18 januar, 2009
Bilde av gromgutten sjoel!!
Det ble desverre ingen mulighet for bilde av Rhys og megselv. Ikke lov med kamera paa settet, og selv om en av stylistene tok et bilde, tviler jeg paa at jeg faar tak i det. Men her er hvertfall et par bilder av skuespilleren selv.
Mari goes moviestar
Nok en uke på AC er overstått. Nå er det bare 18 uker igjen av denne terminen, og av mitt opphold her på skolen. Akkurat nå sitter jeg på rommet mitt helt alene, og prøver å finne litt inspirasjon til å gjøre litt matte. I stedet skriver jeg blogg og hører på ”tazte priv”, Bård Tufte Johansen og Harald Eia som leker på radio. Akkurat nå er det Lena fra døden på Oslo S som er i studio, og den matten jeg skulle gjøre forsvinner sakte men sikkert fra bevisstheten. Det er jo tross alt søndag!
Dette er uka jeg ble filmstjerne! Akkurat det er vel en liten overdrivelse, men det er jammen ikke langt unna. Vi har besøk av et filmteam som lager film om verdens største narko-dealer, Howard Marks. Han gikk på Oxford, og det er liksom det AC skal være. De trengte en mengde statister, og håpefulle lærere og elever stilte opp på casting for å prøve seg. Mange fikk beskjed om at de ikke passet inn i beskrivelsen av Oxford-studenter, og en lærer ble faktisk veldig sint for at han ikke fikk være med. Det er vel ikke så lett å få knust den store filmstjernedrømmen vi alle har inni oss, derfor ble jeg naturligvis veldig takknemlig for å få tilbud om å være statist. Så fredag marsjerte jeg ned til filmcampen, stolt som en hane, for å være med på kostymeprøver. Jeg møtte kostymeansvarlig og castingsdirektør, og de viste meg veien til prøverommene og stylistene. Men der var de i full gang med guttene, og sa at jeg måtte bare gå å vente i en annen vogn til det var min tur. Det skulle ta ca fem minutter, og jeg måtte ikke gå noe sted for de skulle komme å hente meg så snart de var ferdig med guttene. Fornøyd og glad satt jeg i vogna og ventet. Det gikk ti minutter. Det gikk tjue minutter. Da kom det en mann inn med en kopp kaffe og satt seg ned på en stol ved siden av meg. Jeg klarte som vanlig ikke å holde ut den pinlige stillheten, og siden det var bare oss to der og alle i filmbransjen er interessante, spurte jeg på en litt sånn casual måte om hva jobben hans var. Joda, han var ”transport coordinator” han. Om det var en spennende jobb, ja det måtte jeg bare tro. Han samlet en masse biler, stappet skuespillere, ressigøren og stylister og annet pakk inn i dem, og satte av sted. Akkurat nå var det jo ikke så spennende siden de på en måte var fremme og bare drev og filmet og sånn, men ellers var det en veldig utfordrende og givende jobb. Deretter spurte han meg hva jeg drev med, og jeg fikk skutt ut brystet og svarte at jeg var ”extra”. Da lo han godt.
”Ja du er hvertfall ikke medlem av fagforeningen deres, det er jo tydelig”
”Hæ? Fagforeningen for statister?”
”Ja det skal jeg love deg. Det heter ikke extra lengre, det heter ”background artist” i disse dager”
Deretter ble jeg innlemmet i denne glorifiserte verden på en høyst underholdende måte. Han fortalte også om sine tolv barn og om hvordan de hadde blitt innlemmet i denne bransjen. Fyren hadde selv vært statist i en rekke filmer, men mente at den beste var da han viste rumpa si i Braveheart med Mel Gibson ved sin side. På dette tidspunktet hadde jeg sittet i vogna i en time, hvilket jeg kommenterte, og fikk et ondskapsfullt knis tilbake.
