The life of a Swedish cowgirl

Mens snøen lot vente på seg her oppe i nord, pakket hestelinja ned rideklærne og dro til Sverige for å komme i kontakt med sin indre cowgirl. Vi sparte oppe masse penger, så turen ble heldigvis veldig rimelig. Friske og glade troppet vi opp mandag morgen. Jeg hadde forventninger om spreke hester, endeløse prærier, og kjekke cowboys. Men allerede på bussen til Narvik begynte problemene å tårne seg opp. " Vi har fått en stor vannlekasje, og må vente her (in the middle of nowhere) til en ny buss kommer". Tiden gikk. Vi visste at vi ikke hadde mye tid i Narvik, og sakte men sikkert skjønte vi at vi ikke kom til å nå toget, og turen ville bli en dag fattigere. Det var surt. Eli ringte togselskapet, togstasjonen og toget selv, men det var ikke før hun traff en hyggelig svenske på telefonen at vi fant igjen håpet. Bussjåføren råkjørte langs den svingete veien, og toget ventet på oss i ti minutter. Vi rakk det akkurat. Det var en seks timer lang togtur gjennom Sveriges fjell og skoger, men da vi kom av toget i Boden og ble møtt av to trivelige svensker med cowboyhatt som sa at "det er vi som ska ta hand om er nu" så vi at det var verdt strevet.




Westernridning er ikke som vanlig ridning. Ideen bak det er at man skal sitte på hesteryggen flere timer av gangen og arbeide, og at hesten er et arbeidsredskap som det krves mye av i forhold til smidighet og fart. Dette er selvfølgelig ikke tilfellet i dag siden de fleste westernryttere benytter seg av denne rideformen kun til konkurranseridning. Vi lærte om ridning på en hånd, styring av hesten med så få hjelpere som mulig, og et og annet kult westerntriks. Hesten min het Julle, og var en diger nordsvensk hest som kunne sakene sine. Jeg trengte nesten bare å tenke tanken før hesten skjønte hva jeg ville. Dette gjorde ting mye enklere da vi skulle øve på en øvelse som heter roll-back. Her skal man trave frem, gjøre et holdt, så hive hesten 180 grader rundt og gallopere tilbake. Ikke veldig enkelt, men ustyrtelig festlig!





De to som driver R&S Star Stables heter Roger og Stefan, og er to veldig flinke instruktører. De tok veldig godt hånd om oss mens vi bodde på farmen. Maten var himmelsk, og opplegget om dagen var veldig lærerikt. Vi hadde fire leksjoner om dagen, hvorav to av disse var teoretiske. Resten foregikk på hesteryggen ute i naturen. Etter middag var det også litt program, og en av dagene fyrte de opp badestamp og badstue for oss! Selvfølgelig med cd-spiller og countrymusikk i bakgrunnen...





For det er jo en kjennsgjerning at svenske westernfarmer må være litt harry. Denne var intet unntak. Siste kvelden ble vi invitert på julebord sammen med 200 festglade svensker i Saloon Crystal Palace. Vi snakker glam og glitter til den store gullmedaljen! Det var et eget juleshow spekket med julesanger, svensk pop, falske stemmer og urytmiske dansere i kjoler så korte at de egentlig ikke kan kalles kjoler. Men det er klart at det blir stemning av slikt! Alle svenskene hoppet og danset og sang med. Helt til de spilte Fairytale av Alexander Rybak... Da ble det som ved et trylleslag stille i salen, og alle satte seg ned. Bortsett fra tretten norske hestejenter i det ene hjørnet som gjorde det helt motsatte. Det var gøy. Etter showet var det mingling og rodeoridning på mekanisk okse som sto på programmet. Etter mye om og men ble jeg overtalt av en eller annen til å prøve meg på dette. "Team Norway" som vi ble kalt, var heiagjeng. Det gikk ikke sånn kjempebra, men jeg klarte 6 av 9 nivåer! Bedre enn en del berusede svensker iallefall. Det var også et dansegulv. Og er det noe som er teitere enn fulle syngende svensker, så er det fulle dansende svensker MED cowboyhatt. I det store og det hele var det er morsom kveld. Vi lo godt.

Idyllen tok slutt etter tre dager. Da var det på tide å komme seg hjem igjen. Vi hadde fått mye bra med oss hjem i bagasjen, og det var ikke bare nyinnkjøpte cowboyhatter. Selv om jeg hadde et lite fall med mye knall på togstasjonen i Narvik til alles store fornøyelse, gikk reisen hjem veldig greit. Jeg hadde ikke lyst å dra i det hele tatt. Derfor har jeg avtalt med Roger og Stefan at jeg skal få være der i to uker i praksisperioden vår i mars! Dette er noe jeg gleder meg stort til, og ser frem til å lære mer om denne spennende formen for hestetrening. Kanskje blir det en cowgirl av meg og en dag.

Novembertanker

Jeg sitter her og tenker mens jeg ser at det sakte går mot mørketid. I dag har vi ikke hatt sol i det hele tatt. Det blir tyngre å stå opp om morgenen og det er nesten som om det senkes et slør over bevisstheten og en autopilot slås på. Det er ikke bare enkelt å skulle fungere ordentlig mens man egentlig bare vil gå å legge seg i hi. Man får mørke ringer under øynene, og de negative tankene strømmer på.

Det er akkurat i denne tiden det er ekstra viktig at man tar litt ekstra vare på hverandre. Og ikke minst tar litt vare på seg selv! Det er viktig å få seg nok søvn om natta, og at man er i fysisk aktivitet. Dette gir litt ekstra overskudd som man kan bruke på å være ekstra god mot de man bor sammen med. I går for eksempel, lagde jeg, Niklas og Ingrid muffins til Marie som har bursdag i dag. Det var kjempetrivelig, og Marie ble så glad da vi vekte henne med sang, muffins og stearinlys på senga i dag tidlig.

