På tur i vinteren

Det er sånn at når man kommer hjem fra en tur eksisterer det gjerne to versjoner av turen. Det som faktisk skjedde, og det som fortelles videre til medelever og lærere og familie osv. Man legger til litt her, klipper bort litt der, og vips så har man bare DEN turen som kan viderefortelles. Dette er noe jeg mistenker alle for å ha gjort en gang, og jeg kan vel bare innrømme å ha gjort det selv. Her skal jeg gjengi den siste rideturen vi var på. Både på den ene og den andre måten:

Vi var morgenfriske, ferdigpakket og klare for tur tidlig på morgenen. Hestene sto inne, og det var bare å slenge på sal og bagasje og legge i vei i et strålende oppholdsvær.

(Vi var trøtte i trynet, hadde ikke henta fellesutstyr, og det var kaldt ute. Hesten min var ikke skodd, og vi kom oss ikke av gårde før sånn halv tolv.)

Etter en liten stund red vi fordi skolen mens vi så veldig proffe og grasiøse ut.

(Hesten til Mina bæsja hele tiden, og hun måtte hoppe av foran skolen. Hjelmen hennes hang litt på halv tolv, vi måtte fikse på bagasjen, og hun brukte sånn et kvarter på å komme seg opp på hesten på en måte som var alt annet enn grasiøst. Elevene lo av oss.)

Rideturen gikk smertefritt i strålende sol. Vi var tre jenter med hver vår hest som gledet oss masse til å komme ut på tur. Endelig fikk vi fint vær mens vi var ute! Vi så målet i det fjerne, og var gode og varme inni hver vår bobledress. Hestene gikk utrolig fint langs veien, og vi sang og lo hele tiden.

(Indigo skvatt av sangen min... og vi skremte en gammel mann på sykkel)

Så kom vi endelig frem da. Vi hadde planlagt en flott leirplass med presenning som gapahuk, hestegjerde rett utenfor, og tilgang på vann rett ved gjerdet. Eli skulle kjøre opp høy og gjerdetrå til oss. Vi satte opp en flott gapahuk, lagde bålplass, og henta ved.

(Eli hadde glemt det hun skulle kjøre opp, så hestene måtte stå bundet. På vannet var det 20 cm med is, så vann måtte vi hente fra myra rett i nærheten.)

Det var en nydelig leirplass. Sånn som en leirplass skal være.

(Bortsett fra at det lå igjen masse hestebæsj fra sist gang vi campet der)

Etter å ha ridd en liten tur i nærområdet mens vi ventet på Eli, begynte vi å bli sultne, og klare for bål. Vi hadde jo som sagt henta masse ved, og never hadde vi funnet dagen før. Vi fikk selvfølgelig fyr med en eneste gang, og flammene spraket høyt til værs! Stemninga var på topp.

(Ja særlig. Etter et kvarter var all nevera borte, og all veden var like hel. Det begynte å bli mørkt, og stemninga var vel heller laber. Det gikk en halvtime uten bål. En time. To timer. Det var iskaldt ute, og tanken på å gi opp og dra hjem ble veldig fristende. Mina hoppet til slutt oppå hesten og red bort til nærmeste nabo for å be om hjelp. Etter en stund kom hun tilbake med helt tørr og fin ved. Den funka heller ikke. Så etter å ha prøvd i tre timer og ikke fått det til, måtte vi gå hardere til verks. Jeg og Mina hoppa oppå samme hesten, løp bort til samme naboen, og fikk TENNVESKE! Det er jo som å banne i kirka, men vi var trøtte og kalde.)

Nå var det bare kveldskos rundt bålet som gjaldt. Vi drakk kakao, grilla Marshmellows, og lo vel egentlig godt av dagens opplevelser. Vi lærte masse. Hestene gikk fredelig rundt oss, og det hele var veldig idyllisk.

(Ja det var faktisk det altså!)

Så gikk vi og la oss i gode og varme soveposer, og sov tungt hele natta igjennom.

(Hehe. Nåja. Gradestokken må ha krøpet godt forbi minus ti. Jeg sov dårlig, og hestene bråkte. Indigo klarte for eksempel å felle ei diger bjørk mens hun klødde seg på rumpa. Dette laga så mye lyd at hesten ble vettskremt, og stressa rundt ei go stund etterpå.)

Men alt i alt var det virkelig en flott tur. Det var sol, og fjellene strålte som gull i lyset. Bortsett fra litt småtull var hestene kjempeflinke. Og vi fikk jo faktisk bål! Til slutt, og med litt juks. Men da vi red hjem med Rambo-sminke i ansiktet og bagasjen godt festa bak salen, var alle enige om at det hadde vært en fin tur!