”Det er bare å lene seg tilbake og bli vant med det lille venn”
Etter en og en halv time ble jeg hentet og plassert foran noe som liknet et lite blondt troll. Det var derimot ikke noe troll, men ei lita London-berte i dunjakke. Hun øyde meg opp og ned, sjekket hvilke scener jeg skulle være i, ga meg en kåpe, og sa:
”Du kan gå nå”
Seansen tok vel en tre minutter, og uten egentlig å være klar over det var jeg allerede ute igjen. Litt slukøret gikk jeg tilbake til huset mitt, og var sånn passe irritert fordi jeg hadde gått glipp av middagen.
Men neste dag, altså i går, kjente jeg allerede trangen til å begynne på Oscar-talen min da jeg sto opp halv åtte på morgenen. Eduardo i huset mitt skulle også være med, og sammen gikk vi ned mot campen. Her ble vi faktisk servert frokost, og fikk en liten plan for dagen inne i den samme vogna som jeg fikk så god bekjentskap med dagen før. Det viste seg at ressigøren handlet etter innfallsmetoden, og de visste egentlig ikke når vi skulle på eller hva vi skulle gjøre. Dere kan jo gjette hva vi så gjorde. Vi satt vel i vogna i litt over en time før vi fikk skikkelige kostymer og sminke. I min første scene hadde jeg en svart kjole med en lysebrun høyhalset genser over, og en diger blå kåpe. I tillegg var det et par gyselige lilla sko som var så store at jeg kunne ikke gå i dem, og en svart hatt. Vi var så fine at. Det skulle foregå på slutten av 60-tallet, og de som var lærere gikk rundt med veldig flotte lange frakker og skinnmapper osv. Det gikk to timer før vi tre som var først fikk komme på settet. Her ventet vi enda litt til, før vi endelig fikk komme på våre respektive plasser med forskjellige oppgaver. Hovedrolleinnehaveren heter Rhys Ifans og er vel kanskje mest kjent som ”Spike” in Notting Hill. Han var også med i denne scenen, og skulle virre rundt og late som om han var full. Jeg skulle sitte på en benk og lese en bok, hvoretter jeg skulle reise meg og snakke men læreren som kom om et essay eller noe. Det var visst ikke så viktig egentlig om hva jeg gjorde når. Ressigøren og skuespilleren hadde lange diskusjoner, og det hele endte med at ressigøren bare ropte ut:
”Kan du ikke bare improvisere litt da! Så får vi nå endelig gjort oss ferdig. Og bruk omgivelsene dine!”
Jeg skjønte ikke helt dette med omgivelsene jeg, så jeg satt nå bare der og håpet på at jeg skulle få slippe å gå så langt i de teite skoene.
”Action!”
Jeg leste i vei. Hovedpersonen rullet rundt på gresset og smurte seg inn med gjørme, og læreren nærmet seg meg. Jeg begynte å tenke at nå måtte jeg gå snart, men idet jeg skulle til å reise meg kom Rhys tumlende mot meg og begynte å plage meg og kaste gjørme på meg. Gjørme i ansiktet, på klærne og i håret. Da de endelig sa cut var jeg så forvirret at jeg bare gapte og stirret rundt meg med et spørrende blikk. Crewet holdt på å le seg i hjel, og Rhys fikk beskjed om at dette var helt strålende, og at dette skulle de beholde. Jeg satt nå der litt fortumlet, og ble etter hvert tatt vare på av ressigøren og Rhys. De sa at jeg hadde respondert akkurat som de hadde håpet, med fordundring og irritasjon.
”Ja det var jo pussig. Derre bør søren ta meg beholde det der for det sto ikke i kontrakten min!”
”Jada lille venn. Det der blir med. Beklager så mye”
Så fikk jeg komme i sminken igjen, og der satt jeg og Rhys og snakket om fiske i Norge og andre uvesentlige ting en god stund til jeg måtte få nye kostymer til min andre scene. Etter dette kunne de nesten ikke bruke meg mer fordi jeg var på en måte litt oppbrukt. Klokka to var jeg ferdig, og jeg er nok enda litt i sjokk etter min stjerneopptreden i Mr Nice som kommer på kino i oktober. Det var en stor opplevelse, og jeg har bestemt meg for å aldri bli filmstjerne.