Nei mørketia er spesiell på sin måte. Både godt og vondt samtidig! Det er viktig at man koser seg litt med de gode tingene, istedenfor å grave seg ned i alt det som er dumt eller slitsomt.
Her er en liste over alle de gode tingene i mørketia:
Stearinlys
Team Antonsen
Advent
Mårrakaffe
Nordlys
Sirkeltrening i gymsalen
Mørk sjokolade
Kos
Romantiske komedier
Ullpledd
Strikketøy
71 grader nord
Latter

Så det er ikke bare trist. Det er mye som er fint også.

De siste dagene har vi hatt om kjøring med hest, og jeg kan ikke vente med å kjøre slede med Indigo gjennom snøen. Det blir bra. I neste uke skal vi til Sverige på westernkurs i tre dager, og det er også noe vi alle ser frem til. Og snart er det advent og julekos som står på planen.

Jeg legger ved noen bilder fra de siste ukene.

På tur i vinteren

Det er sånn at når man kommer hjem fra en tur eksisterer det gjerne to versjoner av turen. Det som faktisk skjedde, og det som fortelles videre til medelever og lærere og familie osv. Man legger til litt her, klipper bort litt der, og vips så har man bare DEN turen som kan viderefortelles. Dette er noe jeg mistenker alle for å ha gjort en gang, og jeg kan vel bare innrømme å ha gjort det selv. Her skal jeg gjengi den siste rideturen vi var på. Både på den ene og den andre måten:

Vi var morgenfriske, ferdigpakket og klare for tur tidlig på morgenen. Hestene sto inne, og det var bare å slenge på sal og bagasje og legge i vei i et strålende oppholdsvær.

(Vi var trøtte i trynet, hadde ikke henta fellesutstyr, og det var kaldt ute. Hesten min var ikke skodd, og vi kom oss ikke av gårde før sånn halv tolv.)

Etter en liten stund red vi fordi skolen mens vi så veldig proffe og grasiøse ut.

(Hesten til Mina bæsja hele tiden, og hun måtte hoppe av foran skolen. Hjelmen hennes hang litt på halv tolv, vi måtte fikse på bagasjen, og hun brukte sånn et kvarter på å komme seg opp på hesten på en måte som var alt annet enn grasiøst. Elevene lo av oss.)

Rideturen gikk smertefritt i strålende sol. Vi var tre jenter med hver vår hest som gledet oss masse til å komme ut på tur. Endelig fikk vi fint vær mens vi var ute! Vi så målet i det fjerne, og var gode og varme inni hver vår bobledress. Hestene gikk utrolig fint langs veien, og vi sang og lo hele tiden.

(Indigo skvatt av sangen min... og vi skremte en gammel mann på sykkel)

Så kom vi endelig frem da. Vi hadde planlagt en flott leirplass med presenning som gapahuk, hestegjerde rett utenfor, og tilgang på vann rett ved gjerdet. Eli skulle kjøre opp høy og gjerdetrå til oss. Vi satte opp en flott gapahuk, lagde bålplass, og henta ved.

(Eli hadde glemt det hun skulle kjøre opp, så hestene måtte stå bundet. På vannet var det 20 cm med is, så vann måtte vi hente fra myra rett i nærheten.)

Det var en nydelig leirplass. Sånn som en leirplass skal være.

(Bortsett fra at det lå igjen masse hestebæsj fra sist gang vi campet der)

Etter å ha ridd en liten tur i nærområdet mens vi ventet på Eli, begynte vi å bli sultne, og klare for bål. Vi hadde jo som sagt henta masse ved, og never hadde vi funnet dagen før. Vi fikk selvfølgelig fyr med en eneste gang, og flammene spraket høyt til værs! Stemninga var på topp.

(Ja særlig. Etter et kvarter var all nevera borte, og all veden var like hel. Det begynte å bli mørkt, og stemninga var vel heller laber. Det gikk en halvtime uten bål. En time. To timer. Det var iskaldt ute, og tanken på å gi opp og dra hjem ble veldig fristende. Mina hoppet til slutt oppå hesten og red bort til nærmeste nabo for å be om hjelp. Etter en stund kom hun tilbake med helt tørr og fin ved. Den funka heller ikke. Så etter å ha prøvd i tre timer og ikke fått det til, måtte vi gå hardere til verks. Jeg og Mina hoppa oppå samme hesten, løp bort til samme naboen, og fikk TENNVESKE! Det er jo som å banne i kirka, men vi var trøtte og kalde.)

Nå var det bare kveldskos rundt bålet som gjaldt. Vi drakk kakao, grilla Marshmellows, og lo vel egentlig godt av dagens opplevelser. Vi lærte masse. Hestene gikk fredelig rundt oss, og det hele var veldig idyllisk.

(Ja det var faktisk det altså!)

Så gikk vi og la oss i gode og varme soveposer, og sov tungt hele natta igjennom.

(Hehe. Nåja. Gradestokken må ha krøpet godt forbi minus ti. Jeg sov dårlig, og hestene bråkte. Indigo klarte for eksempel å felle ei diger bjørk mens hun klødde seg på rumpa. Dette laga så mye lyd at hesten ble vettskremt, og stressa rundt ei go stund etterpå.)

Men alt i alt var det virkelig en flott tur. Det var sol, og fjellene strålte som gull i lyset. Bortsett fra litt småtull var hestene kjempeflinke. Og vi fikk jo faktisk bål! Til slutt, og med litt juks. Men da vi red hjem med Rambo-sminke i ansiktet og bagasjen godt festa bak salen, var alle enige om at det hadde vært en fin tur!

Vi som elsker folkehøgskolen 69 grader nord!!

Nei jeg har ikke blitt spist av isbjørn, men det har vært travle tider her oppe i Malangen. Men akkurat i dag hadde jeg litt ekstra tid nå på morgenen, så nå kan jeg endelig blogge litt igjen. Jeg må bare informere om at jeg ikke er våken så tidlig en søndagsmorgen fordi jeg har lyst, men fordi jeg hadde stallvakt klokka kvart over syv i morges. Kjenner på at jeg burde ha lagt meg litt tidligere enn 2 i gårkveld. Men hestene vet jo ikke forskjellen på helg og hverdag, så de må nesten ha maten sin til vanlig tid uavhengig av min natterangling. Egentlig var det litt koselig å stå opp før sola fikk karret seg over fjelltoppene og se den kalde og klare verden stå helt stille og glitre i frosten. Det er ikke noe vakrere sted på jord, og selv om det er kaldt og snøen kryper nedenfor tregrensa, så er lysten til å være ute bare blitt større og større.

