse krig og elendighet der, er det noe galt.
Krakow derimot, der var det fint der. Ingen spor etter krigen, ingen spor etter kommunister, bare hyggelige polske mennesker. Det er en vakker by, det er det ingen tvil om. Det ble nok brukt litt penger her, og vi hadde vår eneste fridag i Krakow. Noen dro til konsentrasjonsleiren, og noen fikk omvisning på slottet. Jeg valgte å tusle rundt i gatene med Fay, og kunne virkelig ikke tenke med å bruke min siste fridag til å lære om all elendigheten. Som sagt, det er viktig av vi vet om det og at det blir husket, men trenger ikke å påføre meg en depresjon av den grunn.
Vi hadde noen flotte konserter i noen storslagne kirker mens vi var der. Men det kuleste var nok når vi sang på polsk radio for 1,2 millioner mennesker, Jeg ble også plukket ut til å representere koret, og ble intervjuet på direkten. Spennende. Og da vi hadde konsert den kvelden møtte vi et kor som hadde hørt oss på radioen den morgenen og kjørt i åtte timer bare for å komme på konserten vår. Det er sånt man husker.
Vi hadde i det hele og store en fantastisk tur. Det er et godt minne å ta med seg, og heldigvis tok jeg masse bilder. Nå begynner folk og komme inn i huset, ting blir snart normale igjen, og i morgen har jeg vært dum nok til å gå med på å løpe 10km-løpet halv tolv. Som sagt, ting går tilbake til det normale.....
10 februar, 2008
Flere bilder:D
Skal man til Scottland, må man ha det rette undertøyet.
Familien spiser frokost på Starbucks
Kilt!!
Familien spiser frokost på Starbucks
Kilt!!
Bilder så klart..
Andreåringene våre fant ut at de vill lure oss med årets førsteåringbilde. Så de startet en vannkrig. Meget populært!!


Tjoheiii, Edinburg her kommer jeg!!!
Ja, jeg er i veldig godt humør, og da blir man ekstra kreativ på overskriftsfronten...
Har virkelig hatt noen fantastiske dager denne uka. Det hele startet på tirsdag, da jeg fikk vite at jeg får skifte service!! Hurra!! Endelig. Siden jeg måtte ut av Lifeboats og inn i Community Educational Partnership, har jeg ikke hatt veldig mye glede av servicen min. Den har stort sett gått ut på å holde styr på unger for late lærere, og jeg ble ofte sett mer på som en byrde enn som en ressurs. Det har selvsagt vært gode dager også, som når jeg hadde en lang samtale med lille Zack på seks som forklarte meg at det dårlige været i Wales skyldes de to solene som ofte er så sinte på hverandre at de rett og slett stakk av! Men når de dårlige dagene blir flere enn de gode dagene, kjennes det veldig tungt til slutt. Men altså, på tirsdag klarte jeg endelig å forhandle meg fram til å få hoppe over i Social service. Det betyr at jeg nå har Music for Fun som service!!! Tenk det!! Jeg har også en session på tirsdager der jeg helper til i en klasse med barn som har spesielle behov. Mye AHDH ute å går, og en lærer som må gå på vival eller noe, for hun har ikke kontroll i det hele tatt, og lar alle barna løpe rundt og rundt mens hun selv smiler og traller for seg selv i sin egen lille verden. Det hele er ganske surrealistisk egentlig. Første gang lagde vi sjeletter av hvite strå, eller jeg lagde sjeletter av hvite strå for ungene ville ikke, og sist gang limte vi oransje linser på en papp-rev, og gule fjær på en kylling. EXCITING STUFF!!
Music for fun er like gøy som alltid, og jeg kan bare ikke bli lei av å se på de gamle lykkelige menneskene som sitter rundt meg. De dupper av innimellom med salige smil om munnen, og vinker som besatt når vi drar. Jeg er så utrolig heldig som får gjøre dette.