Dette er uka jeg ble filmstjerne! Akkurat det er vel en liten overdrivelse, men det er jammen ikke langt unna. Vi har besøk av et filmteam som lager film om verdens største narko-dealer, Howard Marks. Han gikk på Oxford, og det er liksom det AC skal være. De trengte en mengde statister, og håpefulle lærere og elever stilte opp på casting for å prøve seg. Mange fikk beskjed om at de ikke passet inn i beskrivelsen av Oxford-studenter, og en lærer ble faktisk veldig sint for at han ikke fikk være med. Det er vel ikke så lett å få knust den store filmstjernedrømmen vi alle har inni oss, derfor ble jeg naturligvis veldig takknemlig for å få tilbud om å være statist. Så fredag marsjerte jeg ned til filmcampen, stolt som en hane, for å være med på kostymeprøver. Jeg møtte kostymeansvarlig og castingsdirektør, og de viste meg veien til prøverommene og stylistene. Men der var de i full gang med guttene, og sa at jeg måtte bare gå å vente i en annen vogn til det var min tur. Det skulle ta ca fem minutter, og jeg måtte ikke gå noe sted for de skulle komme å hente meg så snart de var ferdig med guttene. Fornøyd og glad satt jeg i vogna og ventet. Det gikk ti minutter. Det gikk tjue minutter. Da kom det en mann inn med en kopp kaffe og satt seg ned på en stol ved siden av meg. Jeg klarte som vanlig ikke å holde ut den pinlige stillheten, og siden det var bare oss to der og alle i filmbransjen er interessante, spurte jeg på en litt sånn casual måte om hva jobben hans var. Joda, han var ”transport coordinator” han. Om det var en spennende jobb, ja det måtte jeg bare tro. Han samlet en masse biler, stappet skuespillere, ressigøren og stylister og annet pakk inn i dem, og satte av sted. Akkurat nå var det jo ikke så spennende siden de på en måte var fremme og bare drev og filmet og sånn, men ellers var det en veldig utfordrende og givende jobb. Deretter spurte han meg hva jeg drev med, og jeg fikk skutt ut brystet og svarte at jeg var ”extra”. Da lo han godt.
”Ja du er hvertfall ikke medlem av fagforeningen deres, det er jo tydelig”
”Hæ? Fagforeningen for statister?”
”Ja det skal jeg love deg. Det heter ikke extra lengre, det heter ”background artist” i disse dager”
Deretter ble jeg innlemmet i denne glorifiserte verden på en høyst underholdende måte. Han fortalte også om sine tolv barn og om hvordan de hadde blitt innlemmet i denne bransjen. Fyren hadde selv vært statist i en rekke filmer, men mente at den beste var da han viste rumpa si i Braveheart med Mel Gibson ved sin side. På dette tidspunktet hadde jeg sittet i vogna i en time, hvilket jeg kommenterte, og fikk et ondskapsfullt knis tilbake.
”Det er bare å lene seg tilbake og bli vant med det lille venn”
Etter en og en halv time ble jeg hentet og plassert foran noe som liknet et lite blondt troll. Det var derimot ikke noe troll, men ei lita London-berte i dunjakke. Hun øyde meg opp og ned, sjekket hvilke scener jeg skulle være i, ga meg en kåpe, og sa:
”Du kan gå nå”
Seansen tok vel en tre minutter, og uten egentlig å være klar over det var jeg allerede ute igjen. Litt slukøret gikk jeg tilbake til huset mitt, og var sånn passe irritert fordi jeg hadde gått glipp av middagen.