Og det er bra, for vi driver ikke med så mye annet egentlig. Vi er på tur med hest, uten hest men med hund, med kano, og med for kald sovepose. En av de beste turene så langt var nok turen med kano ned Reisaelva i Nordreisa. Vi ble kjørt opp med buss, og ble møtt av elleve kanoer, kamerateamet, og et strålende vær. Før vi dro hadde vi trening på kameratredning i kano, og dette var vel en heller kald opplevelse. Det var selvfølgelig ikke lov med våtdrakt av noe slag, og alle måtte falle i det iskalde vannet for så å få hjelp til å komme seg opp igjen men vanlige klær på. Denne opplevelsen gjorde meg og min padlepartner Caroline bare mer opptatt av ikke å hvelve kanoen! Vi hadde også med en padleinstruktør som viste oss noen små enkle triks før vi satte av gårde. Jeg satt bak og var kaptein, og det hele gikk strykende! Vi padlet ned en god del stryk første dagen, og alle syntes dette gikk riktig så bra. Det var helt til kanoen foran vår kjørte rett inn i et tre og gikk rundt. Det var russerne, og selv om jeg ikke skjønner russisk så forsto jeg meningen med alle de sinte ordene som kom spyttende ut. Fra vår vinkel må det jo sies at dette så heller komisk ut. Kanoen deres hadde dessuten et kamera festet i front som filmet det hele, og vi gleder oss til det kommer på tv. Ellers var det ikke mer drama den første dagen, og jeg og mine teltkompiser fikk raskt opp teltet og laget mat. Neste dag fortsatte vi ned elva, og padlet en del tøffere stryk enn dagen før. Det var utrolig vakkert, og vi fikk nærkontakt med både ørn og storfisk. Desverre hadde vi en velt til, denne gangen kanoen til instruktøren, men humøret var på topp. Like før vi skulle slå leir den andre dagen mens vi var på befaring i et stryk, klarte selvfølgelig jeg å falle og slå meg mens jeg gikk over elva. Dette gjorde resten av dagen ganske smertefull siden jeg slo albuen ganske kraftig. Men ingen sure miner, og jeg var mye bedre dagen etter da vi skulle fortsette. Dette var siste padledag, og den gikk altfor raskt over. Det hadde regnet om natten, så elva var ekstra krevende og rask. Da vi var ferdige og hadde dratt kanoene opp på land, var alle trøtte og slitne og ikke helt i humør til å igjen slå opp teltet og lage mat. Det var dessuten kaldt, og ingen kunne egentlig se noen egnet teltplass. Stemningen var temmelig laber da Pål rektor samlet oss og spurte hva vi egentlig ønska oss mest. Vi var helt klare for at bussen skulle komme og kjøre oss hjem, og da Pål sa at bussen skulle komme om et par minutter ble det stor jubel. Men hjem skulle vi ikke. Vi skulle få bo på Reisafjorden hotell den natta, sponsa av NRK så klart, og vi skulle få en deilig middag og gode senger. Det var godt det...

Andre turer vi har vært på er blant annet en overnattingstur med hele skolen hvor noen av oss skulle gå på rypejakt. Det var snøstorm. Ikke bare snø, men skikkelig snøstorm! Ingen rype, men isteden en topptur i skikkelig uvær. Det var så utrolig deilig å kjenne naturen rive og slite i klærne mens man sleit seg oppover fjellsidene. Jeg tror aldri jeg har følt meg så barsk før!

Jeg har også fått egen hest. Hun heter Indigo, og er en ung kaldblodshoppe. Veldig pen selvfølgelig, og med nedsatt syn på det ene øyet. Jeg har nesten ikke ridd henne enda, men jeg gleder meg til å begynne. Tror vi har mye å lære hverandre, jeg og Indigo. Til nå er det egentlig varmblodshoppa Inka som jeg har drevet mest med. Men Inka skal selges desverre, så hun drar snart. Det er egentlig veldig trist, men jeg kan jo ikke akkurat la det ødelegge resten av året. Indigo er også en flott hest å jobbe med.

Ellers er det selbfølgelig masse mer jeg kan skrive om, men det hadde tatt lang tid å få ned alt det kule som skjer her. Jeg må nesten bare legge ut bilder nå, for nå er det frokost snart. I dag skal jeg strikke og gå tur med Inka. Blir ikke noe ridning for øyeblikket fordi jeg har en låsning i ryggen, men det går nok over snart. Det er trivelig å gå tur også =)

Etter en uke her på folkehøgskolen 69 grader nord, har jeg funnet ut at her er det fint å være. I dag er det søndag, og egentlig er dette ukas eneste fridag. I går fant vi derimot ut (miljøskadde som vi er blitt) at vi ville gå på fjelltur! Og ikke noen tulletur heller, så vi så oss litt rundt der vi var i skogen og pekte oss ut et fjell vi ville gå på. Ved kveldsmaten spurte vi vår kjære internatleder om dette var mulig, og hun var helt med på dette, og sa hun kunne være med oss opp. Vi hadde en helt fantastisk tur. Været var fint, vi var en liten koselig gruppe, humøret var på topp, og det var et fint terreng å gå i. Fjellet heter Kvannfjellet, og er ca 1011 meter høyt. Vi delte oss litt opp, og da jeg ankom toppen var det helt vindstille. Ikke et vindpust kunne kjennes, og sola tittet så vidt frem bak en liten sky. Jeg har vært så lur at jeg har kjøpt meg en deilig ullskjorte, så jeg var varm og god da jeg tok frem snylte-koppen min for å tigge meg litt kaffe fra sidemannen/kvinnen. Jeg har kommet opp med en ny definisjon på voksen forresten! Når man går på lang fjelltur av seg selv, drikker kaffe på toppen og tenker at dette er livet, da er man ordentlig voksen da! Ja nesten hvertfall...