Men uanett, tilbake til min fantastiske uke. På onsdag var jeg dum nok til å dra med meg husets treningsnarkoman til treningssenteret. Det resulterte i SINNSYKT ømme muskler, og tretthet som nesten tok livet av meg. Men gøy var det. Så sliten har jeg aldri vært før tror jeg. Var helt klart verdt det, og det føltes bra resten av kvelden. På torsdag startet dagen men at jeg forov meg, sto opp og løp ned til engelsk i slaskebukse og hettegenser. Ikke en bra ting da at læreren finner ut at vi skal ha eksamenstrening og skrive essay på en time som skal settes karakter på. Så etter en time var dagen allerede på bånn, og jeg tuslet sakte opp til rommet mitt igjen. Der gjorde jeg noe som antakelig var det lureste jeg gjorde den dagen, jeg drakk to liter kruttsterk kaffe! Så etter en time da det var tid for litt naturfag hadde Mari koffeinsjokk! Satt i timen og trommet på alt jeg kunne se, skrev surrealistiske dikt, og irriterte vettet av de på siden av meg. Det var gøy det! Og i timen som kom etterpå, hadde jeg verdens mest konstruktive mattetime og gjorde lekser for minst en måned framover. Og om ikke det var nok, løp jeg fem kilometer på klippene uten at det gjorde vondt etter skolen. Har aldri vært så lykkelig i hele mitt liv.
På fredag dro vi altså endelig til Edinburg. Jeg og Roisin (uttales Roshin, kalles Rosh) har planlagt denne turen siden oktober, og denne helgen skjedde det endelig. Vi fikk latterlig billige flybilletter (40 pund, tur/retur), og reiste fredag ettermiddag. Familien til Rosh tok imot oss på flyplassen, og det var utrolig hyggelig å møte dem. De lagde mat til oss, jeg fikk sove i en ordentlig seng med rene hvite laken, og i dag fikk jeg et bad i et ordentlig badekar! Det var fantastisk. Hele oppholdet var untolig hyggelig, og jeg fikk ladet opp mine batterier. Vi fikk en hel dag i Edinburg på lørdag, og vi tilbrakte dagen til å shoppe, vandre rundt i sentrum, og om kvelden gikk vi på teater. Det var rett og slett fantastisk. I denne byne vil jeg bo. Det er forøvrig det som er planen for tiden, jeg vil til Edinburg og studere psykologi. Scottland er mitt land!!
Så det skjer mye her som vanlig. Jeg har det veldig bra, og gleder meg til å stå opp i morgen for en liten joggetur!!
Klem til alle som vil ha en!
Mari
Har virkelig hatt noen fantastiske dager denne uka. Det hele startet på tirsdag, da jeg fikk vite at jeg får skifte service!! Hurra!! Endelig. Siden jeg måtte ut av Lifeboats og inn i Community Educational Partnership, har jeg ikke hatt veldig mye glede av servicen min. Den har stort sett gått ut på å holde styr på unger for late lærere, og jeg ble ofte sett mer på som en byrde enn som en ressurs. Det har selvsagt vært gode dager også, som når jeg hadde en lang samtale med lille Zack på seks som forklarte meg at det dårlige været i Wales skyldes de to solene som ofte er så sinte på hverandre at de rett og slett stakk av! Men når de dårlige dagene blir flere enn de gode dagene, kjennes det veldig tungt til slutt. Men altså, på tirsdag klarte jeg endelig å forhandle meg fram til å få hoppe over i Social service. Det betyr at jeg nå har Music for Fun som service!!! Tenk det!! Jeg har også en session på tirsdager der jeg helper til i en klasse med barn som har spesielle behov. Mye AHDH ute å går, og en lærer som må gå på vival eller noe, for hun har ikke kontroll i det hele tatt, og lar alle barna løpe rundt og rundt mens hun selv smiler og traller for seg selv i sin egen lille verden. Det hele er ganske surrealistisk egentlig. Første gang lagde vi sjeletter av hvite strå, eller jeg lagde sjeletter av hvite strå for ungene ville ikke, og sist gang limte vi oransje linser på en papp-rev, og gule fjær på en kylling. EXCITING STUFF!!