Men neste dag, altså i går, kjente jeg allerede trangen til å begynne på Oscar-talen min da jeg sto opp halv åtte på morgenen. Eduardo i huset mitt skulle også være med, og sammen gikk vi ned mot campen. Her ble vi faktisk servert frokost, og fikk en liten plan for dagen inne i den samme vogna som jeg fikk så god bekjentskap med dagen før. Det viste seg at ressigøren handlet etter innfallsmetoden, og de visste egentlig ikke når vi skulle på eller hva vi skulle gjøre. Dere kan jo gjette hva vi så gjorde. Vi satt vel i vogna i litt over en time før vi fikk skikkelige kostymer og sminke. I min første scene hadde jeg en svart kjole med en lysebrun høyhalset genser over, og en diger blå kåpe. I tillegg var det et par gyselige lilla sko som var så store at jeg kunne ikke gå i dem, og en svart hatt. Vi var så fine at. Det skulle foregå på slutten av 60-tallet, og de som var lærere gikk rundt med veldig flotte lange frakker og skinnmapper osv. Det gikk to timer før vi tre som var først fikk komme på settet. Her ventet vi enda litt til, før vi endelig fikk komme på våre respektive plasser med forskjellige oppgaver. Hovedrolleinnehaveren heter Rhys Ifans og er vel kanskje mest kjent som ”Spike” in Notting Hill. Han var også med i denne scenen, og skulle virre rundt og late som om han var full. Jeg skulle sitte på en benk og lese en bok, hvoretter jeg skulle reise meg og snakke men læreren som kom om et essay eller noe. Det var visst ikke så viktig egentlig om hva jeg gjorde når. Ressigøren og skuespilleren hadde lange diskusjoner, og det hele endte med at ressigøren bare ropte ut:
”Kan du ikke bare improvisere litt da! Så får vi nå endelig gjort oss ferdig. Og bruk omgivelsene dine!”
Jeg skjønte ikke helt dette med omgivelsene jeg, så jeg satt nå bare der og håpet på at jeg skulle få slippe å gå så langt i de teite skoene.
”Action!”
Jeg leste i vei. Hovedpersonen rullet rundt på gresset og smurte seg inn med gjørme, og læreren nærmet seg meg. Jeg begynte å tenke at nå måtte jeg gå snart, men idet jeg skulle til å reise meg kom Rhys tumlende mot meg og begynte å plage meg og kaste gjørme på meg. Gjørme i ansiktet, på klærne og i håret. Da de endelig sa cut var jeg så forvirret at jeg bare gapte og stirret rundt meg med et spørrende blikk. Crewet holdt på å le seg i hjel, og Rhys fikk beskjed om at dette var helt strålende, og at dette skulle de beholde. Jeg satt nå der litt fortumlet, og ble etter hvert tatt vare på av ressigøren og Rhys. De sa at jeg hadde respondert akkurat som de hadde håpet, med fordundring og irritasjon.
”Ja det var jo pussig. Derre bør søren ta meg beholde det der for det sto ikke i kontrakten min!”
”Jada lille venn. Det der blir med. Beklager så mye”
Så fikk jeg komme i sminken igjen, og der satt jeg og Rhys og snakket om fiske i Norge og andre uvesentlige ting en god stund til jeg måtte få nye kostymer til min andre scene. Etter dette kunne de nesten ikke bruke meg mer fordi jeg var på en måte litt oppbrukt. Klokka to var jeg ferdig, og jeg er nok enda litt i sjokk etter min stjerneopptreden i Mr Nice som kommer på kino i oktober. Det var en stor opplevelse, og jeg har bestemt meg for å aldri bli filmstjerne.
11 januar, 2009
Back in business!! eller var det busyness?
Da jeg vaaknet opp denne straalende soendagsmorgenen tenkte jeg at "shitt, naa er det leeenge siden jeg dro fra Bodoe! Minst to uker". Ganske raskt kom jeg derimot paa at neida, det er nok ikke tilfellet, for jeg kom tilbake sent onsdag kveld.
Det er saa pussig hvordan man bare kan hoppe fra den ene livsstilen til den andre. Fra julekos hjemme i Bodoe, til hektisk Ib-inferno i et graatt og trist Wales. Man skulle ikke reise saa mye med fly tror jeg. Personlig erfaring sier meg at det som regel tar et par dager for sjela riktig sitter ordentlig fast igjen. Jeg mener det er et stykke aa skulle springe helt fra Bodoe og hit etter et fly som man egentlig ikke klarer aa holde tritt med. Det kan ikke vaere sundt aa fly saa mye. Man blir helt oedelagt og mister tidsbegrep og perspektiv for en liten stund.
