BareMariSineTanker

Nytt år, nye muligheter

2010-02-07T17:39:00.002Z

Det har ikke skjedd så utrolig mye spennende akkurat i det siste. Vi hadde snø, så hadde vi is, så hadde vi 25 minusgrader, før alt ble sørpe igjen. Men endelig kom snøen. Og med den ble en rekke vinteraktiviteter meget aktuelle igjen. Det merkes på både mennesker og dyr at snøen endelig er kommet. Hestene løp rundt i luftegårdene med halen høyt til værs, og gjorde ville byks i alle retninger. Hundene fikk endelig lov til å løpe i snøen med slede, til stor jubel for hundeelevene som har hatt en trist vintersesong så langt. Det er lysere tider i vente, og vi ser alle frem til de tre siste månedene her i Malangen... Det var skikkelig trist å skrive akkurat det.

I forige uke hadde vi temauke, og jeg valgte å ta en uke på hundelinja! Det var rett og slett en skikkelig god ide. Hundelæreren vår heter Mona Kolstad, og er godt kjent i hundekjøringsmiljøer i Norge. Hun har kjørt både Femund og Finnmarksløpet, og nå er hun her og prøver å holde styr på vel femti hunder og seksten elever. Dette er dame med bein i nesa så det holder, og vi er jo alle veldig glad i henne. De to første dagene hadde vi mest om hudens atferd, polare hunder (som forøvrig er skikkelig stilige, og har helt unike egenskaper), alt om stell, og hundedressur. Vi var i løpegården med et utvalg gira Alaska huskyer, og jeg skjønner at folk har fordommer mot denne rasen. Jeg var veldig glad for alle mine erfaringer når det gjelder hund da 45kg tunge Ludvik bestemte seg for at ingen av de andre hundene skulle få lov å være sammen med meg. Det ble litt knuffing her og der, men Ludvik er en flott hund, så det ordnet seg til slutt. Høydepunktet var de neste to dagene der vi skulle få kjøre slede med et eget spann foran. Vi hadde nok alle litt sommerfugler i magen (eller bruspulver som rektor Pål ville ha sagt det) da vi lastet ni sleder på hengeren til Mona, og tok med oss over tretti hunder opp i fjellbygda. Det var litt av et styr å skulle organisere og administrere dette fargerike fellesskapet. Men omsider sto vi lina opp på rekke og rad. Ti spann med tre hunder i, og Mona i front som plutselig sier "klare, okei!!". Var jeg egentlig helt klar for det? Nei, men det var alle hundene mine. Plutselig var det meg som var nummer to i rekka. I mitt forsvar så skjedde alt veldig fort, og jeg hadde tre veldig store hunder. Det var et formidabelt syn der jeg ble dratt av gårde i min nesten rosa boblejakke på isen. Hadde det ikke vært for sikkerhetslina rundt håndleddet mitt hadde hele spannet stukket av uten meg. På en eller annen måte fikk jeg da til slutt karet meg opp på sleden og stoppet de tre villdyrene. Følte meg temmelig barsk akkurat da! Det var helt til alle de andre kom etter i en perfekt linje og så ut som Lars Monsen på tur. Litt nedtur det der. Men opplevelsen av å endelig klare å kontrollere sleden i terrenget slo alt. Begge dagene kjørte vi i en dal mellom tre spektakulære fjell som badet i solskinn. Hundene koser seg der de løper gjennom sneen, og vi har det ikke helt ille vi heller. "veeeeeenstre" roper vi, og lydig følger hundene kommandoen.

Den siste dagen kjørte vi opp Kvannfjellet, og kom langt over tregrensa. Her ble det kaos! Tretti hunder som alle helst vil løpe det forteste de kan i en sykt bratt nedoverbakke er ikke helt enkle å kontrollere. Jeg kjørte som nummer tre, forbi nummer to som mer fløy enn falt av sleden sin, fikk med meg at nummer fire foretok en litt uforskyldt forbikjøring, og rakk såvidt å reagere før nummer fem dundrer inn i mitt eget spann. Det var litt mer action enn nødvendig. Hun som kjørte hang fast i mine hunder og sin egen slede som var på vei ned med hundene hennes. Det holdt faktisk på å gå riktig galt, for snøankeret mitt var på full fart inn i låret mitt. Men det gikk bra. Jeg fikk klatret ned, sluppet henne løs, sjekket hundene mine, og var snart på vei videre. Stående på bremsen så klart. Jeg fatter ikke dem som gjør dette med seksten hunder i spannet. Det må jo være selvmord. Men turen vår var ikke over. Stakkars Milja kjørte sist. Det var ett tre, og det traff hun! Hun er for øyeblikket reist hjem med brukket kragebein. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