Jeg bor i et veldig koselig hus som heter Skolten. Alle internatene er kallt opp etter lokale fjell, og Skolten ligger rett bak skolen (ca 800 meter høy). Her var vi forresten på mandag! Men uansett. Gjengen på Skolen er en veldig trivelig gjeng. Jeg henger mest i andre etasje, og deler rom med verdens beste romkamerat som heter Juliana. Hun blir stadig filmet, og de gjør mange festlige ting som å komme inn på rommet tidlig om morgene for å filme morgengretne snupper. Ellers tror jeg hun har veldig god innflytelse på meg, for jeg har aldri hatt et så ryddig skap før. Vi har pyntet rommet, og jeg er så glad for at jeg bor med henne. Kanskje spesielt når vi rydder eller gjør andre ting og hun setter på Rammstein! Jess!

Her om dagen var vi ute på tur med de søte små valpene våre, og vi fikk oss litt av et eventyr. De stakk nemlig av på hjemveien, og vi var ute å sprang til klokka var halv 12 på kvelden før vi fant dem. De hadde nemlig bare sprunget ned til et av nabohusene, der en snill dame hadde sluppet dem inn før hun ringte skolen. Men det fikk selvfølgelig ikke vi beskjed om før vi hadde jogga oss en tur i nabolaget. Men trim blir det visst aldri nok av her, så det gikk jo greit det.

Her følger noen bilder fra mine første dager her på folkehøgskolen. Bilder av gjengen på Skolten, bilder fra Kulpen med den fine fossen, noen fine islandshester, fra fjellturen vår, og selvfølgelig et lite skrytebilde av skapet mitt!

Nytt fra nord

Ja da var jeg godt innstallert her oppe i Malangen! Folkehøgskolen 69 grader nord ligger vakkert til mellom fjell og hav, og er et lite paradis midt i all den mektige naturen. Jeg ankom skolen på søndag, og allerede i dag føles det som om jeg har vært her i en evighet, og har kjent folkene hele livet mitt. Skolen er en liten folkehøgskole, og i år er vi nok ikke stort mer enn 45 elever fordelt på linjene seiling, hundekjøring, og hest. Skolen er dessuten også befolket av tre flinke lærere, en entusiastisk rektor, en trivelig og hjelpsom kontordame, en usynlig vaktmester, og til slutt en meget synlig og fantastisk kokk som lager strålende mat til oss. I dag spiste vi for eksempel hjemmelaget lapskaus (som ikke var på a bed of rice).

Jeg tror dette blir et bra år. Og det er ikke bare fordi jeg får holde på med hest store deler av tiden. Dette er en skole der folk selv har valgt å gå. Dette er et sted hvor elevene har lyst til å være. For meg er det også et slags tenkeår, og jeg håper jeg har litt bedre peiling på hva jeg vil bruke livet mitt til etter at jeg er ferdig her. Nå skal jeg bare bruke tid på det jeg har mest lyst til, og få utfolde meg innenfor et område som betyr veldig mye for meg. Vi har allerede hatt litt linjefag, og det hele virker veldig bra. Nå på begynnelsen klamrer jeg meg bare til hver dag og tenker at denne dagen må jeg ta vare på, fordi dette året kommer til å gå fort.

Dette blir bare en sånn liten koseblogg, for det er ikke så veldig mye å skrive om enda. Men jeg kan jo si at jeg gleder meg til å blogge om alt det spennende som jeg skal få oppleve, og fortelle dere om mine oppturer, nedturer, og ikke minst alle nye erfaringer!

Suss og klem og klapp....eller noe sånt

Alle disse eventyr

Ja nå begynner det å bli en stund siden sist. For å beskrive min nåværende tilstand vi jeg si at jeg har det bra hjemme i Bodø, befinner meg i en liten gråsone som er kalt sommerferie, og på vei ut av noe og inn i noe helt annet samtidig. Det er lyst om kvelden. Alt er grønt og fint og sommerlig! Bortsett kanskje fra temperaturen. Men det er godt å være her akkurat nå. Etter det som har vært trengs det mye tid før det som skal komme kan stå mer i fokus.

Det var en gang for lenge siden, langt, langt borte, at livet mitt var helt annerledes. Jeg gikk på idrettslinja, bodde hjemme i Bodø, og det var vel egentlig Ten Sing og hest som stod mest i sentrum. Så en dag sa jeg farvel til alt sammen, og reiste sammen med tolv andre nordmenn fra Oslo til en liten plass i sør-Wales. Til et slott ved havet. Og her der jeg bodd, både i gode og onde dager. Jeg har oppdaget at prinsen (i dette tilfellet av Buthan) ikke bestandig er den hyggeligste, den onde stemoren (husmamma) kan faktisk være ganske snill innimellom, og at en lykkelige slutt er mulig også i virkeligheten. Det har vært en berg-og-dal-banetur i dobbel fart. Elever som går ut fra AC sier som regel av her har de hatt sine beste og sine verste øyeblikk. Det stemmer helt på en prikk, og jeg ville ikke hatt det på noen annen måte i det hele tatt. Hvis man bare går på tur i nedoverbakke blir det jo ingen utfordring, og egentlig utsetter man bare den tiden da man må begynne å klatre oppover igjen. Alle som har vært på fjelltur i sitt liv vet at det øyeblikket man kommer opp på toppen og kan speide utover verden som bare ligger der og som man på den lange turen har beseiret, er et fantastisk øyeblikk. Ja det er faktisk grunnen til at man i det hele tatt gidder å slite seg opp alle bakkene. I alle eventyr må jo alltid helten (eller kanskje heltinnen) slite litt før han (eller hun) kan beseire det de nå satte ut for å kjempe mot. I mitt tilfelle het dragen The International Baccaleurate, firemannsrom(!!!) og "on a bed of rice".