Apropos flyreiser, saa reiste jo jeg til India i nesten tre uker foer jul. Dere som har truffet meg i jula vet jo at jeg har beskrevet dette som "helt fantastisk" og "veldig deilig", og at bortsett fra litt forstyrrende mage og solbrenthet var alt helt fint. Jeg maa bare beklage, men jeg tror at hvis jeg reiser til India og kommer tilbake med kun slike tilbakemeldinger, saa maa jeg enten ha laast meg inne et luksurioest sted, eller vaere en ganske grunn person. Naa har jeg derimot faatt hele opplevelsen litt paa avstand, og jeg tror jeg er klar for aa beskrive den reisen jeg hadde paa en litt mer utfyllende og nyansert maate.
For det er klart at India er er nyansert land. India er i en situasjon der de faktisk har kommet seg til et interessant stadie, saann demografisk sett. De har en positiv utvikling der de har stor oekonomisk vekst, god utnyttelse av ressurser, og en temmelig rik overklasse. Det som skiller dem fra mange andre utviklingsland er at de ogsaa har en voksende middelklasse, og et til tider velfungerende demokrati. I foelge alle skalaer og statistikker, er India paa vei mot en kultur likere den vi har i vesten. De er i en slags transaksjonsfase hvor de paa en moete ikke hoerer hjemme i noen kategori, og derfor kanskje glemmes eller undervurderes paa noen omraader. Det som ogsaa er veldig spesielt med India er maaten samfunnet og religionen fungerer side om side. For paa den ene siden har du en veldig streng og konservativ religion som har endeloese tradisjoner, samtidig som du har et land i "vestlig" utvikling. Det er fullt av motsetninger i dette landet. Jeg var saa heldig aa faa oppleve en del av disse, og jeg vet at det har satt sine spor, og laert meg noe.
Foerst bodde jeg i jungelen hos Fee. Hun har vokst opp i en hippie-landsby som heter Auroville. Dette er en by som ble grunnlagt i 1968 (!!) av en guru og hans tilbeder Mira al Fasa. Her bor folk fra hele verden i noe som de selv kaller et "ideelt" samfunn. Jeg ville nok heller kanskje brukt ord som alternativt, naivt og kanskje til og med anarkistisk for aa beskrive Auroville. Det er klart at for meg som er vestlig, velstaaende og utdannet paa mange omraader ville trivdes i et samfunn der det er billig mat, ressurser og arbeidskraft. Det er varmt og idyllisk med paafugler i hagen! Alle sammen bor i smaa communities som heter "Grace", "Invocation", "Creativity" osv. Men lokalfolk slipper ikke inn i dette eventyret. De arbeider litt paa butikken og kjoerer inn for aa hente det de trenger og det de som bor der ikke har bruk for. Hva bryr vel de seg om en franskmann oppnaar nirvana og zen i et digert meditasjonssentrum midt i jungelen? Jo for dette er nemlig et veldig fruktbart omraade som kalles "det groenne beltet". Her kunne de faatt hjelp til aa dyrke jorda og laere seg aa ta vare paa regnvann og bruke det som drikkevann slik de hvite gjoer. Hvorfor er det bare de hvite som skal faa leve i et "ideelt" samfunn? Og det paa de lokales omraade. Rett utenfor bygrensene levde folk i ekstrem fattigdom, og det inntrykket jeg fikk av Auroville, var at de isteden for aa gaa aktivt inn for aa hjelpe til i lokalsamfunnet, fokuserte de paa sin egen fortreffelighet og evne til aa bo i et velfungerende samfunn. Dette er selvfoelgelig bare mitt inntrykk, og det kan jo vaere at jeg har faatt helt feil bilde av Auroville. For meg var det et digert kultursjokk, og ikke bestandig like enkelt aa bo der. Jeg saa motsetninger og selvmotsigelser over alt, samtidig som jeg forsto veldig godt hvordan det var blitt saann. Indere, og da spesielt indiske menn, fremstod ikke for meg som gjestfrie eller hyggelige. De har en stolthet som jeg beudrer veldig, men som jeg samtidig ser problemer med i forhold til Indias situasjon. De foerer et slags maktspill mellom seg der de ikke annerkjenner andre land eller nasjoner som hjelpere eller stoettespillere. Jeg tror dette er fordi de enda ikke har naadd et stadie der de ser verdien av internasjonalt samarbeid, men tviholder paa sin kultur og sine skikker.