Men det var jo det da. Hundekjøring er definitivt noe jeg har lyst til å gjøre mer av. Samspillet mellom deg og hundene og naturen og utfordringene det byr på frister stort. All respekt til dem som driver med dette. Det er som Mona sier, ikke den raskeste, men en av de sikreste veiene til konkurs. Det er en livsstil. En innmari bra og sunn livsstil. Mona drev med hest helt til hun begynte å kjøre hund. Hmmm...
Det var helt klart årets vakreste opplevelse så langt, og jeg kjenner meg heldig som fikk ta del i den. Bilder ligger på Facebook...

Ellers har jeg i dag tatt med en som jeg er veldig glad i på ridetur i snøen. Viktig at han også får prøvd seg litt på hesteryggen!

Nå har jeg stallvakt.

Ha en god dag alle sammen =)

The life of a Swedish cowgirl

2009-11-29T16:45:00.004Z

Mens snøen lot vente på seg her oppe i nord, pakket hestelinja ned rideklærne og dro til Sverige for å komme i kontakt med sin indre cowgirl. Vi sparte oppe masse penger, så turen ble heldigvis veldig rimelig. Friske og glade troppet vi opp mandag morgen. Jeg hadde forventninger om spreke hester, endeløse prærier, og kjekke cowboys. Men allerede på bussen til Narvik begynte problemene å tårne seg opp. " Vi har fått en stor vannlekasje, og må vente her (in the middle of nowhere) til en ny buss kommer". Tiden gikk. Vi visste at vi ikke hadde mye tid i Narvik, og sakte men sikkert skjønte vi at vi ikke kom til å nå toget, og turen ville bli en dag fattigere. Det var surt. Eli ringte togselskapet, togstasjonen og toget selv, men det var ikke før hun traff en hyggelig svenske på telefonen at vi fant igjen håpet. Bussjåføren råkjørte langs den svingete veien, og toget ventet på oss i ti minutter. Vi rakk det akkurat. Det var en seks timer lang togtur gjennom Sveriges fjell og skoger, men da vi kom av toget i Boden og ble møtt av to trivelige svensker med cowboyhatt som sa at "det er vi som ska ta hand om er nu" så vi at det var verdt strevet.

Westernridning er ikke som vanlig ridning. Ideen bak det er at man skal sitte på hesteryggen flere timer av gangen og arbeide, og at hesten er et arbeidsredskap som det krves mye av i forhold til smidighet og fart. Dette er selvfølgelig ikke tilfellet i dag siden de fleste westernryttere benytter seg av denne rideformen kun til konkurranseridning. Vi lærte om ridning på en hånd, styring av hesten med så få hjelpere som mulig, og et og annet kult westerntriks. Hesten min het Julle, og var en diger nordsvensk hest som kunne sakene sine. Jeg trengte nesten bare å tenke tanken før hesten skjønte hva jeg ville. Dette gjorde ting mye enklere da vi skulle øve på en øvelse som heter roll-back. Her skal man trave frem, gjøre et holdt, så hive hesten 180 grader rundt og gallopere tilbake. Ikke veldig enkelt, men ustyrtelig festlig!

De to som driver R&S Star Stables heter Roger og Stefan, og er to veldig flinke instruktører. De tok veldig godt hånd om oss mens vi bodde på farmen. Maten var himmelsk, og opplegget om dagen var veldig lærerikt. Vi hadde fire leksjoner om dagen, hvorav to av disse var teoretiske. Resten foregikk på hesteryggen ute i naturen. Etter middag var det også litt program, og en av dagene fyrte de opp badestamp og badstue for oss! Selvfølgelig med cd-spiller og countrymusikk i bakgrunnen...