Music for fun er like gøy som alltid, og jeg kan bare ikke bli lei av å se på de gamle lykkelige menneskene som sitter rundt meg. De dupper av innimellom med salige smil om munnen, og vinker som besatt når vi drar. Jeg er så utrolig heldig som får gjøre dette.
Men uanett, tilbake til min fantastiske uke. På onsdag var jeg dum nok til å dra med meg husets treningsnarkoman til treningssenteret. Det resulterte i SINNSYKT ømme muskler, og tretthet som nesten tok livet av meg. Men gøy var det. Så sliten har jeg aldri vært før tror jeg. Var helt klart verdt det, og det føltes bra resten av kvelden. På torsdag startet dagen men at jeg forov meg, sto opp og løp ned til engelsk i slaskebukse og hettegenser. Ikke en bra ting da at læreren finner ut at vi skal ha eksamenstrening og skrive essay på en time som skal settes karakter på. Så etter en time var dagen allerede på bånn, og jeg tuslet sakte opp til rommet mitt igjen. Der gjorde jeg noe som antakelig var det lureste jeg gjorde den dagen, jeg drakk to liter kruttsterk kaffe! Så etter en time da det var tid for litt naturfag hadde Mari koffeinsjokk! Satt i timen og trommet på alt jeg kunne se, skrev surrealistiske dikt, og irriterte vettet av de på siden av meg. Det var gøy det! Og i timen som kom etterpå, hadde jeg verdens mest konstruktive mattetime og gjorde lekser for minst en måned framover. Og om ikke det var nok, løp jeg fem kilometer på klippene uten at det gjorde vondt etter skolen. Har aldri vært så lykkelig i hele mitt liv.
På fredag dro vi altså endelig til Edinburg. Jeg og Roisin (uttales Roshin, kalles Rosh) har planlagt denne turen siden oktober, og denne helgen skjedde det endelig. Vi fikk latterlig billige flybilletter (40 pund, tur/retur), og reiste fredag ettermiddag. Familien til Rosh tok imot oss på flyplassen, og det var utrolig hyggelig å møte dem. De lagde mat til oss, jeg fikk sove i en ordentlig seng med rene hvite laken, og i dag fikk jeg et bad i et ordentlig badekar! Det var fantastisk. Hele oppholdet var untolig hyggelig, og jeg fikk ladet opp mine batterier. Vi fikk en hel dag i Edinburg på lørdag, og vi tilbrakte dagen til å shoppe, vandre rundt i sentrum, og om kvelden gikk vi på teater. Det var rett og slett fantastisk. I denne byne vil jeg bo. Det er forøvrig det som er planen for tiden, jeg vil til Edinburg og studere psykologi. Scottland er mitt land!!
Så det skjer mye her som vanlig. Jeg har det veldig bra, og gleder meg til å stå opp i morgen for en liten joggetur!!
Klem til alle som vil ha en!
Mari
06 februar, 2008
Det er VÅR:D
Begynner å bli lenge siden sist nå, og det må jeg bare beklage. Har skjedd mye her som vanlig, og søndagene går som regel med til soving og jobbing i steden for å skrive blogg. Men nå fikk jeg plutselig en fritime. Hurra! Så nå blir det blogg!
Først en oppdatering på det dere alle sikkert lurer mest på, hvordan går det med jogginga!? Vel, det går ikke i det hele tatt for jeg har fått beinhinnebetennelse. Så nå er det svømming tre til fire ganger i uka, å turgåing hver morgen. Så vi holder på!