Jeg som hvit jente opplevde aa vaere fullstendig annerledes fra alle andre og sett ned paa av den grunn. Dette er jo nesten god gammeldags rasisme . De ropte ting etter oss paa gatene, de nektet aa snakke med oss, og dette ble en veldig ubehagelig opplevelse for meg som aldri har vaert i en liknende situasjon foer. Naa i ettertid tenker jeg at dette kanskje ikke var saa dumt aa ha opplevd. Jeg var jo hele tiden trygg, og det aa faa se andre sider av India enn den turistene ser, er jo veldig laererikt selv om det ogsaa var ubehagelig til tider. Det er aldri dumt aa se flere sider av en sak fra forskjellige perspektiver.
Etter mine eventyr i Auroville, dro vi ut paa en syv timer lang taxi-tur for aa komme oss til Bangalore. Her bodde vi hos min indiske venninne Anjana og hennes familie. De tilhoerer indias overklasse, og faren eier en fabrikk, mens moren er hjemmevaerende. Dette var en helt annen liga enn Auroville. Vi ble tatt godt imot i leiligheten deres i byen av moren, og to av familiens tjenere. Jeg fikk naa et helt nytt perspektiv aa maatte forholde meg til, for her var det tjenere som var klarte for aa gjoere nesten hva som helst paa et lite vink fra meg. Personlig klarte jeg ikke aa forholde meg til dem i det hele tatt, og proevde veldig hardt aa ikke se paa dem som tjenere men individuelle mennesker. Det gjorde ikke familien til Anjana, og det var trist aa se. Heldigvis er det ogsaa store endringer paa gang angaaende dette omraadet, og fagforeninger og byraaer holder paa aa ta over distribusjonen av husarbeidere for aa faa slutt paa menneskehandelen som desverre har foregaatt. Jeg var nesten glad for aa se at Anjana selv var flau over aa ha tjenere som gjorde alt for henne. Jeg skjoenner naa hvorfor hun alltid spoer meg om raad og hjelp naar det kommer til klesvask og skifting paa senger.
Men det er klart det er deilig med en sjaafoer som kjoerer deg rundt og venter paa deg der du er. Det er skummelt hvor raskt og enkelt du blir vant til aa ha slik luksus rundt deg. Vi hadde et flott opphold ogsaa her, selv om det var her jeg ble temmelig syk.
Saa mitt eventyr til India ble kanskje ikke helt det jeg hadde tenkt meg. Etter en reise som dette tilegner du deg laerdom om mange ting. Ikke bare om politikk og verdenstilstanden, men ogsaa om deg selv og dine evner. Jeg er hvertfall utrolig stolt over aa ha reist alene fra en dysfunksjonell flyplass i mange timer med infeksjon eller noe i magen og daarlige flight connections. Fremdeles vil jeg nok beskrive reisen min som fantastisk, men ikke med samme betydning som man kanskje ville brukt ordet om en kjole eller et bryllup. Kanskje vil jeg ogsaa bruke ord som utfordrende, trist, og vondt. Men foerst og fremst heldig. Heldig fordi jeg har faatt oppleve noe som ikke mange nok faar oppleve, og for aa ha laert noe viktig. Heldig for aa ha faatt lov aa se et fargerikt, nyansert og vakkert land som er paa en vei mot noe nytt og stoerre.
Men naa er jeg altsaa tilbake paa skolen igjen. Dette er min siste termin, og det er trist, men det kan jeg skrive mer om siden. Naa skal jeg skrive oppgave om engelsk som foerstespraaket i EU!
Takk for at dere leser
Mari
Det er saa pussig hvordan man bare kan hoppe fra den ene livsstilen til den andre. Fra julekos hjemme i Bodoe, til hektisk Ib-inferno i et graatt og trist Wales. Man skulle ikke reise saa mye med fly tror jeg. Personlig erfaring sier meg at det som regel tar et par dager for sjela riktig sitter ordentlig fast igjen. Jeg mener det er et stykke aa skulle springe helt fra Bodoe og hit etter et fly som man egentlig ikke klarer aa holde tritt med. Det kan ikke vaere sundt aa fly saa mye. Man blir helt oedelagt og mister tidsbegrep og perspektiv for en liten stund.