For det er jo en kjennsgjerning at svenske westernfarmer må være litt harry. Denne var intet unntak. Siste kvelden ble vi invitert på julebord sammen med 200 festglade svensker i Saloon Crystal Palace. Vi snakker glam og glitter til den store gullmedaljen! Det var et eget juleshow spekket med julesanger, svensk pop, falske stemmer og urytmiske dansere i kjoler så korte at de egentlig ikke kan kalles kjoler. Men det er klart at det blir stemning av slikt! Alle svenskene hoppet og danset og sang med. Helt til de spilte Fairytale av Alexander Rybak... Da ble det som ved et trylleslag stille i salen, og alle satte seg ned. Bortsett fra tretten norske hestejenter i det ene hjørnet som gjorde det helt motsatte. Det var gøy. Etter showet var det mingling og rodeoridning på mekanisk okse som sto på programmet. Etter mye om og men ble jeg overtalt av en eller annen til å prøve meg på dette. "Team Norway" som vi ble kalt, var heiagjeng. Det gikk ikke sånn kjempebra, men jeg klarte 6 av 9 nivåer! Bedre enn en del berusede svensker iallefall. Det var også et dansegulv. Og er det noe som er teitere enn fulle syngende svensker, så er det fulle dansende svensker MED cowboyhatt. I det store og det hele var det er morsom kveld. Vi lo godt.

Idyllen tok slutt etter tre dager. Da var det på tide å komme seg hjem igjen. Vi hadde fått mye bra med oss hjem i bagasjen, og det var ikke bare nyinnkjøpte cowboyhatter. Selv om jeg hadde et lite fall med mye knall på togstasjonen i Narvik til alles store fornøyelse, gikk reisen hjem veldig greit. Jeg hadde ikke lyst å dra i det hele tatt. Derfor har jeg avtalt med Roger og Stefan at jeg skal få være der i to uker i praksisperioden vår i mars! Dette er noe jeg gleder meg stort til, og ser frem til å lære mer om denne spennende formen for hestetrening. Kanskje blir det en cowgirl av meg og en dag.

Novembertanker

2009-11-20T12:45:00.003Z

Jeg sitter her og tenker mens jeg ser at det sakte går mot mørketid. I dag har vi ikke hatt sol i det hele tatt. Det blir tyngre å stå opp om morgenen og det er nesten som om det senkes et slør over bevisstheten og en autopilot slås på. Det er ikke bare enkelt å skulle fungere ordentlig mens man egentlig bare vil gå å legge seg i hi. Man får mørke ringer under øynene, og de negative tankene strømmer på.

Det er akkurat i denne tiden det er ekstra viktig at man tar litt ekstra vare på hverandre. Og ikke minst tar litt vare på seg selv! Det er viktig å få seg nok søvn om natta, og at man er i fysisk aktivitet. Dette gir litt ekstra overskudd som man kan bruke på å være ekstra god mot de man bor sammen med. I går for eksempel, lagde jeg, Niklas og Ingrid muffins til Marie som har bursdag i dag. Det var kjempetrivelig, og Marie ble så glad da vi vekte henne med sang, muffins og stearinlys på senga i dag tidlig.

Nei mørketia er spesiell på sin måte. Både godt og vondt samtidig! Det er viktig at man koser seg litt med de gode tingene, istedenfor å grave seg ned i alt det som er dumt eller slitsomt.
Her er en liste over alle de gode tingene i mørketia:
Stearinlys
Team Antonsen
Advent
Mårrakaffe
Nordlys
Sirkeltrening i gymsalen
Mørk sjokolade
Kos
Romantiske komedier
Ullpledd
Strikketøy
71 grader nord
Latter

Så det er ikke bare trist. Det er mye som er fint også.

De siste dagene har vi hatt om kjøring med hest, og jeg kan ikke vente med å kjøre slede med Indigo gjennom snøen. Det blir bra. I neste uke skal vi til Sverige på westernkurs i tre dager, og det er også noe vi alle ser frem til. Og snart er det advent og julekos som står på planen.

Jeg legger ved noen bilder fra de siste ukene.

På tur i vinteren

2009-10-30T20:15:00.003Z

Det er sånn at når man kommer hjem fra en tur eksisterer det gjerne to versjoner av turen. Det som faktisk skjedde, og det som fortelles videre til medelever og lærere og familie osv. Man legger til litt her, klipper bort litt der, og vips så har man bare DEN turen som kan viderefortelles. Dette er noe jeg mistenker alle for å ha gjort en gang, og jeg kan vel bare innrømme å ha gjort det selv. Her skal jeg gjengi den siste rideturen vi var på. Både på den ene og den andre måten:

Vi var morgenfriske, ferdigpakket og klare for tur tidlig på morgenen. Hestene sto inne, og det var bare å slenge på sal og bagasje og legge i vei i et strålende oppholdsvær.

