The life of a Swedish cowgirl

Mens snøen lot vente på seg her oppe i nord, pakket hestelinja ned rideklærne og dro til Sverige for å komme i kontakt med sin indre cowgirl. Vi sparte oppe masse penger, så turen ble heldigvis veldig rimelig. Friske og glade troppet vi opp mandag morgen. Jeg hadde forventninger om spreke hester, endeløse prærier, og kjekke cowboys. Men allerede på bussen til Narvik begynte problemene å tårne seg opp. " Vi har fått en stor vannlekasje, og må vente her (in the middle of nowhere) til en ny buss kommer". Tiden gikk. Vi visste at vi ikke hadde mye tid i Narvik, og sakte men sikkert skjønte vi at vi ikke kom til å nå toget, og turen ville bli en dag fattigere. Det var surt. Eli ringte togselskapet, togstasjonen og toget selv, men det var ikke før hun traff en hyggelig svenske på telefonen at vi fant igjen håpet. Bussjåføren råkjørte langs den svingete veien, og toget ventet på oss i ti minutter. Vi rakk det akkurat. Det var en seks timer lang togtur gjennom Sveriges fjell og skoger, men da vi kom av toget i Boden og ble møtt av to trivelige svensker med cowboyhatt som sa at "det er vi som ska ta hand om er nu" så vi at det var verdt strevet.




Westernridning er ikke som vanlig ridning. Ideen bak det er at man skal sitte på hesteryggen flere timer av gangen og arbeide, og at hesten er et arbeidsredskap som det krves mye av i forhold til smidighet og fart. Dette er selvfølgelig ikke tilfellet i dag siden de fleste westernryttere benytter seg av denne rideformen kun til konkurranseridning. Vi lærte om ridning på en hånd, styring av hesten med så få hjelpere som mulig, og et og annet kult westerntriks. Hesten min het Julle, og var en diger nordsvensk hest som kunne sakene sine. Jeg trengte nesten bare å tenke tanken før hesten skjønte hva jeg ville. Dette gjorde ting mye enklere da vi skulle øve på en øvelse som heter roll-back. Her skal man trave frem, gjøre et holdt, så hive hesten 180 grader rundt og gallopere tilbake. Ikke veldig enkelt, men ustyrtelig festlig!





De to som driver R&S Star Stables heter Roger og Stefan, og er to veldig flinke instruktører. De tok veldig godt hånd om oss mens vi bodde på farmen. Maten var himmelsk, og opplegget om dagen var veldig lærerikt. Vi hadde fire leksjoner om dagen, hvorav to av disse var teoretiske. Resten foregikk på hesteryggen ute i naturen. Etter middag var det også litt program, og en av dagene fyrte de opp badestamp og badstue for oss! Selvfølgelig med cd-spiller og countrymusikk i bakgrunnen...





For det er jo en kjennsgjerning at svenske westernfarmer må være litt harry. Denne var intet unntak. Siste kvelden ble vi invitert på julebord sammen med 200 festglade svensker i Saloon Crystal Palace. Vi snakker glam og glitter til den store gullmedaljen! Det var et eget juleshow spekket med julesanger, svensk pop, falske stemmer og urytmiske dansere i kjoler så korte at de egentlig ikke kan kalles kjoler. Men det er klart at det blir stemning av slikt! Alle svenskene hoppet og danset og sang med. Helt til de spilte Fairytale av Alexander Rybak... Da ble det som ved et trylleslag stille i salen, og alle satte seg ned. Bortsett fra tretten norske hestejenter i det ene hjørnet som gjorde det helt motsatte. Det var gøy. Etter showet var det mingling og rodeoridning på mekanisk okse som sto på programmet. Etter mye om og men ble jeg overtalt av en eller annen til å prøve meg på dette. "Team Norway" som vi ble kalt, var heiagjeng. Det gikk ikke sånn kjempebra, men jeg klarte 6 av 9 nivåer! Bedre enn en del berusede svensker iallefall. Det var også et dansegulv. Og er det noe som er teitere enn fulle syngende svensker, så er det fulle dansende svensker MED cowboyhatt. I det store og det hele var det er morsom kveld. Vi lo godt.

Idyllen tok slutt etter tre dager. Da var det på tide å komme seg hjem igjen. Vi hadde fått mye bra med oss hjem i bagasjen, og det var ikke bare nyinnkjøpte cowboyhatter. Selv om jeg hadde et lite fall med mye knall på togstasjonen i Narvik til alles store fornøyelse, gikk reisen hjem veldig greit. Jeg hadde ikke lyst å dra i det hele tatt. Derfor har jeg avtalt med Roger og Stefan at jeg skal få være der i to uker i praksisperioden vår i mars! Dette er noe jeg gleder meg stort til, og ser frem til å lære mer om denne spennende formen for hestetrening. Kanskje blir det en cowgirl av meg og en dag.