På tur i vinteren

Det er sånn at når man kommer hjem fra en tur eksisterer det gjerne to versjoner av turen. Det som faktisk skjedde, og det som fortelles videre til medelever og lærere og familie osv. Man legger til litt her, klipper bort litt der, og vips så har man bare DEN turen som kan viderefortelles. Dette er noe jeg mistenker alle for å ha gjort en gang, og jeg kan vel bare innrømme å ha gjort det selv. Her skal jeg gjengi den siste rideturen vi var på. Både på den ene og den andre måten:

Vi var morgenfriske, ferdigpakket og klare for tur tidlig på morgenen. Hestene sto inne, og det var bare å slenge på sal og bagasje og legge i vei i et strålende oppholdsvær.

(Vi var trøtte i trynet, hadde ikke henta fellesutstyr, og det var kaldt ute. Hesten min var ikke skodd, og vi kom oss ikke av gårde før sånn halv tolv.)

Etter en liten stund red vi fordi skolen mens vi så veldig proffe og grasiøse ut.

(Hesten til Mina bæsja hele tiden, og hun måtte hoppe av foran skolen. Hjelmen hennes hang litt på halv tolv, vi måtte fikse på bagasjen, og hun brukte sånn et kvarter på å komme seg opp på hesten på en måte som var alt annet enn grasiøst. Elevene lo av oss.)

Rideturen gikk smertefritt i strålende sol. Vi var tre jenter med hver vår hest som gledet oss masse til å komme ut på tur. Endelig fikk vi fint vær mens vi var ute! Vi så målet i det fjerne, og var gode og varme inni hver vår bobledress. Hestene gikk utrolig fint langs veien, og vi sang og lo hele tiden.

(Indigo skvatt av sangen min... og vi skremte en gammel mann på sykkel)

Så kom vi endelig frem da. Vi hadde planlagt en flott leirplass med presenning som gapahuk, hestegjerde rett utenfor, og tilgang på vann rett ved gjerdet. Eli skulle kjøre opp høy og gjerdetrå til oss. Vi satte opp en flott gapahuk, lagde bålplass, og henta ved.

(Eli hadde glemt det hun skulle kjøre opp, så hestene måtte stå bundet. På vannet var det 20 cm med is, så vann måtte vi hente fra myra rett i nærheten.)

Det var en nydelig leirplass. Sånn som en leirplass skal være.

(Bortsett fra at det lå igjen masse hestebæsj fra sist gang vi campet der)

Etter å ha ridd en liten tur i nærområdet mens vi ventet på Eli, begynte vi å bli sultne, og klare for bål. Vi hadde jo som sagt henta masse ved, og never hadde vi funnet dagen før. Vi fikk selvfølgelig fyr med en eneste gang, og flammene spraket høyt til værs! Stemninga var på topp.

(Ja særlig. Etter et kvarter var all nevera borte, og all veden var like hel. Det begynte å bli mørkt, og stemninga var vel heller laber. Det gikk en halvtime uten bål. En time. To timer. Det var iskaldt ute, og tanken på å gi opp og dra hjem ble veldig fristende. Mina hoppet til slutt oppå hesten og red bort til nærmeste nabo for å be om hjelp. Etter en stund kom hun tilbake med helt tørr og fin ved. Den funka heller ikke. Så etter å ha prøvd i tre timer og ikke fått det til, måtte vi gå hardere til verks. Jeg og Mina hoppa oppå samme hesten, løp bort til samme naboen, og fikk TENNVESKE! Det er jo som å banne i kirka, men vi var trøtte og kalde.)

Nå var det bare kveldskos rundt bålet som gjaldt. Vi drakk kakao, grilla Marshmellows, og lo vel egentlig godt av dagens opplevelser. Vi lærte masse. Hestene gikk fredelig rundt oss, og det hele var veldig idyllisk.

(Ja det var faktisk det altså!)

Så gikk vi og la oss i gode og varme soveposer, og sov tungt hele natta igjennom.

(Hehe. Nåja. Gradestokken må ha krøpet godt forbi minus ti. Jeg sov dårlig, og hestene bråkte. Indigo klarte for eksempel å felle ei diger bjørk mens hun klødde seg på rumpa. Dette laga så mye lyd at hesten ble vettskremt, og stressa rundt ei go stund etterpå.)

Men alt i alt var det virkelig en flott tur. Det var sol, og fjellene strålte som gull i lyset. Bortsett fra litt småtull var hestene kjempeflinke. Og vi fikk jo faktisk bål! Til slutt, og med litt juks. Men da vi red hjem med Rambo-sminke i ansiktet og bagasjen godt festa bak salen, var alle enige om at det hadde vært en fin tur!

Vi som elsker folkehøgskolen 69 grader nord!!