Natt til forrige fredag fikk jeg besøk av Stian. Det var utrolig hyggelig, og et besøk som satte sine spor på AC. Fremdeles får jeg kommentarer som "Dude, your friend is so cool, man!" eller "I liked that boy". Vi hadde det hvertfall veldig kult, og gjorde masse spennende mens han var her. Satser på at han sender meg litt bilder som jeg kan legge ut her. Noe vi gjorde som jeg er helt sikker på at Stian kommer til å huske lenge, er da han var med meg på aktiviteten Music for fun! Vi har i to uker nå øvd på gode gamle slagere som "Blue Moon" og "Obla di obla da", og på fredag reiste vi til et lokalt gamlehjem for å opptre for beboerne. Det var stor suksess, og Stian storkoste seg der han satt plassert mellom de gamle damene. De kunne selvfølgelig alle sangene, og "syng med den stemmen du har" har fått ny mening for meg. En stor forskjell på walisiske og norske gamlehjem er at jeg tviler sterkt på at det blir servert digre vinglass med Sherry hver dag klokka to på et norskt gamlehjem. Stian var hellig overbevist om at det var eplejus som ble servert.
Lørdag for en uke siden var jeg så heldig å få være med link familien min til Cardiff. Det var en utrolig hyggelig tur, der jeg blant annet fikk tur på walisisk folkemuseum, og den norske sjømannskirka i Cardiff. Kjempekoselig! De ser sånn frem til å treffe mamma og pappa, og er fullt oppdatert på det som skjer i heimen. Den lørdagen snublet vi også over et utdrikningslag med gamle AC'ere, og det ble en festlig kveld!
Skal vel legge ut litt bilder av våren etter hvert, for her blomstrer påskeliljer og andre blomster. Jeg blir helt miljøskadet og årstidforvirret, men det takler vi.
Nå vil jeg ha kaffe. Det blir en heftig dag i dag, og jeg skal til Cardiff med music for fun senere.
Fred og sjokolade
Mari
Først en oppdatering på det dere alle sikkert lurer mest på, hvordan går det med jogginga!? Vel, det går ikke i det hele tatt for jeg har fått beinhinnebetennelse. Så nå er det svømming tre til fire ganger i uka, å turgåing hver morgen. Så vi holder på!
Natt til forrige fredag fikk jeg besøk av Stian. Det var utrolig hyggelig, og et besøk som satte sine spor på AC. Fremdeles får jeg kommentarer som "Dude, your friend is so cool, man!" eller "I liked that boy". Vi hadde det hvertfall veldig kult, og gjorde masse spennende mens han var her. Satser på at han sender meg litt bilder som jeg kan legge ut her. Noe vi gjorde som jeg er helt sikker på at Stian kommer til å huske lenge, er da han var med meg på aktiviteten Music for fun! Vi har i to uker nå øvd på gode gamle slagere som "Blue Moon" og "Obla di obla da", og på fredag reiste vi til et lokalt gamlehjem for å opptre for beboerne. Det var stor suksess, og Stian storkoste seg der han satt plassert mellom de gamle damene. De kunne selvfølgelig alle sangene, og "syng med den stemmen du har" har fått ny mening for meg. En stor forskjell på walisiske og norske gamlehjem er at jeg tviler sterkt på at det blir servert digre vinglass med Sherry hver dag klokka to på et norskt gamlehjem. Stian var hellig overbevist om at det var eplejus som ble servert.
Lørdag for en uke siden var jeg så heldig å få være med link familien min til Cardiff. Det var en utrolig hyggelig tur, der jeg blant annet fikk tur på walisisk folkemuseum, og den norske sjømannskirka i Cardiff. Kjempekoselig! De ser sånn frem til å treffe mamma og pappa, og er fullt oppdatert på det som skjer i heimen. Den lørdagen snublet vi også over et utdrikningslag med gamle AC'ere, og det ble en festlig kveld!
Skal vel legge ut litt bilder av våren etter hvert, for her blomstrer påskeliljer og andre blomster. Jeg blir helt miljøskadet og årstidforvirret, men det takler vi.
Nå vil jeg ha kaffe. Det blir en heftig dag i dag, og jeg skal til Cardiff med music for fun senere.
