Mari goes moviestar

Nok en uke på AC er overstått. Nå er det bare 18 uker igjen av denne terminen, og av mitt opphold her på skolen. Akkurat nå sitter jeg på rommet mitt helt alene, og prøver å finne litt inspirasjon til å gjøre litt matte. I stedet skriver jeg blogg og hører på ”tazte priv”, Bård Tufte Johansen og Harald Eia som leker på radio. Akkurat nå er det Lena fra døden på Oslo S som er i studio, og den matten jeg skulle gjøre forsvinner sakte men sikkert fra bevisstheten. Det er jo tross alt søndag!

Dette er uka jeg ble filmstjerne! Akkurat det er vel en liten overdrivelse, men det er jammen ikke langt unna. Vi har besøk av et filmteam som lager film om verdens største narko-dealer, Howard Marks. Han gikk på Oxford, og det er liksom det AC skal være. De trengte en mengde statister, og håpefulle lærere og elever stilte opp på casting for å prøve seg. Mange fikk beskjed om at de ikke passet inn i beskrivelsen av Oxford-studenter, og en lærer ble faktisk veldig sint for at han ikke fikk være med. Det er vel ikke så lett å få knust den store filmstjernedrømmen vi alle har inni oss, derfor ble jeg naturligvis veldig takknemlig for å få tilbud om å være statist. Så fredag marsjerte jeg ned til filmcampen, stolt som en hane, for å være med på kostymeprøver. Jeg møtte kostymeansvarlig og castingsdirektør, og de viste meg veien til prøverommene og stylistene. Men der var de i full gang med guttene, og sa at jeg måtte bare gå å vente i en annen vogn til det var min tur. Det skulle ta ca fem minutter, og jeg måtte ikke gå noe sted for de skulle komme å hente meg så snart de var ferdig med guttene. Fornøyd og glad satt jeg i vogna og ventet. Det gikk ti minutter. Det gikk tjue minutter. Da kom det en mann inn med en kopp kaffe og satt seg ned på en stol ved siden av meg. Jeg klarte som vanlig ikke å holde ut den pinlige stillheten, og siden det var bare oss to der og alle i filmbransjen er interessante, spurte jeg på en litt sånn casual måte om hva jobben hans var. Joda, han var ”transport coordinator” han. Om det var en spennende jobb, ja det måtte jeg bare tro. Han samlet en masse biler, stappet skuespillere, ressigøren og stylister og annet pakk inn i dem, og satte av sted. Akkurat nå var det jo ikke så spennende siden de på en måte var fremme og bare drev og filmet og sånn, men ellers var det en veldig utfordrende og givende jobb. Deretter spurte han meg hva jeg drev med, og jeg fikk skutt ut brystet og svarte at jeg var ”extra”. Da lo han godt.
”Ja du er hvertfall ikke medlem av fagforeningen deres, det er jo tydelig”
”Hæ? Fagforeningen for statister?”
”Ja det skal jeg love deg. Det heter ikke extra lengre, det heter ”background artist” i disse dager”
Deretter ble jeg innlemmet i denne glorifiserte verden på en høyst underholdende måte. Han fortalte også om sine tolv barn og om hvordan de hadde blitt innlemmet i denne bransjen. Fyren hadde selv vært statist i en rekke filmer, men mente at den beste var da han viste rumpa si i Braveheart med Mel Gibson ved sin side. På dette tidspunktet hadde jeg sittet i vogna i en time, hvilket jeg kommenterte, og fikk et ondskapsfullt knis tilbake.
”Det er bare å lene seg tilbake og bli vant med det lille venn”
Etter en og en halv time ble jeg hentet og plassert foran noe som liknet et lite blondt troll. Det var derimot ikke noe troll, men ei lita London-berte i dunjakke. Hun øyde meg opp og ned, sjekket hvilke scener jeg skulle være i, ga meg en kåpe, og sa:
”Du kan gå nå”
Seansen tok vel en tre minutter, og uten egentlig å være klar over det var jeg allerede ute igjen. Litt slukøret gikk jeg tilbake til huset mitt, og var sånn passe irritert fordi jeg hadde gått glipp av middagen.