Men det var jo ikke noen av disse tingene som satt i meg da jeg gikk ut fra min siste eksamen eller da jeg gikk på bussen til Heathrow for siste gang. Selv nå to måneder senere begynner tårene å presse seg på når jeg tenker på disse øyeblikkene. For selv om dette var store øyeblikk, så var det her jeg skjønte at det var reisen underveis som er det viktigste. Alle vennene jeg har fått, alle erfaringene jeg (noen ganger smertelig) har fått erfare, og alle minnene jeg sitter igjen med. Det har tatt tid å bearbeide dette. Kanskje spesielt også fordi da jeg kom hjem var jeg plutselig så alene om å ha alt dette. Det er klart det var godt å få ha badet for seg selv og slippe snorking osv om natta, men jeg savner veldig det store fellesskapet som var på internatet og i livet mitt. Det er rart at dette aldri skal være mer. Avsluttningen var også veldig brå. Noen hadde bare en dag etter siste eksamen før de dro. Jeg fikk heldigvis litt mer tid. Plutselig satt vi der i finstasen og hørte på taler om framtiden vår. "I have seen the future. And it works!" sa lederen av styret i sin tale om årets avgangskull. Jeg tenker hun skal få seg en overraskelse.

Men nå er den epoken slutt. Det kommer til å ta noen år før jeg vender tilbake til Atlantic College. Jeg vender blikket fremover, og tenker litt sørgmodig på en indisk venninne av meg som ikke får lov å reise til USA på universitet, men må gifte seg til neste sommer. Vi delte noe, så var eventyret slutt. "It must end like all adventures end. With a broken heart and a journey" sa Shakespeare om eventyr. Og jeg sier meg stort sett enig med Shakespeare.

Om tre uker kommer det en ny begynnelse. Men det kan jeg jo skrive om en dag siden. I morgen reiser jeg til Dublin med pappa for å se U2. Det blir bra tror jeg. Ja, for det går jo stort sett bra til slutt, ikke sant?

Styr og stell

I de siste ukene har det vært smått med interessante ting som man kan putte i en blogg. Vi har hatt prøveeksamensperiode, og mine dager har stort sett gått med til en slags forberedelse til dette. Selvfølgelig med integrerte pauser og andre essensielle ting innimellom. Blant annet fant vi ut at vi skulle gå på pøbben for å lese, og dette gikk jo, ja, om ikke akkurat strålende, så ble det hvertfall en innmari hyggelig dag! For det er disse dagene som egentlig teller. Om ti år er det ikke hva vi fikk i karakterer som betyr noe, det er de små stundene sammen vi kommer til å huske. Den gangen vi så solnedgangen på klippene, da vi jogget hver morgen og feilet totalt, da vi gråt i hverandres armer av hjemlengsel, eller den gangen vi hadde det gøy med å løpe fra sikkerhetsvaktene midt på natta. Og ettersom mitt opphold her går mot slutten og min del av historien på AC skrives ferdig, er det viktig at vi holder fokuset på rett sted og ikke bare hengir oss til et inferno bestående av stress og eksamensnerver. Det er klart at vi skal jobbe og gjøre vårt beste, men snart skal vi ta farvel og dra ut i verden og det er ikke godt å si hvem man ser igjen. De små stundene vi får sammen vil kunne holde oss gående og la oss nyte dette til siste slutt. Før vi får sukk for oss står vi med bagasjen klar og ser for siste gang utover slottet og omgivelsene vi har blitt så glade i.

Men det er jo ikke over enda! I går kom jeg tilbake fra ti dagers prosjektuke. Dette er en oppfinnelse fra lærernes side, der de kan ta ferie og sende oss ut på egen hånd for å gjøre et ”prosjekt”. Jeg dro hjem. Hvertfall mesteparten av uka. Hjemme hos mamma er det godt å være, og man oppdager blant annet at ja, det er mulig å komme til et kjøkken som ikke er fylt til randen av en bakterieflora som selv jungelen i India ville vært stolt av. Jeg fikk også sett igjen alle de i Bodø som jeg er så glad i, og til og med en liten hyttetur ble det tid til. Deilig! Men det er klart at man kan jo ikke slappe av i all evighet heller. Tiden kom etter hvert til å utfolde meg i den industrielle revolusjonens historie, og få bedre kjennskap til Shakespeare og hans skriverier. Jeg dro på prosjekt til Ironbridge med tre andre elever, og Angie og Ray Silkstone som er lærere på skolen. Vi hadde noen fantastiske dager fylt til randen av utfordrende ting som å rusle på tur i skogen, spise god mat, og gå på museum. De er alle flotte folk som det var artig å bli bedre kjent med. Vi fikk også muligheten til å se et Shakespeare-stykke i Stratford upon Avon, der Shakespeare ble født. Dette var et av de mest kjente stykkene han skrev, og heter ”The Tempest”. Som seg hør og bør i et Shakespeare-stykke var det spekket med alver, magi og litt småteite kjærlighetshistorier. Personlig er jeg veldig stor fan av Shakespeare, og har studert flere av stykkene han har skrevet. Hittil er nok ”A midsumer Nights Dream” min favoritt. Han kombinerer humor og politikk på en måte som bare er helt fortryllende og sjeldent bra. Så dette var noe jeg satte stor pris på!

Jeg har lagt med noen bilder under som viser en oppsummert termin så langt. Jeg er faktisk allerede halvveis, og er ferdig med eksamen om to måneder. Det har vært litt hardt og slitsomt, men jeg har fått tid til å dra litt bort i helgene. Blant annet var jeg i Southampton for å besøke min kjære andreåring Guro som studerer der for tiden. Universitetstilværelsen er skremmende lik tilværelsen på AC, men tror dette er ganske forskjellig i Storbritannia og i Norge. Dette er jo da ikke noe jeg trenger å være så bekymret for akkurat nå, for jeg skal gå på folkehøgskole til høsten. Når jeg tenker over det blir kanskje denne tilværelsen også ganske lik AC-tilværelsen, men det kunne jo vært verre. Jeg går tross alt fra firemansrom til tomansrom, og det er jo ikke dårlig bare det! Jeg skal altså gå hestekunnskap på Fosen folkehøgskole som ligger i Sør-Trøndelag litt nord for Trondheim. Det tok en stund før jeg klarte å bestemme meg for eventuelle fremtidsplaner. Det er ikke så lett her på AC, for jeg hadde hele tiden følelsen av at alle rundt meg skulle ut å redde verden via Oxford, Cambridge og Harvard. Da var det ikke enkelt å skulle være den som ”bare” skulle leke med hest i skogen et år. Det er klart at jeg ikke har lyst å være den som ikke tør eller ikke har ambisjoner. Men kanskje er det ikke min tur til å redde verden helt enda. Kanskje jeg synes det er godt å bo i Norge en liten stund? I disse dager der alle reiser ut i verden for å bygge do eller redde utrydningstruede dyrearter man knapt har hørt om, er det ikke så lett å bare si at nei jeg er ikke så gira på en runde til med salmonella eller å leke med slanger i mørket. Det er klart at det gjøres mye viktig og bra arbeid der ute, men jeg synes kanskje at å reise bort bare for å kunne si at man har reist langt bort ikke er så appellerende. Jeg har hatt mange flotte reiser i løpet av disse to årene, og selv om det kanskje ikke skjer helt med første, kommer jeg til å reise igjen. Kanskje til og med studere i utlandet. Men da gjør jeg det fordi jeg har lyst til det, og ikke for at alle rundt meg forventer det av meg. Så da går jeg heller på folkehøgskole et år. Jeg er ganske ung enda, og har ikke dårlig tid. Dette er da tross alt mitt liv, og da er det vel jeg som må få stå for de valgene jeg tar?