Nei jeg har ikke blitt spist av isbjørn, men det har vært travle tider her oppe i Malangen. Men akkurat i dag hadde jeg litt ekstra tid nå på morgenen, så nå kan jeg endelig blogge litt igjen. Jeg må bare informere om at jeg ikke er våken så tidlig en søndagsmorgen fordi jeg har lyst, men fordi jeg hadde stallvakt klokka kvart over syv i morges. Kjenner på at jeg burde ha lagt meg litt tidligere enn 2 i gårkveld. Men hestene vet jo ikke forskjellen på helg og hverdag, så de må nesten ha maten sin til vanlig tid uavhengig av min natterangling. Egentlig var det litt koselig å stå opp før sola fikk karret seg over fjelltoppene og se den kalde og klare verden stå helt stille og glitre i frosten. Det er ikke noe vakrere sted på jord, og selv om det er kaldt og snøen kryper nedenfor tregrensa, så er lysten til å være ute bare blitt større og større.

Og det er bra, for vi driver ikke med så mye annet egentlig. Vi er på tur med hest, uten hest men med hund, med kano, og med for kald sovepose. En av de beste turene så langt var nok turen med kano ned Reisaelva i Nordreisa. Vi ble kjørt opp med buss, og ble møtt av elleve kanoer, kamerateamet, og et strålende vær. Før vi dro hadde vi trening på kameratredning i kano, og dette var vel en heller kald opplevelse. Det var selvfølgelig ikke lov med våtdrakt av noe slag, og alle måtte falle i det iskalde vannet for så å få hjelp til å komme seg opp igjen men vanlige klær på. Denne opplevelsen gjorde meg og min padlepartner Caroline bare mer opptatt av ikke å hvelve kanoen! Vi hadde også med en padleinstruktør som viste oss noen små enkle triks før vi satte av gårde. Jeg satt bak og var kaptein, og det hele gikk strykende! Vi padlet ned en god del stryk første dagen, og alle syntes dette gikk riktig så bra. Det var helt til kanoen foran vår kjørte rett inn i et tre og gikk rundt. Det var russerne, og selv om jeg ikke skjønner russisk så forsto jeg meningen med alle de sinte ordene som kom spyttende ut. Fra vår vinkel må det jo sies at dette så heller komisk ut. Kanoen deres hadde dessuten et kamera festet i front som filmet det hele, og vi gleder oss til det kommer på tv. Ellers var det ikke mer drama den første dagen, og jeg og mine teltkompiser fikk raskt opp teltet og laget mat. Neste dag fortsatte vi ned elva, og padlet en del tøffere stryk enn dagen før. Det var utrolig vakkert, og vi fikk nærkontakt med både ørn og storfisk. Desverre hadde vi en velt til, denne gangen kanoen til instruktøren, men humøret var på topp. Like før vi skulle slå leir den andre dagen mens vi var på befaring i et stryk, klarte selvfølgelig jeg å falle og slå meg mens jeg gikk over elva. Dette gjorde resten av dagen ganske smertefull siden jeg slo albuen ganske kraftig. Men ingen sure miner, og jeg var mye bedre dagen etter da vi skulle fortsette. Dette var siste padledag, og den gikk altfor raskt over. Det hadde regnet om natten, så elva var ekstra krevende og rask. Da vi var ferdige og hadde dratt kanoene opp på land, var alle trøtte og slitne og ikke helt i humør til å igjen slå opp teltet og lage mat. Det var dessuten kaldt, og ingen kunne egentlig se noen egnet teltplass. Stemningen var temmelig laber da Pål rektor samlet oss og spurte hva vi egentlig ønska oss mest. Vi var helt klare for at bussen skulle komme og kjøre oss hjem, og da Pål sa at bussen skulle komme om et par minutter ble det stor jubel. Men hjem skulle vi ikke. Vi skulle få bo på Reisafjorden hotell den natta, sponsa av NRK så klart, og vi skulle få en deilig middag og gode senger. Det var godt det...

Andre turer vi har vært på er blant annet en overnattingstur med hele skolen hvor noen av oss skulle gå på rypejakt. Det var snøstorm. Ikke bare snø, men skikkelig snøstorm! Ingen rype, men isteden en topptur i skikkelig uvær. Det var så utrolig deilig å kjenne naturen rive og slite i klærne mens man sleit seg oppover fjellsidene. Jeg tror aldri jeg har følt meg så barsk før!

Jeg har også fått egen hest. Hun heter Indigo, og er en ung kaldblodshoppe. Veldig pen selvfølgelig, og med nedsatt syn på det ene øyet. Jeg har nesten ikke ridd henne enda, men jeg gleder meg til å begynne. Tror vi har mye å lære hverandre, jeg og Indigo. Til nå er det egentlig varmblodshoppa Inka som jeg har drevet mest med. Men Inka skal selges desverre, så hun drar snart. Det er egentlig veldig trist, men jeg kan jo ikke akkurat la det ødelegge resten av året. Indigo er også en flott hest å jobbe med.

Ellers er det selbfølgelig masse mer jeg kan skrive om, men det hadde tatt lang tid å få ned alt det kule som skjer her. Jeg må nesten bare legge ut bilder nå, for nå er det frokost snart. I dag skal jeg strikke og gå tur med Inka. Blir ikke noe ridning for øyeblikket fordi jeg har en låsning i ryggen, men det går nok over snart. Det er trivelig å gå tur også =)