Apropos flyreiser, saa reiste jo jeg til India i nesten tre uker foer jul. Dere som har truffet meg i jula vet jo at jeg har beskrevet dette som "helt fantastisk" og "veldig deilig", og at bortsett fra litt forstyrrende mage og solbrenthet var alt helt fint. Jeg maa bare beklage, men jeg tror at hvis jeg reiser til India og kommer tilbake med kun slike tilbakemeldinger, saa maa jeg enten ha laast meg inne et luksurioest sted, eller vaere en ganske grunn person. Naa har jeg derimot faatt hele opplevelsen litt paa avstand, og jeg tror jeg er klar for aa beskrive den reisen jeg hadde paa en litt mer utfyllende og nyansert maate.
For det er klart at India er er nyansert land. India er i en situasjon der de faktisk har kommet seg til et interessant stadie, saann demografisk sett. De har en positiv utvikling der de har stor oekonomisk vekst, god utnyttelse av ressurser, og en temmelig rik overklasse. Det som skiller dem fra mange andre utviklingsland er at de ogsaa har en voksende middelklasse, og et til tider velfungerende demokrati. I foelge alle skalaer og statistikker, er India paa vei mot en kultur likere den vi har i vesten. De er i en slags transaksjonsfase hvor de paa en moete ikke hoerer hjemme i noen kategori, og derfor kanskje glemmes eller undervurderes paa noen omraader. Det som ogsaa er veldig spesielt med India er maaten samfunnet og religionen fungerer side om side. For paa den ene siden har du en veldig streng og konservativ religion som har endeloese tradisjoner, samtidig som du har et land i "vestlig" utvikling. Det er fullt av motsetninger i dette landet. Jeg var saa heldig aa faa oppleve en del av disse, og jeg vet at det har satt sine spor, og laert meg noe.
Foerst bodde jeg i jungelen hos Fee. Hun har vokst opp i en hippie-landsby som heter Auroville. Dette er en by som ble grunnlagt i 1968 (!!) av en guru og hans tilbeder Mira al Fasa. Her bor folk fra hele verden i noe som de selv kaller et "ideelt" samfunn. Jeg ville nok heller kanskje brukt ord som alternativt, naivt og kanskje til og med anarkistisk for aa beskrive Auroville. Det er klart at for meg som er vestlig, velstaaende og utdannet paa mange omraader ville trivdes i et samfunn der det er billig mat, ressurser og arbeidskraft. Det er varmt og idyllisk med paafugler i hagen! Alle sammen bor i smaa communities som heter "Grace", "Invocation", "Creativity" osv. Men lokalfolk slipper ikke inn i dette eventyret. De arbeider litt paa butikken og kjoerer inn for aa hente det de trenger og det de som bor der ikke har bruk for. Hva bryr vel de seg om en franskmann oppnaar nirvana og zen i et digert meditasjonssentrum midt i jungelen? Jo for dette er nemlig et veldig fruktbart omraade som kalles "det groenne beltet". Her kunne de faatt hjelp til aa dyrke jorda og laere seg aa ta vare paa regnvann og bruke det som drikkevann slik de hvite gjoer. Hvorfor er det bare de hvite som skal faa leve i et "ideelt" samfunn? Og det paa de lokales omraade. Rett utenfor bygrensene levde folk i ekstrem fattigdom, og det inntrykket jeg fikk av Auroville, var at de isteden for aa gaa aktivt inn for aa hjelpe til i lokalsamfunnet, fokuserte de paa sin egen fortreffelighet og evne til aa bo i et velfungerende samfunn. Dette er selvfoelgelig bare mitt inntrykk, og det kan jo vaere at jeg har faatt helt feil bilde av Auroville. For meg var det et digert kultursjokk, og ikke bestandig like enkelt aa bo der. Jeg saa motsetninger og selvmotsigelser over alt, samtidig som jeg forsto veldig godt hvordan det var blitt saann. Indere, og da spesielt indiske menn, fremstod ikke for meg som gjestfrie eller hyggelige. De har en stolthet som jeg beudrer veldig, men som jeg samtidig ser problemer med i forhold til Indias situasjon. De foerer et slags maktspill mellom seg der de ikke annerkjenner andre land eller nasjoner som hjelpere eller stoettespillere. Jeg tror dette er fordi de enda ikke har naadd et stadie der de ser verdien av internasjonalt samarbeid, men tviholder paa sin kultur og sine skikker.