Her er et utvalg av bilder fra denne terminen. Mesteparten er fra prosjektuke i Ironbridge, men det er ogsaa litt kosebilder tatt i huset og paa vaffelkveld hos Jon Morten og familien hans.

Bilde av gromgutten sjoel!!

Det ble desverre ingen mulighet for bilde av Rhys og megselv. Ikke lov med kamera paa settet, og selv om en av stylistene tok et bilde, tviler jeg paa at jeg faar tak i det. Men her er hvertfall et par bilder av skuespilleren selv.

Mari goes moviestar

Nok en uke på AC er overstått. Nå er det bare 18 uker igjen av denne terminen, og av mitt opphold her på skolen. Akkurat nå sitter jeg på rommet mitt helt alene, og prøver å finne litt inspirasjon til å gjøre litt matte. I stedet skriver jeg blogg og hører på ”tazte priv”, Bård Tufte Johansen og Harald Eia som leker på radio. Akkurat nå er det Lena fra døden på Oslo S som er i studio, og den matten jeg skulle gjøre forsvinner sakte men sikkert fra bevisstheten. Det er jo tross alt søndag!

Dette er uka jeg ble filmstjerne! Akkurat det er vel en liten overdrivelse, men det er jammen ikke langt unna. Vi har besøk av et filmteam som lager film om verdens største narko-dealer, Howard Marks. Han gikk på Oxford, og det er liksom det AC skal være. De trengte en mengde statister, og håpefulle lærere og elever stilte opp på casting for å prøve seg. Mange fikk beskjed om at de ikke passet inn i beskrivelsen av Oxford-studenter, og en lærer ble faktisk veldig sint for at han ikke fikk være med. Det er vel ikke så lett å få knust den store filmstjernedrømmen vi alle har inni oss, derfor ble jeg naturligvis veldig takknemlig for å få tilbud om å være statist. Så fredag marsjerte jeg ned til filmcampen, stolt som en hane, for å være med på kostymeprøver. Jeg møtte kostymeansvarlig og castingsdirektør, og de viste meg veien til prøverommene og stylistene. Men der var de i full gang med guttene, og sa at jeg måtte bare gå å vente i en annen vogn til det var min tur. Det skulle ta ca fem minutter, og jeg måtte ikke gå noe sted for de skulle komme å hente meg så snart de var ferdig med guttene. Fornøyd og glad satt jeg i vogna og ventet. Det gikk ti minutter. Det gikk tjue minutter. Da kom det en mann inn med en kopp kaffe og satt seg ned på en stol ved siden av meg. Jeg klarte som vanlig ikke å holde ut den pinlige stillheten, og siden det var bare oss to der og alle i filmbransjen er interessante, spurte jeg på en litt sånn casual måte om hva jobben hans var. Joda, han var ”transport coordinator” han. Om det var en spennende jobb, ja det måtte jeg bare tro. Han samlet en masse biler, stappet skuespillere, ressigøren og stylister og annet pakk inn i dem, og satte av sted. Akkurat nå var det jo ikke så spennende siden de på en måte var fremme og bare drev og filmet og sånn, men ellers var det en veldig utfordrende og givende jobb. Deretter spurte han meg hva jeg drev med, og jeg fikk skutt ut brystet og svarte at jeg var ”extra”. Da lo han godt.
”Ja du er hvertfall ikke medlem av fagforeningen deres, det er jo tydelig”
”Hæ? Fagforeningen for statister?”
”Ja det skal jeg love deg. Det heter ikke extra lengre, det heter ”background artist” i disse dager”
Deretter ble jeg innlemmet i denne glorifiserte verden på en høyst underholdende måte. Han fortalte også om sine tolv barn og om hvordan de hadde blitt innlemmet i denne bransjen. Fyren hadde selv vært statist i en rekke filmer, men mente at den beste var da han viste rumpa si i Braveheart med Mel Gibson ved sin side. På dette tidspunktet hadde jeg sittet i vogna i en time, hvilket jeg kommenterte, og fikk et ondskapsfullt knis tilbake.
”Det er bare å lene seg tilbake og bli vant med det lille venn”
Etter en og en halv time ble jeg hentet og plassert foran noe som liknet et lite blondt troll. Det var derimot ikke noe troll, men ei lita London-berte i dunjakke. Hun øyde meg opp og ned, sjekket hvilke scener jeg skulle være i, ga meg en kåpe, og sa:
”Du kan gå nå”
Seansen tok vel en tre minutter, og uten egentlig å være klar over det var jeg allerede ute igjen. Litt slukøret gikk jeg tilbake til huset mitt, og var sånn passe irritert fordi jeg hadde gått glipp av middagen.

