You know, life and stuff...

Ved hjelp av et utrolig tungvindt system har jeg nå fått mulighet til å skrive på bloggen min igjen. Jeg liker jo veldig godt å skrive her, så da blir det så irriterende når de ikke lar oss få lov til å bruke våre egne bærbare maskiner i husene. Vår kjære rektor Neil startet dette året med å komme opp med flere regler, og dette er en av dem. Regler for vårt eget beste selvsagt, og regler som er til for å gjøre hverdagen VÅR bedre. Så da vi kom for å ha samling første dagen ble vi møtt med et nytt og heftig regelhefte. Neil begynte som vanlig talen sin med å fortelle en anekdote om livet osv. Han tok oss tilbake til steinalderen og ville ha oss til å forestille oss han som en stor og hårete huleboer som skulle lære sønnen sin å jakte. Her falt selvfølgelig jeg av lasset, for hvem kan vel forestille seg Neil som en hårete villmann uten å bli litt forskrekket? Nei det var ikke enkelt. Ikke før et kvarter senere da han så vidt nevnte at han nå skal begynne med rominnspeksjoner hver mandag, ble det liv i meg. Og da det kom for dagen at det nå blir sikkerhetsvakt på campus fra klokka ti om kvelden og at det lenger ikke vil være mulig for oss å dra til de andre husene etter innsjekking, ble det virkelig liv i leiren. Jeg gleder meg virkelig til den dagen noen ringer til mamma og sier :” unnskyld men datteren deres (på 18 år) ble tatt i å gå til et annet hus klokken 11 i går kveld”.

Det handler ikke om regler, det handler om forståelse og respekt for individer. Bor du sammen med en som av kultur ikke drikker og som liker å legge seg tidlig, så respekterer du den personen. Det er jo faktisk ikke vanskeligere enn det. Og blir det så rotete på rommet ditt at du knapt kommer deg fram så får du alle romkameratene dine med deg og rydder! Hvis ikke vi som en internasjonal fredsskole klarer å leve sammen på en måte som gjør det bra for alle, hvem kan da klare det? Ved å innføre alle disse reglene sette Neil fokus på alt det negative som foregår på denne skolen. Det blir helt klart en konflikt mellom de som fester og de som ikke gjøre det, og det splitter miljøet her veldig. Vi burde jo ta vare på hverandre isteden for å bruke all energien på å planlegge hvordan vi kan lage fest til helgen.

Ja det er mye sinne ute å går på skolen for tiden. Folk er stressa, lærerne er veldig uenige om hva de synes om Neil og opplegget hans, og det er dårlig vær. Ja for det betyr faktisk veldig mye på en plass som dette der det kan være veldig godt å løpe seg en tur alene eller rusle langs klippene. Litt privatliv må man ha, og det er vanskelig å få til når det hele tiden er folk rundt deg og det pissregner ute.

Så i dag fant jeg ut at jeg skulle ta en tur i kirka. Det er så hyggelig å møte alle de snille menneskene der som er så takknemlige for at vi kommer. De kjører oss, og lager mat til oss etterpå. Så klokka kvart på 11 i dag tidlig satte jeg meg inn i en grønn Jaguar (!!!), og dro på gudstjeneste. Ikke nok med at det er avstressende, det er faktisk veldig morsomt også. For disse små landsbyene er stappfulle av festlige karakterer som alle sammen går i kirken på søndag. På første benk sitter lederen av blomsterfestivalen med hele komiteen av middelaldrende damer ved sin side. De dirigerer presten rundt og sukker oppgitt om det skulle oppstå en liten uregelmessighet i programmet. Når vi så kommer til salmesyngingen, er det opp å stå, og gi alt man har. Jeg er sikker på at damen med de rosa fjærene i hatten har vært god til å synge en gang, men det er altså slik at tidens tann tærer på så mangt. Hun kommer alltids opp på noen høye toner, bare kanskje ikke akkurat de høye tonene vi prøver å treffe. Volumet er det ingen ting galt med, det er på topp hele tiden. Kan minne litt om en berg-og-dal-bane. Spesielt når du har organisten på 87år helt bakerst som er så tunghørt at han begynner en takt etter resten av forsamlingen, og følger sitt eget tempo gjennom alle de 15 versene av salme nummer 116. Nei å gå i kirka er virkelig en opplevelse på så mange vis. God mat fikk vi også i dag, så jeg er glad jeg tok meg tid til en liten utflukt.

Nå er vi i gang med den såkalte August Period. Det er kun andreåringer på campus, vi har service hver dag, og tredagers-helg! Ellers skal egentlig ikke lærerne gi oss lekser, men som min nye engelsklærer så godt sa det: ” We don’t really give a damn about that”. Så ting er akkurat som vanlig.

Jeg har det veldig bra, og etter en fantastisk sommer er jeg klar for en ny termin. Kjenner at batteriene er på topp, og at jeg er i god form til å gjennomføre dette. Spør meg om en måned så får dere se at jeg tar så skammelig feil. Vi får nemlig førsteåringer snart. Skumle greier.

Alltid deres, Mari

PS. Bilder kommer om ikke lenge!!

Da var vi vel tilbake

Det regner, det er sauer over alt, senga di stinker, du finner ingen rene klaer, kjoekkenet ser ut som et bomba horehus, du har moerke ringer under oeynene, dagens hoeydepunkt er at det er kaffe i kantina, alle toalettene i huset ditt er tette, dusjene virker ikke, det staar en sint inder i gangen, du sover i gjennomsnitt seks timer i doegnet, altsaa, du er kommet til Atlantic College!

Jeg er tilbake, og alt er som det pleier aa vaere. Dette blir veldig kort siden de har tatt fra oss muligheten til aa bruke personlige datamaskiner i husene, og jeg gidder ikke aa erstatte ae oe og aa hele tiden. Det er ogsaa veldig slitsomt aa lese. Saa tenkte bare jeg skulle si at jeg har det bra, er veldig sliten og lykkelig, og skal skrive mer senere:) Finner en loesning etterhvert.

Nummeret til rommet mitt er 0044 1446799252, hvis noen skulle foele for det. Er stort sett paa rommet mitt om kvelden og jobber:)

Stay tuned, bilder kommer snart!!

Take care

Mari