Styr og stell

I de siste ukene har det vært smått med interessante ting som man kan putte i en blogg. Vi har hatt prøveeksamensperiode, og mine dager har stort sett gått med til en slags forberedelse til dette. Selvfølgelig med integrerte pauser og andre essensielle ting innimellom. Blant annet fant vi ut at vi skulle gå på pøbben for å lese, og dette gikk jo, ja, om ikke akkurat strålende, så ble det hvertfall en innmari hyggelig dag! For det er disse dagene som egentlig teller. Om ti år er det ikke hva vi fikk i karakterer som betyr noe, det er de små stundene sammen vi kommer til å huske. Den gangen vi så solnedgangen på klippene, da vi jogget hver morgen og feilet totalt, da vi gråt i hverandres armer av hjemlengsel, eller den gangen vi hadde det gøy med å løpe fra sikkerhetsvaktene midt på natta. Og ettersom mitt opphold her går mot slutten og min del av historien på AC skrives ferdig, er det viktig at vi holder fokuset på rett sted og ikke bare hengir oss til et inferno bestående av stress og eksamensnerver. Det er klart at vi skal jobbe og gjøre vårt beste, men snart skal vi ta farvel og dra ut i verden og det er ikke godt å si hvem man ser igjen. De små stundene vi får sammen vil kunne holde oss gående og la oss nyte dette til siste slutt. Før vi får sukk for oss står vi med bagasjen klar og ser for siste gang utover slottet og omgivelsene vi har blitt så glade i.

Men det er jo ikke over enda! I går kom jeg tilbake fra ti dagers prosjektuke. Dette er en oppfinnelse fra lærernes side, der de kan ta ferie og sende oss ut på egen hånd for å gjøre et ”prosjekt”. Jeg dro hjem. Hvertfall mesteparten av uka. Hjemme hos mamma er det godt å være, og man oppdager blant annet at ja, det er mulig å komme til et kjøkken som ikke er fylt til randen av en bakterieflora som selv jungelen i India ville vært stolt av. Jeg fikk også sett igjen alle de i Bodø som jeg er så glad i, og til og med en liten hyttetur ble det tid til. Deilig! Men det er klart at man kan jo ikke slappe av i all evighet heller. Tiden kom etter hvert til å utfolde meg i den industrielle revolusjonens historie, og få bedre kjennskap til Shakespeare og hans skriverier. Jeg dro på prosjekt til Ironbridge med tre andre elever, og Angie og Ray Silkstone som er lærere på skolen. Vi hadde noen fantastiske dager fylt til randen av utfordrende ting som å rusle på tur i skogen, spise god mat, og gå på museum. De er alle flotte folk som det var artig å bli bedre kjent med. Vi fikk også muligheten til å se et Shakespeare-stykke i Stratford upon Avon, der Shakespeare ble født. Dette var et av de mest kjente stykkene han skrev, og heter ”The Tempest”. Som seg hør og bør i et Shakespeare-stykke var det spekket med alver, magi og litt småteite kjærlighetshistorier. Personlig er jeg veldig stor fan av Shakespeare, og har studert flere av stykkene han har skrevet. Hittil er nok ”A midsumer Nights Dream” min favoritt. Han kombinerer humor og politikk på en måte som bare er helt fortryllende og sjeldent bra. Så dette var noe jeg satte stor pris på!

Jeg har lagt med noen bilder under som viser en oppsummert termin så langt. Jeg er faktisk allerede halvveis, og er ferdig med eksamen om to måneder. Det har vært litt hardt og slitsomt, men jeg har fått tid til å dra litt bort i helgene. Blant annet var jeg i Southampton for å besøke min kjære andreåring Guro som studerer der for tiden. Universitetstilværelsen er skremmende lik tilværelsen på AC, men tror dette er ganske forskjellig i Storbritannia og i Norge. Dette er jo da ikke noe jeg trenger å være så bekymret for akkurat nå, for jeg skal gå på folkehøgskole til høsten. Når jeg tenker over det blir kanskje denne tilværelsen også ganske lik AC-tilværelsen, men det kunne jo vært verre. Jeg går tross alt fra firemansrom til tomansrom, og det er jo ikke dårlig bare det! Jeg skal altså gå hestekunnskap på Fosen folkehøgskole som ligger i Sør-Trøndelag litt nord for Trondheim. Det tok en stund før jeg klarte å bestemme meg for eventuelle fremtidsplaner. Det er ikke så lett her på AC, for jeg hadde hele tiden følelsen av at alle rundt meg skulle ut å redde verden via Oxford, Cambridge og Harvard. Da var det ikke enkelt å skulle være den som ”bare” skulle leke med hest i skogen et år. Det er klart at jeg ikke har lyst å være den som ikke tør eller ikke har ambisjoner. Men kanskje er det ikke min tur til å redde verden helt enda. Kanskje jeg synes det er godt å bo i Norge en liten stund? I disse dager der alle reiser ut i verden for å bygge do eller redde utrydningstruede dyrearter man knapt har hørt om, er det ikke så lett å bare si at nei jeg er ikke så gira på en runde til med salmonella eller å leke med slanger i mørket. Det er klart at det gjøres mye viktig og bra arbeid der ute, men jeg synes kanskje at å reise bort bare for å kunne si at man har reist langt bort ikke er så appellerende. Jeg har hatt mange flotte reiser i løpet av disse to årene, og selv om det kanskje ikke skjer helt med første, kommer jeg til å reise igjen. Kanskje til og med studere i utlandet. Men da gjør jeg det fordi jeg har lyst til det, og ikke for at alle rundt meg forventer det av meg. Så da går jeg heller på folkehøgskole et år. Jeg er ganske ung enda, og har ikke dårlig tid. Dette er da tross alt mitt liv, og da er det vel jeg som må få stå for de valgene jeg tar?