Jeg som hvit jente opplevde aa vaere fullstendig annerledes fra alle andre og sett ned paa av den grunn. Dette er jo nesten god gammeldags rasisme . De ropte ting etter oss paa gatene, de nektet aa snakke med oss, og dette ble en veldig ubehagelig opplevelse for meg som aldri har vaert i en liknende situasjon foer. Naa i ettertid tenker jeg at dette kanskje ikke var saa dumt aa ha opplevd. Jeg var jo hele tiden trygg, og det aa faa se andre sider av India enn den turistene ser, er jo veldig laererikt selv om det ogsaa var ubehagelig til tider. Det er aldri dumt aa se flere sider av en sak fra forskjellige perspektiver.
Etter mine eventyr i Auroville, dro vi ut paa en syv timer lang taxi-tur for aa komme oss til Bangalore. Her bodde vi hos min indiske venninne Anjana og hennes familie. De tilhoerer indias overklasse, og faren eier en fabrikk, mens moren er hjemmevaerende. Dette var en helt annen liga enn Auroville. Vi ble tatt godt imot i leiligheten deres i byen av moren, og to av familiens tjenere. Jeg fikk naa et helt nytt perspektiv aa maatte forholde meg til, for her var det tjenere som var klarte for aa gjoere nesten hva som helst paa et lite vink fra meg. Personlig klarte jeg ikke aa forholde meg til dem i det hele tatt, og proevde veldig hardt aa ikke se paa dem som tjenere men individuelle mennesker. Det gjorde ikke familien til Anjana, og det var trist aa se. Heldigvis er det ogsaa store endringer paa gang angaaende dette omraadet, og fagforeninger og byraaer holder paa aa ta over distribusjonen av husarbeidere for aa faa slutt paa menneskehandelen som desverre har foregaatt. Jeg var nesten glad for aa se at Anjana selv var flau over aa ha tjenere som gjorde alt for henne. Jeg skjoenner naa hvorfor hun alltid spoer meg om raad og hjelp naar det kommer til klesvask og skifting paa senger.
Men det er klart det er deilig med en sjaafoer som kjoerer deg rundt og venter paa deg der du er. Det er skummelt hvor raskt og enkelt du blir vant til aa ha slik luksus rundt deg. Vi hadde et flott opphold ogsaa her, selv om det var her jeg ble temmelig syk.
Saa mitt eventyr til India ble kanskje ikke helt det jeg hadde tenkt meg. Etter en reise som dette tilegner du deg laerdom om mange ting. Ikke bare om politikk og verdenstilstanden, men ogsaa om deg selv og dine evner. Jeg er hvertfall utrolig stolt over aa ha reist alene fra en dysfunksjonell flyplass i mange timer med infeksjon eller noe i magen og daarlige flight connections. Fremdeles vil jeg nok beskrive reisen min som fantastisk, men ikke med samme betydning som man kanskje ville brukt ordet om en kjole eller et bryllup. Kanskje vil jeg ogsaa bruke ord som utfordrende, trist, og vondt. Men foerst og fremst heldig. Heldig fordi jeg har faatt oppleve noe som ikke mange nok faar oppleve, og for aa ha laert noe viktig. Heldig for aa ha faatt lov aa se et fargerikt, nyansert og vakkert land som er paa en vei mot noe nytt og stoerre.
Men naa er jeg altsaa tilbake paa skolen igjen. Dette er min siste termin, og det er trist, men det kan jeg skrive mer om siden. Naa skal jeg skrive oppgave om engelsk som foerstespraaket i EU!
Takk for at dere leser
Mari
Abonner på:
Innlegg (Atom)