Polen og prosjektuke!

Nå sitter jeg her da. Det er nesten ingen i huset, og det er helt stille. Mange har enda ikke kommet tilbake fra sine prosjekter, og de som har kommet tilbake har enten pakket og dratt et annet sted for helgen, eller stukket seg bort et sted for å nyte de siste dagene med "ferie".

Prosjektuke er nemlig som norsk vinterferie. Vi får fri i ti dager, og kan enten dra på et prosjekt med en lærer til et kult sted, eller holde seg i Storbritania og ha sitt eget prosjekt. Noen holdt seg også på skolen, og hadde aktiviteter for barn eller lagde årbok. Jeg dro med koret på turnè til Polen.

Vi har altså da øvet sammen siden slutten av september med denne turen som mål. Det har vært en slitsom prosess, det har tatt opp to kvelder i uka, men det var helt klart verdt det. Vi har øvd inn et reportoir på en time og tjue minutter, med klassisk musikk, litt gospel, og en Zhulu-frihetssang. Vi lærte oss til og med den polske nasjonalsangen og en polsk nattasang! Da vi hadde en polsk radio-reporter på besøk et par uker før vi dro, holdt han på å le seg skakk av uttalen vår. Polsk er nemlig bare masse usaklige konsonanter som man nesten ikke uttaler en gang. Men han viste oss hvordan vi skulle få skikk på det hele, og til slutt fikk vi da sving på det.

Så vi reiste til Polen med nye kor-gensere, en drøss med noter, og svarte og hvite konsertklær. Det var den polske nasjonalkomiteèn som hadde lagt opp løpet for oss, og de tok godt imot oss på flyplassen. Deretter ble vi kjørt inn til Warsawa og innlosjert på et ungdomsherberge midt i senterum. Det var et veldig kult sted og bo, med gratis internettilgang og spesielt design på hvert enkelt rom. Jeg bodde sammen med fire kjekke jenter på det såkalte "Celtic Room". Det var et flott rom, og vi hadde mye gøy sammen.

Første konserten var på fredag hos den britiske ambassadøren i Warsawa. Hele den dagen hadde vi tasset rundt i "gamlebyen" som egentilg bare er sånn førti år gammel, men ble gjenoppbygd etter krigen. Det er en veldig fin del av byen, og vi trivdes med å gå rundt og se, skrive et par postkort, og drikke verdens beste kakao på verdens søteste kafé! Kaféer i Warsawa er ikke som andre, De er enestående, gammeldagse, billige, og serverer verdens beste mat og kakao. Eller varm sjokolade som det egentlig er. For det er ikke noe skvip som kommer ut av en maskin, det er sjokolade som er smeltet med fløte og krydder med tykk god krem på toppen. Vi satt der lenge.....

Men uansett, konsert hos den britiske ambassadøren. Det var heldigvis bare kammerkoret som sang, og det gikk veldig bra. I pausen ble det servert lite mat og mye vin, så den siste delen av konserten ble veldig festlig for oss å se på siden koret og dirigenten svaiet en god del. Ambassadøren selv var en hyggelig kar, og jeg hadde en lang samtale med ham om UWC og hvor viktig konseptet er osv. Ble jo kjent med en del viktige folk i Polen mens jeg var der, blant annet en av de mest ledende arkitektene i Warsawa og lederen av det trejde største apotekerfirmaet bare for å nevne noen. Sistnevnte tok en liten gruppe av oss ut på middag, og vi hadde en utrolig hyggelig kveld.

Så gikk det bare slag i slag i de neste dagene med konserter, en drøss med mat, og sight seeing. Og en ting må jeg si, folkene i Warsawa må komme seg videre etter andre verdenskrig. De er bitre, og alle guidene vi var i kontakt med omtalte konstant nazistene som "tyskerne". De har et eget museum bare om krigen i Warsawa, som forteller om hvor slemme tyskerne var, og om hvor mye folkene i byd led. Det er viktig å huske på, det er viktig å lære om, men det er også viktig å ikke leve i fortiden. Og når det eneste inntrykket vi hadde etter Warsawa var at det hadde vært masse krig og elendighet der, er det noe galt.

Krakow derimot, der var det fint der. Ingen spor etter krigen, ingen spor etter kommunister, bare hyggelige polske mennesker. Det er en vakker by, det er det ingen tvil om. Det ble nok brukt litt penger her, og vi hadde vår eneste fridag i Krakow. Noen dro til konsentrasjonsleiren, og noen fikk omvisning på slottet. Jeg valgte å tusle rundt i gatene med Fay, og kunne virkelig ikke tenke med å bruke min siste fridag til å lære om all elendigheten. Som sagt, det er viktig av vi vet om det og at det blir husket, men trenger ikke å påføre meg en depresjon av den grunn.

Vi hadde noen flotte konserter i noen storslagne kirker mens vi var der. Men det kuleste var nok når vi sang på polsk radio for 1,2 millioner mennesker, Jeg ble også plukket ut til å representere koret, og ble intervjuet på direkten. Spennende. Og da vi hadde konsert den kvelden møtte vi et kor som hadde hørt oss på radioen den morgenen og kjørt i åtte timer bare for å komme på konserten vår. Det er sånt man husker.

Vi hadde i det hele og store en fantastisk tur. Det er et godt minne å ta med seg, og heldigvis tok jeg masse bilder. Nå begynner folk og komme inn i huset, ting blir snart normale igjen, og i morgen har jeg vært dum nok til å gå med på å løpe 10km-løpet halv tolv. Som sagt, ting går tilbake til det normale.....