En dag om gangen

Naa er det to uker fram til skoleslutt for denne terminen. I den anledning oensker jeg aa se litt tilbake paa det jeg har opplevd og gjennomgaatt her paa slottet mitt i Wales. Det har vaert en opplevelse uten like, som jeg naa faktisk begynner aa se enden paa. Jeg kom hit som en ung tenaaring med visjoner om aa redde verden. Akkurat der ble det over hodet ingen stor suksess, saa heldigvis hadde jeg ogsaa noen litt mindre ambisjoner som det gikk bedre med. Jeg ville ha utfordringer, og jeg ville hoppe ut i det ukjente og kjenne at jeg selv kunne klare aa skape en fast grunn under foettene mine. Og det klarte jeg. Derfor er det naa litt trist aa se tilbake paa tre tilbakelagt terminer som alle tre er fulle av det beste som finnes og vite at dette eventyret snart er over. Den ene seieren etter den andre, fantastiske vennskap som vil vare livet ut, og kunnskap om alt fra aa vaske klaer og lage mat, til teaterimprovisasjon og fredsetablering. Jeg har vaert saa utrolig heldig, og selv om det har vaert toefft i enkelte perioder, har jeg alltid reist meg igjen og fortsatt veien mot IB-diplomet og livet i enden av tunellen. Det er noe jeg er utrolig stolt av.

For ikke saa lenge siden var vi alle i London paa en liten ferie. Det var dager fyllt til randen av soevn, mat, og sosialisering. Jeg var saa heldig aa faa moete to av mine gode venner som begge viste seg aa vaere i London paa samme tidspunkt, og det var godt aa se baade Andreas og Eirik igjen. Litt shopping ble det jo ogsaa tid til, og jeg spiste sushi for foerste gang. Undergrunnen i London har jeg overvunnet med liv og lyst, og jeg fikk plutselig litt lyst til aa bo der. Ikke i undergrunnen altsaa, men i London. Det er saa levende over alt.

Men vi kom hjem igjen, og tilbake det bar til oppgaver og trening. Heldigvis ventet en hyggelig beloenning paa oss i teatergruppa. Cartoon de Salvo er navnet paa et meget imponerende teaterkompani, som var her i en uke for aa jobbe med oss. De har etablert seg som eneste langimprovisasjonsgruppe i Storbritannia, og bestaar av tre utrolig dyktige skuespillere. De har virkelig laert seg kunsten aa improvisere, og vi var veldig heldige som fikk sjansen til aa laere av de beste. Langimpro er rett og slett improvisering over lang tid. Disse folkene gaar paa scenen hver kveld og ber publikum om en tittel. Publikum faar ogsaa velge tre sanger fra et "jug band" repetoire. Deretter gaar de til siden, og uten aa engang diskutere hva de skal gjoere, improviserer de et helt stykke med de tre sangene integrert. Det er rett og slett magi, og beinhard kortimpro-trening. Stykkene deres varer fra en til to timer, og kan ende opp som hvilken som helst sjanger. De laerte oss alt de kunne, og vi arbeidet seks timer hver dag i fem dager. Paa loerdag viste vi litt improvisasjon til et betalende publikum, og uten aa skryte maa jeg bare si at de var henrykte. Vi viste litt teatersport, og begynte et par lengre sekvenser etter aa ha faatt to titler fra publikum. Det hele varte i en halvtime, og publikum lo saa de datt av stolene. Helt klart det beste kicket jeg har faatt noen gang. Jeg tror vi undervurderer effekten av latter. Dette er helt klart noe jeg kunne tenke meg aa holde paa med. Da Cartoon de Salvo gikk paa scenen etter oss, var stemningen for en humoristisk aften satt, og de ble en stor suksess. Jeg laerte masse. De var saa ydmyke og greie aa vaere sammen med, at aa laere fra dem ble en lek. Jeg skal naa lede impro og teatersportsaktivitet neste termin, og det tror jeg blir morsomt.

Saa enda en seier! Naa er det kanskje paa tide aa skrive litt mer om tysk ekspressionisme...

Stor klem