(Vi var trøtte i trynet, hadde ikke henta fellesutstyr, og det var kaldt ute. Hesten min var ikke skodd, og vi kom oss ikke av gårde før sånn halv tolv.)

Etter en liten stund red vi fordi skolen mens vi så veldig proffe og grasiøse ut.

(Hesten til Mina bæsja hele tiden, og hun måtte hoppe av foran skolen. Hjelmen hennes hang litt på halv tolv, vi måtte fikse på bagasjen, og hun brukte sånn et kvarter på å komme seg opp på hesten på en måte som var alt annet enn grasiøst. Elevene lo av oss.)

Rideturen gikk smertefritt i strålende sol. Vi var tre jenter med hver vår hest som gledet oss masse til å komme ut på tur. Endelig fikk vi fint vær mens vi var ute! Vi så målet i det fjerne, og var gode og varme inni hver vår bobledress. Hestene gikk utrolig fint langs veien, og vi sang og lo hele tiden.

(Indigo skvatt av sangen min... og vi skremte en gammel mann på sykkel)

Så kom vi endelig frem da. Vi hadde planlagt en flott leirplass med presenning som gapahuk, hestegjerde rett utenfor, og tilgang på vann rett ved gjerdet. Eli skulle kjøre opp høy og gjerdetrå til oss. Vi satte opp en flott gapahuk, lagde bålplass, og henta ved.

(Eli hadde glemt det hun skulle kjøre opp, så hestene måtte stå bundet. På vannet var det 20 cm med is, så vann måtte vi hente fra myra rett i nærheten.)

Det var en nydelig leirplass. Sånn som en leirplass skal være.

(Bortsett fra at det lå igjen masse hestebæsj fra sist gang vi campet der)

Etter å ha ridd en liten tur i nærområdet mens vi ventet på Eli, begynte vi å bli sultne, og klare for bål. Vi hadde jo som sagt henta masse ved, og never hadde vi funnet dagen før. Vi fikk selvfølgelig fyr med en eneste gang, og flammene spraket høyt til værs! Stemninga var på topp.

(Ja særlig. Etter et kvarter var all nevera borte, og all veden var like hel. Det begynte å bli mørkt, og stemninga var vel heller laber. Det gikk en halvtime uten bål. En time. To timer. Det var iskaldt ute, og tanken på å gi opp og dra hjem ble veldig fristende. Mina hoppet til slutt oppå hesten og red bort til nærmeste nabo for å be om hjelp. Etter en stund kom hun tilbake med helt tørr og fin ved. Den funka heller ikke. Så etter å ha prøvd i tre timer og ikke fått det til, måtte vi gå hardere til verks. Jeg og Mina hoppa oppå samme hesten, løp bort til samme naboen, og fikk TENNVESKE! Det er jo som å banne i kirka, men vi var trøtte og kalde.)

Nå var det bare kveldskos rundt bålet som gjaldt. Vi drakk kakao, grilla Marshmellows, og lo vel egentlig godt av dagens opplevelser. Vi lærte masse. Hestene gikk fredelig rundt oss, og det hele var veldig idyllisk.

(Ja det var faktisk det altså!)

Så gikk vi og la oss i gode og varme soveposer, og sov tungt hele natta igjennom.

(Hehe. Nåja. Gradestokken må ha krøpet godt forbi minus ti. Jeg sov dårlig, og hestene bråkte. Indigo klarte for eksempel å felle ei diger bjørk mens hun klødde seg på rumpa. Dette laga så mye lyd at hesten ble vettskremt, og stressa rundt ei go stund etterpå.)

Men alt i alt var det virkelig en flott tur. Det var sol, og fjellene strålte som gull i lyset. Bortsett fra litt småtull var hestene kjempeflinke. Og vi fikk jo faktisk bål! Til slutt, og med litt juks. Men da vi red hjem med Rambo-sminke i ansiktet og bagasjen godt festa bak salen, var alle enige om at det hadde vært en fin tur!

Vi som elsker folkehøgskolen 69 grader nord!!