Fred og sjokolade
Mari
20 januar, 2008
spysjuke...
Gjett om det er kjipt å få spysjuke på en plass som dette! Ikke nok med at det smitter som bare det, du blir sengeliggende hele helgen alene mens de andre har det gøy. Ikke kult i det hele tatt. Det er da du ønsker at du var hjemme med en mamma som du kan rope på når som helst og som ikke har noe bedre å gjøre enn å passe på deg. Men neida...
Heldigvis er jeg mye bedre i dag. Og bra er det for jeg har litt for mye arbeid å gjøre. Presentasjon i Environmental Systems som skal være ferdig på torsdag. Nei og nei. Men det går sikkert bare fint det. Ikke mange som er oppe på denne tida en søndag morgen. Merkelig nok. Men her sitter jeg altså nesten helt alene, og venter på at arbeidshumøret skal komme over meg. Fint at jeg har en blogg som jeg kan bruke som "procatsination" (mitt nye favorittord som betyr avledning).
Det har vært en veldig interessant uke vil jeg si. Første uka tilbake, med eksamensoppgaver som skal rettes (eller ikke rettes alt etter som), lærere som skal holde taler om hvor viktig denne terminen er, og joggere som skal opp klokka kvart på syv hver morgen! Og det har vi søren meg vært også! Det er så utrolig deilig skal jeg si dere. Du får masse masse energi for resten av dagen, og det merkes allerede på buksene. Opp å løpe kvart på syv, i dusjen halv åtte, toast og te kvart på åtte, og timer som begynner klokka åtte. Det gjør meg lykkelig, og vi viser dem som trodde vi ville gi opp etter en uke. Nå gjenstår det å vise dem som trodde vi skulle gi opp etter to uker. Og tre uker. osv.
På fredag før jeg ble syk hadde vi en veldig hyggelig middag hos engelsklæreren vår Angie. Vi kledte oss ut som karakterene i en bok som vi hadde jobbet med før ferien "A Room with a View", og hadde et utrolig godt måltid med kylling som ikke ble servert på en seng av ris men med friske grønnsaker og stekte poteter. Det var også veldig morsomt å se alle sammen utkledd som engelskmenn fra 1800-tallet. Jeg var Lucy, og hadde på meg et brunt langt skjørt, en hvit bluse og hvite perler i halsen. Etter middagen satt vi i stua og drakk te mens vi lekte diktleken. Den gikk ut på at vi fikk opplest første strofe av et kjent dikt, også skulle alle sammen finne på neste selv. Det ble ganske morsomt etter hvert.
En aktivitet jeg skal ha denne terminen er den geniale aktiviteten "Music for fun". Den innebærer at vi skal lære oss en masse gamle kjente slagere som "I come from Alabama" og "Blue Moon", og så skal vi ha turnè rundt på gamlehjem hver fredag ettermiddag og synge som gamle mennesker. Tror det kan bli veldig morsomt jeg. Andre aktiviteter jeg har denne terminen er latinsk dans og turnèkoret. Koret skal på turne fra den 28 februar til åttende mars i Polen, og det gleder jeg meg til.
Så terminen har virkelig startet for fullt her med alt det innebærer. Men når jeg ser på kalenderen skjønner jeg at det kommer til å gå veldig fort. Om to uker kommer Stian på besøk, om tre uker drar jeg til Edinburg med en venninne for en helg, og etter det er det bare et par uker til vi drar til Polen! og når vi kommer hjem derfra er det bare en uke til mamma og pappa kommer og det er påske! Puh. Slitsomme greier det her...
Heldigvis er jeg mye bedre i dag. Og bra er det for jeg har litt for mye arbeid å gjøre. Presentasjon i Environmental Systems som skal være ferdig på torsdag. Nei og nei. Men det går sikkert bare fint det. Ikke mange som er oppe på denne tida en søndag morgen. Merkelig nok. Men her sitter jeg altså nesten helt alene, og venter på at arbeidshumøret skal komme over meg. Fint at jeg har en blogg som jeg kan bruke som "procatsination" (mitt nye favorittord som betyr avledning).