Men neste dag, altså i går, kjente jeg allerede trangen til å begynne på Oscar-talen min da jeg sto opp halv åtte på morgenen. Eduardo i huset mitt skulle også være med, og sammen gikk vi ned mot campen. Her ble vi faktisk servert frokost, og fikk en liten plan for dagen inne i den samme vogna som jeg fikk så god bekjentskap med dagen før. Det viste seg at ressigøren handlet etter innfallsmetoden, og de visste egentlig ikke når vi skulle på eller hva vi skulle gjøre. Dere kan jo gjette hva vi så gjorde. Vi satt vel i vogna i litt over en time før vi fikk skikkelige kostymer og sminke. I min første scene hadde jeg en svart kjole med en lysebrun høyhalset genser over, og en diger blå kåpe. I tillegg var det et par gyselige lilla sko som var så store at jeg kunne ikke gå i dem, og en svart hatt. Vi var så fine at. Det skulle foregå på slutten av 60-tallet, og de som var lærere gikk rundt med veldig flotte lange frakker og skinnmapper osv. Det gikk to timer før vi tre som var først fikk komme på settet. Her ventet vi enda litt til, før vi endelig fikk komme på våre respektive plasser med forskjellige oppgaver. Hovedrolleinnehaveren heter Rhys Ifans og er vel kanskje mest kjent som ”Spike” in Notting Hill. Han var også med i denne scenen, og skulle virre rundt og late som om han var full. Jeg skulle sitte på en benk og lese en bok, hvoretter jeg skulle reise meg og snakke men læreren som kom om et essay eller noe. Det var visst ikke så viktig egentlig om hva jeg gjorde når. Ressigøren og skuespilleren hadde lange diskusjoner, og det hele endte med at ressigøren bare ropte ut:
”Kan du ikke bare improvisere litt da! Så får vi nå endelig gjort oss ferdig. Og bruk omgivelsene dine!”
Jeg skjønte ikke helt dette med omgivelsene jeg, så jeg satt nå bare der og håpet på at jeg skulle få slippe å gå så langt i de teite skoene.
”Action!”
Jeg leste i vei. Hovedpersonen rullet rundt på gresset og smurte seg inn med gjørme, og læreren nærmet seg meg. Jeg begynte å tenke at nå måtte jeg gå snart, men idet jeg skulle til å reise meg kom Rhys tumlende mot meg og begynte å plage meg og kaste gjørme på meg. Gjørme i ansiktet, på klærne og i håret. Da de endelig sa cut var jeg så forvirret at jeg bare gapte og stirret rundt meg med et spørrende blikk. Crewet holdt på å le seg i hjel, og Rhys fikk beskjed om at dette var helt strålende, og at dette skulle de beholde. Jeg satt nå der litt fortumlet, og ble etter hvert tatt vare på av ressigøren og Rhys. De sa at jeg hadde respondert akkurat som de hadde håpet, med fordundring og irritasjon.
”Ja det var jo pussig. Derre bør søren ta meg beholde det der for det sto ikke i kontrakten min!”
”Jada lille venn. Det der blir med. Beklager så mye”
Så fikk jeg komme i sminken igjen, og der satt jeg og Rhys og snakket om fiske i Norge og andre uvesentlige ting en god stund til jeg måtte få nye kostymer til min andre scene. Etter dette kunne de nesten ikke bruke meg mer fordi jeg var på en måte litt oppbrukt. Klokka to var jeg ferdig, og jeg er nok enda litt i sjokk etter min stjerneopptreden i Mr Nice som kommer på kino i oktober. Det var en stor opplevelse, og jeg har bestemt meg for å aldri bli filmstjerne.