2009-10-04T07:33:00.003+01:00

Nei jeg har ikke blitt spist av isbjørn, men det har vært travle tider her oppe i Malangen. Men akkurat i dag hadde jeg litt ekstra tid nå på morgenen, så nå kan jeg endelig blogge litt igjen. Jeg må bare informere om at jeg ikke er våken så tidlig en søndagsmorgen fordi jeg har lyst, men fordi jeg hadde stallvakt klokka kvart over syv i morges. Kjenner på at jeg burde ha lagt meg litt tidligere enn 2 i gårkveld. Men hestene vet jo ikke forskjellen på helg og hverdag, så de må nesten ha maten sin til vanlig tid uavhengig av min natterangling. Egentlig var det litt koselig å stå opp før sola fikk karret seg over fjelltoppene og se den kalde og klare verden stå helt stille og glitre i frosten. Det er ikke noe vakrere sted på jord, og selv om det er kaldt og snøen kryper nedenfor tregrensa, så er lysten til å være ute bare blitt større og større.

Og det er bra, for vi driver ikke med så mye annet egentlig. Vi er på tur med hest, uten hest men med hund, med kano, og med for kald sovepose. En av de beste turene så langt var nok turen med kano ned Reisaelva i Nordreisa. Vi ble kjørt opp med buss, og ble møtt av elleve kanoer, kamerateamet, og et strålende vær. Før vi dro hadde vi trening på kameratredning i kano, og dette var vel en heller kald opplevelse. Det var selvfølgelig ikke lov med våtdrakt av noe slag, og alle måtte falle i det iskalde vannet for så å få hjelp til å komme seg opp igjen men vanlige klær på. Denne opplevelsen gjorde meg og min padlepartner Caroline bare mer opptatt av ikke å hvelve kanoen! Vi hadde også med en padleinstruktør som viste oss noen små enkle triks før vi satte av gårde. Jeg satt bak og var kaptein, og det hele gikk strykende! Vi padlet ned en god del stryk første dagen, og alle syntes dette gikk riktig så bra. Det var helt til kanoen foran vår kjørte rett inn i et tre og gikk rundt. Det var russerne, og selv om jeg ikke skjønner russisk så forsto jeg meningen med alle de sinte ordene som kom spyttende ut. Fra vår vinkel må det jo sies at dette så heller komisk ut. Kanoen deres hadde dessuten et kamera festet i front som filmet det hele, og vi gleder oss til det kommer på tv. Ellers var det ikke mer drama den første dagen, og jeg og mine teltkompiser fikk raskt opp teltet og laget mat. Neste dag fortsatte vi ned elva, og padlet en del tøffere stryk enn dagen før. Det var utrolig vakkert, og vi fikk nærkontakt med både ørn og storfisk. Desverre hadde vi en velt til, denne gangen kanoen til instruktøren, men humøret var på topp. Like før vi skulle slå leir den andre dagen mens vi var på befaring i et stryk, klarte selvfølgelig jeg å falle og slå meg mens jeg gikk over elva. Dette gjorde resten av dagen ganske smertefull siden jeg slo albuen ganske kraftig. Men ingen sure miner, og jeg var mye bedre dagen etter da vi skulle fortsette. Dette var siste padledag, og den gikk altfor raskt over. Det hadde regnet om natten, så elva var ekstra krevende og rask. Da vi var ferdige og hadde dratt kanoene opp på land, var alle trøtte og slitne og ikke helt i humør til å igjen slå opp teltet og lage mat. Det var dessuten kaldt, og ingen kunne egentlig se noen egnet teltplass. Stemningen var temmelig laber da Pål rektor samlet oss og spurte hva vi egentlig ønska oss mest. Vi var helt klare for at bussen skulle komme og kjøre oss hjem, og da Pål sa at bussen skulle komme om et par minutter ble det stor jubel. Men hjem skulle vi ikke. Vi skulle få bo på Reisafjorden hotell den natta, sponsa av NRK så klart, og vi skulle få en deilig middag og gode senger. Det var godt det...

Andre turer vi har vært på er blant annet en overnattingstur med hele skolen hvor noen av oss skulle gå på rypejakt. Det var snøstorm. Ikke bare snø, men skikkelig snøstorm! Ingen rype, men isteden en topptur i skikkelig uvær. Det var så utrolig deilig å kjenne naturen rive og slite i klærne mens man sleit seg oppover fjellsidene. Jeg tror aldri jeg har følt meg så barsk før!