Det har vært en veldig interessant uke vil jeg si. Første uka tilbake, med eksamensoppgaver som skal rettes (eller ikke rettes alt etter som), lærere som skal holde taler om hvor viktig denne terminen er, og joggere som skal opp klokka kvart på syv hver morgen! Og det har vi søren meg vært også! Det er så utrolig deilig skal jeg si dere. Du får masse masse energi for resten av dagen, og det merkes allerede på buksene. Opp å løpe kvart på syv, i dusjen halv åtte, toast og te kvart på åtte, og timer som begynner klokka åtte. Det gjør meg lykkelig, og vi viser dem som trodde vi ville gi opp etter en uke. Nå gjenstår det å vise dem som trodde vi skulle gi opp etter to uker. Og tre uker. osv.
På fredag før jeg ble syk hadde vi en veldig hyggelig middag hos engelsklæreren vår Angie. Vi kledte oss ut som karakterene i en bok som vi hadde jobbet med før ferien "A Room with a View", og hadde et utrolig godt måltid med kylling som ikke ble servert på en seng av ris men med friske grønnsaker og stekte poteter. Det var også veldig morsomt å se alle sammen utkledd som engelskmenn fra 1800-tallet. Jeg var Lucy, og hadde på meg et brunt langt skjørt, en hvit bluse og hvite perler i halsen. Etter middagen satt vi i stua og drakk te mens vi lekte diktleken. Den gikk ut på at vi fikk opplest første strofe av et kjent dikt, også skulle alle sammen finne på neste selv. Det ble ganske morsomt etter hvert.
En aktivitet jeg skal ha denne terminen er den geniale aktiviteten "Music for fun". Den innebærer at vi skal lære oss en masse gamle kjente slagere som "I come from Alabama" og "Blue Moon", og så skal vi ha turnè rundt på gamlehjem hver fredag ettermiddag og synge som gamle mennesker. Tror det kan bli veldig morsomt jeg. Andre aktiviteter jeg har denne terminen er latinsk dans og turnèkoret. Koret skal på turne fra den 28 februar til åttende mars i Polen, og det gleder jeg meg til.
Så terminen har virkelig startet for fullt her med alt det innebærer. Men når jeg ser på kalenderen skjønner jeg at det kommer til å gå veldig fort. Om to uker kommer Stian på besøk, om tre uker drar jeg til Edinburg med en venninne for en helg, og etter det er det bare et par uker til vi drar til Polen! og når vi kommer hjem derfra er det bare en uke til mamma og pappa kommer og det er påske! Puh. Slitsomme greier det her...
11 januar, 2008
Tilbake i sauelandet!
Der var jeg jo faktisk tilbake jo!
Det kjennes veldig bra. Hyggelig å se folk igjen som man ikke har sett på utrolig lenge. Spesielt kanskje dem som har vært langt borte. Zahir var i Pakistan under hele oppstyret rundt den påståtte assasinasjonen av Bhutto rett før valget. Det har visstnok vært en merkelig opplevelse med et land som går helt i sjokk. Shata har vært hjemme i Palestina og forteller om forbud mot å gå ut av huset og uro i gatene. Og ikke minst har vi Trine, Trix og Felix som har vært i Kenya hele jula. Som de fleste oppegåene mennesker vet har det jo også der vært masse oppstyr og uro i hele desember. Så tror de har hatt litt av en juleferie alle sammen. Ganske annerledes fra min stille og rolige ferie oppe i nordnorge. Har forresten ikke sett sola siden jeg hadde matteeksamen (som forøvrig gikk latterlig bra) tredje desember, og ser frem til at regnet holder opp her så jeg kan se sola igjen.
