Nytt år, nye muligheter

Det har ikke skjedd så utrolig mye spennende akkurat i det siste. Vi hadde snø, så hadde vi is, så hadde vi 25 minusgrader, før alt ble sørpe igjen. Men endelig kom snøen. Og med den ble en rekke vinteraktiviteter meget aktuelle igjen. Det merkes på både mennesker og dyr at snøen endelig er kommet. Hestene løp rundt i luftegårdene med halen høyt til værs, og gjorde ville byks i alle retninger. Hundene fikk endelig lov til å løpe i snøen med slede, til stor jubel for hundeelevene som har hatt en trist vintersesong så langt. Det er lysere tider i vente, og vi ser alle frem til de tre siste månedene her i Malangen... Det var skikkelig trist å skrive akkurat det.

I forige uke hadde vi temauke, og jeg valgte å ta en uke på hundelinja! Det var rett og slett en skikkelig god ide. Hundelæreren vår heter Mona Kolstad, og er godt kjent i hundekjøringsmiljøer i Norge. Hun har kjørt både Femund og Finnmarksløpet, og nå er hun her og prøver å holde styr på vel femti hunder og seksten elever. Dette er dame med bein i nesa så det holder, og vi er jo alle veldig glad i henne. De to første dagene hadde vi mest om hudens atferd, polare hunder (som forøvrig er skikkelig stilige, og har helt unike egenskaper), alt om stell, og hundedressur. Vi var i løpegården med et utvalg gira Alaska huskyer, og jeg skjønner at folk har fordommer mot denne rasen. Jeg var veldig glad for alle mine erfaringer når det gjelder hund da 45kg tunge Ludvik bestemte seg for at ingen av de andre hundene skulle få lov å være sammen med meg. Det ble litt knuffing her og der, men Ludvik er en flott hund, så det ordnet seg til slutt. Høydepunktet var de neste to dagene der vi skulle få kjøre slede med et eget spann foran. Vi hadde nok alle litt sommerfugler i magen (eller bruspulver som rektor Pål ville ha sagt det) da vi lastet ni sleder på hengeren til Mona, og tok med oss over tretti hunder opp i fjellbygda. Det var litt av et styr å skulle organisere og administrere dette fargerike fellesskapet. Men omsider sto vi lina opp på rekke og rad. Ti spann med tre hunder i, og Mona i front som plutselig sier "klare, okei!!". Var jeg egentlig helt klar for det? Nei, men det var alle hundene mine. Plutselig var det meg som var nummer to i rekka. I mitt forsvar så skjedde alt veldig fort, og jeg hadde tre veldig store hunder. Det var et formidabelt syn der jeg ble dratt av gårde i min nesten rosa boblejakke på isen. Hadde det ikke vært for sikkerhetslina rundt håndleddet mitt hadde hele spannet stukket av uten meg. På en eller annen måte fikk jeg da til slutt karet meg opp på sleden og stoppet de tre villdyrene. Følte meg temmelig barsk akkurat da! Det var helt til alle de andre kom etter i en perfekt linje og så ut som Lars Monsen på tur. Litt nedtur det der. Men opplevelsen av å endelig klare å kontrollere sleden i terrenget slo alt. Begge dagene kjørte vi i en dal mellom tre spektakulære fjell som badet i solskinn. Hundene koser seg der de løper gjennom sneen, og vi har det ikke helt ille vi heller. "veeeeeenstre" roper vi, og lydig følger hundene kommandoen.

Den siste dagen kjørte vi opp Kvannfjellet, og kom langt over tregrensa. Her ble det kaos! Tretti hunder som alle helst vil løpe det forteste de kan i en sykt bratt nedoverbakke er ikke helt enkle å kontrollere. Jeg kjørte som nummer tre, forbi nummer to som mer fløy enn falt av sleden sin, fikk med meg at nummer fire foretok en litt uforskyldt forbikjøring, og rakk såvidt å reagere før nummer fem dundrer inn i mitt eget spann. Det var litt mer action enn nødvendig. Hun som kjørte hang fast i mine hunder og sin egen slede som var på vei ned med hundene hennes. Det holdt faktisk på å gå riktig galt, for snøankeret mitt var på full fart inn i låret mitt. Men det gikk bra. Jeg fikk klatret ned, sluppet henne løs, sjekket hundene mine, og var snart på vei videre. Stående på bremsen så klart. Jeg fatter ikke dem som gjør dette med seksten hunder i spannet. Det må jo være selvmord. Men turen vår var ikke over. Stakkars Milja kjørte sist. Det var ett tre, og det traff hun! Hun er for øyeblikket reist hjem med brukket kragebein. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

Men det var jo det da. Hundekjøring er definitivt noe jeg har lyst til å gjøre mer av. Samspillet mellom deg og hundene og naturen og utfordringene det byr på frister stort. All respekt til dem som driver med dette. Det er som Mona sier, ikke den raskeste, men en av de sikreste veiene til konkurs. Det er en livsstil. En innmari bra og sunn livsstil. Mona drev med hest helt til hun begynte å kjøre hund. Hmmm...
Det var helt klart årets vakreste opplevelse så langt, og jeg kjenner meg heldig som fikk ta del i den. Bilder ligger på Facebook...

Ellers har jeg i dag tatt med en som jeg er veldig glad i på ridetur i snøen. Viktig at han også får prøvd seg litt på hesteryggen!

Nå har jeg stallvakt.

Ha en god dag alle sammen =)