Det var en gang for lenge siden, langt, langt borte, at livet mitt var helt annerledes. Jeg gikk på idrettslinja, bodde hjemme i Bodø, og det var vel egentlig Ten Sing og hest som stod mest i sentrum. Så en dag sa jeg farvel til alt sammen, og reiste sammen med tolv andre nordmenn fra Oslo til en liten plass i sør-Wales. Til et slott ved havet. Og her der jeg bodd, både i gode og onde dager. Jeg har oppdaget at prinsen (i dette tilfellet av Buthan) ikke bestandig er den hyggeligste, den onde stemoren (husmamma) kan faktisk være ganske snill innimellom, og at en lykkelige slutt er mulig også i virkeligheten. Det har vært en berg-og-dal-banetur i dobbel fart. Elever som går ut fra AC sier som regel av her har de hatt sine beste og sine verste øyeblikk. Det stemmer helt på en prikk, og jeg ville ikke hatt det på noen annen måte i det hele tatt. Hvis man bare går på tur i nedoverbakke blir det jo ingen utfordring, og egentlig utsetter man bare den tiden da man må begynne å klatre oppover igjen. Alle som har vært på fjelltur i sitt liv vet at det øyeblikket man kommer opp på toppen og kan speide utover verden som bare ligger der og som man på den lange turen har beseiret, er et fantastisk øyeblikk. Ja det er faktisk grunnen til at man i det hele tatt gidder å slite seg opp alle bakkene. I alle eventyr må jo alltid helten (eller kanskje heltinnen) slite litt før han (eller hun) kan beseire det de nå satte ut for å kjempe mot. I mitt tilfelle het dragen The International Baccaleurate, firemannsrom(!!!) og "on a bed of rice".
Men det var jo ikke noen av disse tingene som satt i meg da jeg gikk ut fra min siste eksamen eller da jeg gikk på bussen til Heathrow for siste gang. Selv nå to måneder senere begynner tårene å presse seg på når jeg tenker på disse øyeblikkene. For selv om dette var store øyeblikk, så var det her jeg skjønte at det var reisen underveis som er det viktigste. Alle vennene jeg har fått, alle erfaringene jeg (noen ganger smertelig) har fått erfare, og alle minnene jeg sitter igjen med. Det har tatt tid å bearbeide dette. Kanskje spesielt også fordi da jeg kom hjem var jeg plutselig så alene om å ha alt dette. Det er klart det var godt å få ha badet for seg selv og slippe snorking osv om natta, men jeg savner veldig det store fellesskapet som var på internatet og i livet mitt. Det er rart at dette aldri skal være mer. Avsluttningen var også veldig brå. Noen hadde bare en dag etter siste eksamen før de dro. Jeg fikk heldigvis litt mer tid. Plutselig satt vi der i finstasen og hørte på taler om framtiden vår. "I have seen the future. And it works!" sa lederen av styret i sin tale om årets avgangskull. Jeg tenker hun skal få seg en overraskelse.
Men nå er den epoken slutt. Det kommer til å ta noen år før jeg vender tilbake til Atlantic College. Jeg vender blikket fremover, og tenker litt sørgmodig på en indisk venninne av meg som ikke får lov å reise til USA på universitet, men må gifte seg til neste sommer. Vi delte noe, så var eventyret slutt. "It must end like all adventures end. With a broken heart and a journey" sa Shakespeare om eventyr. Og jeg sier meg stort sett enig med Shakespeare.
Om tre uker kommer det en ny begynnelse. Men det kan jeg jo skrive om en dag siden. I morgen reiser jeg til Dublin med pappa for å se U2. Det blir bra tror jeg. Ja, for det går jo stort sett bra til slutt, ikke sant?