Har hatt en veldig fin ferie oppe i Bodø, som kanskje ble litt for lang for meg og litt for kort for mamma. Men sånn er det bare, for vi barn har nemlig en merkelig tendens til å vokse opp!! Tredje januar dro jeg til Oslo for å henge sammen med Jahn Oscar, Zoe og Kitty. Vi hadde noen kjempedager med masse snø, snowboard, og skøytegåing. Vi tuslet rundt i Oslo det utrolig vakre været, var i Vigelandsparken, og spiste kebab. Det var flott å se dem igjen, og det hele ble bare utrolig kult når vi var på middag hos bestemoren til Jahn som fortalte jakthistorier! Syvende januar dro vi over dammen til Bristol og slappet av der et par dager før vi kom tilbake hit på onsdag. Det var stor ståhei når vi fikk se alle igjen, og det ble en sen kveld. Noe som for de fleste ikke gjorde noen ting som helst siden vi ikke startet før halv ti dagen etter, mens for meg og Kitty faktisk fikk store konsekvenser. I et øyeblikk av overmot og godt humør ble det nemlig inngått et veddemål i Oslo. Mellom meg, Kitty, Jahn og Zoe.
Samtalen:
Kitty: Jeg skal begynne å jogge denne terminen.
Mari: Ja jeg også altså. Denne maten får jo selv en anorektiker til å legge på seg.
Kitty: Blir du med å jogger hver morgen da?
Mari: Ja helt klart! Vi trenger det. Vi kan jo bare stå opp klokka syv hver morgen og jogge en halvtime. Ikke noe stress i det hele tatt!
Kitty: Yeah lets do it!
Jahn: Hah! tapere! Skjer ikke at dere klarer det altså. Dere blir å gi opp etter en uke.
Kitty: No way man. Hele terminen. Mandag til fredag.
Mari: Ehmm....ja....nemlig...
Jahn: Jeg vedder hundre pund (1036kr) på at dere ikke klarer det!
Zoe: Ja den er jeg med på du. Vi kan vedde femti pund hver.
Kitty: Avtale! Dere skal få hundre pund hvis vi ikke klarer det.
Mari: Hæ! Er du gal? Vent nå litt her..
Kitty: Da har vi en avtale da alle sammen. klokka syv hver dag, mandag til fredag. Yeah.
Mari: Ånei....
Jahn: Det er de letteste pengene jeg har tjent meg noen gang!!
Så dere skjønner tegninga. Jeg må ut å løpe en halvtime hver morgen. Om det er sludd, snø, jeg er syk whatever. Har gjort dette de to siste morgenene, og må si det føles ganske bra faktisk. Er mye mer opplagt enn alle de andre, får alltid dusjet om morgenen, og er i mye bedre humør enn hvis jeg bare står rett opp og går til klassen uten frokost eller noen ting. Men det kan vel holde hardt om et par måneder. Heldigvis har jeg ikke femti pund, så det er en god motivasjon. Jahn er også verdens dårligste taper, og gleder meg som en unge til å se fjeset hans når han betaler meg. Pengene er egentlig ikke så viktig. Det viktigste er at jeg slipper å betale, og at vi klarer å vise alle her at dette kan vi klare!! For det er det nemlig ingen som tror....
Akkurat nå har jeg to fritimer på rad og kjeder meg egentlig litt. Norsklæreren er syk så den timen ble desverre avlyst. Så nå er det tilbake til å sitte endeløse timer på arbeidsrommet på internett.
Ikke glem meg helt er dere snille
Mari:)
Det kjennes veldig bra. Hyggelig å se folk igjen som man ikke har sett på utrolig lenge. Spesielt kanskje dem som har vært langt borte. Zahir var i Pakistan under hele oppstyret rundt den påståtte assasinasjonen av Bhutto rett før valget. Det har visstnok vært en merkelig opplevelse med et land som går helt i sjokk. Shata har vært hjemme i Palestina og forteller om forbud mot å gå ut av huset og uro i gatene. Og ikke minst har vi Trine, Trix og Felix som har vært i Kenya hele jula. Som de fleste oppegåene mennesker vet har det jo også der vært masse oppstyr og uro i hele desember. Så tror de har hatt litt av en juleferie alle sammen. Ganske annerledes fra min stille og rolige ferie oppe i nordnorge. Har forresten ikke sett sola siden jeg hadde matteeksamen (som forøvrig gikk latterlig bra) tredje desember, og ser frem til at regnet holder opp her så jeg kan se sola igjen.