Men neste dag, altså i går, kjente jeg allerede trangen til å begynne på Oscar-talen min da jeg sto opp halv åtte på morgenen. Eduardo i huset mitt skulle også være med, og sammen gikk vi ned mot campen. Her ble vi faktisk servert frokost, og fikk en liten plan for dagen inne i den samme vogna som jeg fikk så god bekjentskap med dagen før. Det viste seg at ressigøren handlet etter innfallsmetoden, og de visste egentlig ikke når vi skulle på eller hva vi skulle gjøre. Dere kan jo gjette hva vi så gjorde. Vi satt vel i vogna i litt over en time før vi fikk skikkelige kostymer og sminke. I min første scene hadde jeg en svart kjole med en lysebrun høyhalset genser over, og en diger blå kåpe. I tillegg var det et par gyselige lilla sko som var så store at jeg kunne ikke gå i dem, og en svart hatt. Vi var så fine at. Det skulle foregå på slutten av 60-tallet, og de som var lærere gikk rundt med veldig flotte lange frakker og skinnmapper osv. Det gikk to timer før vi tre som var først fikk komme på settet. Her ventet vi enda litt til, før vi endelig fikk komme på våre respektive plasser med forskjellige oppgaver. Hovedrolleinnehaveren heter Rhys Ifans og er vel kanskje mest kjent som ”Spike” in Notting Hill. Han var også med i denne scenen, og skulle virre rundt og late som om han var full. Jeg skulle sitte på en benk og lese en bok, hvoretter jeg skulle reise meg og snakke men læreren som kom om et essay eller noe. Det var visst ikke så viktig egentlig om hva jeg gjorde når. Ressigøren og skuespilleren hadde lange diskusjoner, og det hele endte med at ressigøren bare ropte ut:
”Kan du ikke bare improvisere litt da! Så får vi nå endelig gjort oss ferdig. Og bruk omgivelsene dine!”
Jeg skjønte ikke helt dette med omgivelsene jeg, så jeg satt nå bare der og håpet på at jeg skulle få slippe å gå så langt i de teite skoene.
”Action!”
Jeg leste i vei. Hovedpersonen rullet rundt på gresset og smurte seg inn med gjørme, og læreren nærmet seg meg. Jeg begynte å tenke at nå måtte jeg gå snart, men idet jeg skulle til å reise meg kom Rhys tumlende mot meg og begynte å plage meg og kaste gjørme på meg. Gjørme i ansiktet, på klærne og i håret. Da de endelig sa cut var jeg så forvirret at jeg bare gapte og stirret rundt meg med et spørrende blikk. Crewet holdt på å le seg i hjel, og Rhys fikk beskjed om at dette var helt strålende, og at dette skulle de beholde. Jeg satt nå der litt fortumlet, og ble etter hvert tatt vare på av ressigøren og Rhys. De sa at jeg hadde respondert akkurat som de hadde håpet, med fordundring og irritasjon.
”Ja det var jo pussig. Derre bør søren ta meg beholde det der for det sto ikke i kontrakten min!”
”Jada lille venn. Det der blir med. Beklager så mye”
Så fikk jeg komme i sminken igjen, og der satt jeg og Rhys og snakket om fiske i Norge og andre uvesentlige ting en god stund til jeg måtte få nye kostymer til min andre scene. Etter dette kunne de nesten ikke bruke meg mer fordi jeg var på en måte litt oppbrukt. Klokka to var jeg ferdig, og jeg er nok enda litt i sjokk etter min stjerneopptreden i Mr Nice som kommer på kino i oktober. Det var en stor opplevelse, og jeg har bestemt meg for å aldri bli filmstjerne.

Back in business!! eller var det busyness?

Da jeg vaaknet opp denne straalende soendagsmorgenen tenkte jeg at "shitt, naa er det leeenge siden jeg dro fra Bodoe! Minst to uker". Ganske raskt kom jeg derimot paa at neida, det er nok ikke tilfellet, for jeg kom tilbake sent onsdag kveld.

Det er saa pussig hvordan man bare kan hoppe fra den ene livsstilen til den andre. Fra julekos hjemme i Bodoe, til hektisk Ib-inferno i et graatt og trist Wales. Man skulle ikke reise saa mye med fly tror jeg. Personlig erfaring sier meg at det som regel tar et par dager for sjela riktig sitter ordentlig fast igjen. Jeg mener det er et stykke aa skulle springe helt fra Bodoe og hit etter et fly som man egentlig ikke klarer aa holde tritt med. Det kan ikke vaere sundt aa fly saa mye. Man blir helt oedelagt og mister tidsbegrep og perspektiv for en liten stund.

Apropos flyreiser, saa reiste jo jeg til India i nesten tre uker foer jul. Dere som har truffet meg i jula vet jo at jeg har beskrevet dette som "helt fantastisk" og "veldig deilig", og at bortsett fra litt forstyrrende mage og solbrenthet var alt helt fint. Jeg maa bare beklage, men jeg tror at hvis jeg reiser til India og kommer tilbake med kun slike tilbakemeldinger, saa maa jeg enten ha laast meg inne et luksurioest sted, eller vaere en ganske grunn person. Naa har jeg derimot faatt hele opplevelsen litt paa avstand, og jeg tror jeg er klar for aa beskrive den reisen jeg hadde paa en litt mer utfyllende og nyansert maate.
For det er klart at India er er nyansert land. India er i en situasjon der de faktisk har kommet seg til et interessant stadie, saann demografisk sett. De har en positiv utvikling der de har stor oekonomisk vekst, god utnyttelse av ressurser, og en temmelig rik overklasse. Det som skiller dem fra mange andre utviklingsland er at de ogsaa har en voksende middelklasse, og et til tider velfungerende demokrati. I foelge alle skalaer og statistikker, er India paa vei mot en kultur likere den vi har i vesten. De er i en slags transaksjonsfase hvor de paa en moete ikke hoerer hjemme i noen kategori, og derfor kanskje glemmes eller undervurderes paa noen omraader. Det som ogsaa er veldig spesielt med India er maaten samfunnet og religionen fungerer side om side. For paa den ene siden har du en veldig streng og konservativ religion som har endeloese tradisjoner, samtidig som du har et land i "vestlig" utvikling. Det er fullt av motsetninger i dette landet. Jeg var saa heldig aa faa oppleve en del av disse, og jeg vet at det har satt sine spor, og laert meg noe.