Har hatt en veldig fin ferie oppe i Bodø, som kanskje ble litt for lang for meg og litt for kort for mamma. Men sånn er det bare, for vi barn har nemlig en merkelig tendens til å vokse opp!! Tredje januar dro jeg til Oslo for å henge sammen med Jahn Oscar, Zoe og Kitty. Vi hadde noen kjempedager med masse snø, snowboard, og skøytegåing. Vi tuslet rundt i Oslo det utrolig vakre været, var i Vigelandsparken, og spiste kebab. Det var flott å se dem igjen, og det hele ble bare utrolig kult når vi var på middag hos bestemoren til Jahn som fortalte jakthistorier! Syvende januar dro vi over dammen til Bristol og slappet av der et par dager før vi kom tilbake hit på onsdag. Det var stor ståhei når vi fikk se alle igjen, og det ble en sen kveld. Noe som for de fleste ikke gjorde noen ting som helst siden vi ikke startet før halv ti dagen etter, mens for meg og Kitty faktisk fikk store konsekvenser. I et øyeblikk av overmot og godt humør ble det nemlig inngått et veddemål i Oslo. Mellom meg, Kitty, Jahn og Zoe.
Samtalen:
Kitty: Jeg skal begynne å jogge denne terminen.
Mari: Ja jeg også altså. Denne maten får jo selv en anorektiker til å legge på seg.
Kitty: Blir du med å jogger hver morgen da?
Mari: Ja helt klart! Vi trenger det. Vi kan jo bare stå opp klokka syv hver morgen og jogge en halvtime. Ikke noe stress i det hele tatt!
Kitty: Yeah lets do it!
Jahn: Hah! tapere! Skjer ikke at dere klarer det altså. Dere blir å gi opp etter en uke.
Kitty: No way man. Hele terminen. Mandag til fredag.
Mari: Ehmm....ja....nemlig...
Jahn: Jeg vedder hundre pund (1036kr) på at dere ikke klarer det!
Zoe: Ja den er jeg med på du. Vi kan vedde femti pund hver.
Kitty: Avtale! Dere skal få hundre pund hvis vi ikke klarer det.
Mari: Hæ! Er du gal? Vent nå litt her..
Kitty: Da har vi en avtale da alle sammen. klokka syv hver dag, mandag til fredag. Yeah.
Mari: Ånei....
Jahn: Det er de letteste pengene jeg har tjent meg noen gang!!
Så dere skjønner tegninga. Jeg må ut å løpe en halvtime hver morgen. Om det er sludd, snø, jeg er syk whatever. Har gjort dette de to siste morgenene, og må si det føles ganske bra faktisk. Er mye mer opplagt enn alle de andre, får alltid dusjet om morgenen, og er i mye bedre humør enn hvis jeg bare står rett opp og går til klassen uten frokost eller noen ting. Men det kan vel holde hardt om et par måneder. Heldigvis har jeg ikke femti pund, så det er en god motivasjon. Jahn er også verdens dårligste taper, og gleder meg som en unge til å se fjeset hans når han betaler meg. Pengene er egentlig ikke så viktig. Det viktigste er at jeg slipper å betale, og at vi klarer å vise alle her at dette kan vi klare!! For det er det nemlig ingen som tror....
Akkurat nå har jeg to fritimer på rad og kjeder meg egentlig litt. Norsklæreren er syk så den timen ble desverre avlyst. Så nå er det tilbake til å sitte endeløse timer på arbeidsrommet på internett.
Ikke glem meg helt er dere snille
Mari:)
Abonner på:
Innlegg (Atom)