Foerst bodde jeg i jungelen hos Fee. Hun har vokst opp i en hippie-landsby som heter Auroville. Dette er en by som ble grunnlagt i 1968 (!!) av en guru og hans tilbeder Mira al Fasa. Her bor folk fra hele verden i noe som de selv kaller et "ideelt" samfunn. Jeg ville nok heller kanskje brukt ord som alternativt, naivt og kanskje til og med anarkistisk for aa beskrive Auroville. Det er klart at for meg som er vestlig, velstaaende og utdannet paa mange omraader ville trivdes i et samfunn der det er billig mat, ressurser og arbeidskraft. Det er varmt og idyllisk med paafugler i hagen! Alle sammen bor i smaa communities som heter "Grace", "Invocation", "Creativity" osv. Men lokalfolk slipper ikke inn i dette eventyret. De arbeider litt paa butikken og kjoerer inn for aa hente det de trenger og det de som bor der ikke har bruk for. Hva bryr vel de seg om en franskmann oppnaar nirvana og zen i et digert meditasjonssentrum midt i jungelen? Jo for dette er nemlig et veldig fruktbart omraade som kalles "det groenne beltet". Her kunne de faatt hjelp til aa dyrke jorda og laere seg aa ta vare paa regnvann og bruke det som drikkevann slik de hvite gjoer. Hvorfor er det bare de hvite som skal faa leve i et "ideelt" samfunn? Og det paa de lokales omraade. Rett utenfor bygrensene levde folk i ekstrem fattigdom, og det inntrykket jeg fikk av Auroville, var at de isteden for aa gaa aktivt inn for aa hjelpe til i lokalsamfunnet, fokuserte de paa sin egen fortreffelighet og evne til aa bo i et velfungerende samfunn. Dette er selvfoelgelig bare mitt inntrykk, og det kan jo vaere at jeg har faatt helt feil bilde av Auroville. For meg var det et digert kultursjokk, og ikke bestandig like enkelt aa bo der. Jeg saa motsetninger og selvmotsigelser over alt, samtidig som jeg forsto veldig godt hvordan det var blitt saann. Indere, og da spesielt indiske menn, fremstod ikke for meg som gjestfrie eller hyggelige. De har en stolthet som jeg beudrer veldig, men som jeg samtidig ser problemer med i forhold til Indias situasjon. De foerer et slags maktspill mellom seg der de ikke annerkjenner andre land eller nasjoner som hjelpere eller stoettespillere. Jeg tror dette er fordi de enda ikke har naadd et stadie der de ser verdien av internasjonalt samarbeid, men tviholder paa sin kultur og sine skikker.
Jeg som hvit jente opplevde aa vaere fullstendig annerledes fra alle andre og sett ned paa av den grunn. Dette er jo nesten god gammeldags rasisme . De ropte ting etter oss paa gatene, de nektet aa snakke med oss, og dette ble en veldig ubehagelig opplevelse for meg som aldri har vaert i en liknende situasjon foer. Naa i ettertid tenker jeg at dette kanskje ikke var saa dumt aa ha opplevd. Jeg var jo hele tiden trygg, og det aa faa se andre sider av India enn den turistene ser, er jo veldig laererikt selv om det ogsaa var ubehagelig til tider. Det er aldri dumt aa se flere sider av en sak fra forskjellige perspektiver.
Etter mine eventyr i Auroville, dro vi ut paa en syv timer lang taxi-tur for aa komme oss til Bangalore. Her bodde vi hos min indiske venninne Anjana og hennes familie. De tilhoerer indias overklasse, og faren eier en fabrikk, mens moren er hjemmevaerende. Dette var en helt annen liga enn Auroville. Vi ble tatt godt imot i leiligheten deres i byen av moren, og to av familiens tjenere. Jeg fikk naa et helt nytt perspektiv aa maatte forholde meg til, for her var det tjenere som var klarte for aa gjoere nesten hva som helst paa et lite vink fra meg. Personlig klarte jeg ikke aa forholde meg til dem i det hele tatt, og proevde veldig hardt aa ikke se paa dem som tjenere men individuelle mennesker. Det gjorde ikke familien til Anjana, og det var trist aa se. Heldigvis er det ogsaa store endringer paa gang angaaende dette omraadet, og fagforeninger og byraaer holder paa aa ta over distribusjonen av husarbeidere for aa faa slutt paa menneskehandelen som desverre har foregaatt. Jeg var nesten glad for aa se at Anjana selv var flau over aa ha tjenere som gjorde alt for henne. Jeg skjoenner naa hvorfor hun alltid spoer meg om raad og hjelp naar det kommer til klesvask og skifting paa senger.
Men det er klart det er deilig med en sjaafoer som kjoerer deg rundt og venter paa deg der du er. Det er skummelt hvor raskt og enkelt du blir vant til aa ha slik luksus rundt deg. Vi hadde et flott opphold ogsaa her, selv om det var her jeg ble temmelig syk.

Saa mitt eventyr til India ble kanskje ikke helt det jeg hadde tenkt meg. Etter en reise som dette tilegner du deg laerdom om mange ting. Ikke bare om politikk og verdenstilstanden, men ogsaa om deg selv og dine evner. Jeg er hvertfall utrolig stolt over aa ha reist alene fra en dysfunksjonell flyplass i mange timer med infeksjon eller noe i magen og daarlige flight connections. Fremdeles vil jeg nok beskrive reisen min som fantastisk, men ikke med samme betydning som man kanskje ville brukt ordet om en kjole eller et bryllup. Kanskje vil jeg ogsaa bruke ord som utfordrende, trist, og vondt. Men foerst og fremst heldig. Heldig fordi jeg har faatt oppleve noe som ikke mange nok faar oppleve, og for aa ha laert noe viktig. Heldig for aa ha faatt lov aa se et fargerikt, nyansert og vakkert land som er paa en vei mot noe nytt og stoerre.

Men naa er jeg altsaa tilbake paa skolen igjen. Dette er min siste termin, og det er trist, men det kan jeg skrive mer om siden. Naa skal jeg skrive oppgave om engelsk som foerstespraaket i EU!

Takk for at dere leser

Mari