Jeg har også fått egen hest. Hun heter Indigo, og er en ung kaldblodshoppe. Veldig pen selvfølgelig, og med nedsatt syn på det ene øyet. Jeg har nesten ikke ridd henne enda, men jeg gleder meg til å begynne. Tror vi har mye å lære hverandre, jeg og Indigo. Til nå er det egentlig varmblodshoppa Inka som jeg har drevet mest med. Men Inka skal selges desverre, så hun drar snart. Det er egentlig veldig trist, men jeg kan jo ikke akkurat la det ødelegge resten av året. Indigo er også en flott hest å jobbe med.

Ellers er det selbfølgelig masse mer jeg kan skrive om, men det hadde tatt lang tid å få ned alt det kule som skjer her. Jeg må nesten bare legge ut bilder nå, for nå er det frokost snart. I dag skal jeg strikke og gå tur med Inka. Blir ikke noe ridning for øyeblikket fordi jeg har en låsning i ryggen, men det går nok over snart. Det er trivelig å gå tur også =)

2009-08-23T17:00:00.004+01:00

Etter en uke her på folkehøgskolen 69 grader nord, har jeg funnet ut at her er det fint å være. I dag er det søndag, og egentlig er dette ukas eneste fridag. I går fant vi derimot ut (miljøskadde som vi er blitt) at vi ville gå på fjelltur! Og ikke noen tulletur heller, så vi så oss litt rundt der vi var i skogen og pekte oss ut et fjell vi ville gå på. Ved kveldsmaten spurte vi vår kjære internatleder om dette var mulig, og hun var helt med på dette, og sa hun kunne være med oss opp. Vi hadde en helt fantastisk tur. Været var fint, vi var en liten koselig gruppe, humøret var på topp, og det var et fint terreng å gå i. Fjellet heter Kvannfjellet, og er ca 1011 meter høyt. Vi delte oss litt opp, og da jeg ankom toppen var det helt vindstille. Ikke et vindpust kunne kjennes, og sola tittet så vidt frem bak en liten sky. Jeg har vært så lur at jeg har kjøpt meg en deilig ullskjorte, så jeg var varm og god da jeg tok frem snylte-koppen min for å tigge meg litt kaffe fra sidemannen/kvinnen. Jeg har kommet opp med en ny definisjon på voksen forresten! Når man går på lang fjelltur av seg selv, drikker kaffe på toppen og tenker at dette er livet, da er man ordentlig voksen da! Ja nesten hvertfall...

Jeg bor i et veldig koselig hus som heter Skolten. Alle internatene er kallt opp etter lokale fjell, og Skolten ligger rett bak skolen (ca 800 meter høy). Her var vi forresten på mandag! Men uansett. Gjengen på Skolen er en veldig trivelig gjeng. Jeg henger mest i andre etasje, og deler rom med verdens beste romkamerat som heter Juliana. Hun blir stadig filmet, og de gjør mange festlige ting som å komme inn på rommet tidlig om morgene for å filme morgengretne snupper. Ellers tror jeg hun har veldig god innflytelse på meg, for jeg har aldri hatt et så ryddig skap før. Vi har pyntet rommet, og jeg er så glad for at jeg bor med henne. Kanskje spesielt når vi rydder eller gjør andre ting og hun setter på Rammstein! Jess!

Her om dagen var vi ute på tur med de søte små valpene våre, og vi fikk oss litt av et eventyr. De stakk nemlig av på hjemveien, og vi var ute å sprang til klokka var halv 12 på kvelden før vi fant dem. De hadde nemlig bare sprunget ned til et av nabohusene, der en snill dame hadde sluppet dem inn før hun ringte skolen. Men det fikk selvfølgelig ikke vi beskjed om før vi hadde jogga oss en tur i nabolaget. Men trim blir det visst aldri nok av her, så det gikk jo greit det.

Her følger noen bilder fra mine første dager her på folkehøgskolen. Bilder av gjengen på Skolten, bilder fra Kulpen med den fine fossen, noen fine islandshester, fra fjellturen vår, og selvfølgelig et lite skrytebilde av skapet mitt!

Nytt fra nord

2009-08-19T20:12:00.002+01:00

Ja da var jeg godt innstallert her oppe i Malangen! Folkehøgskolen 69 grader nord ligger vakkert til mellom fjell og hav, og er et lite paradis midt i all den mektige naturen. Jeg ankom skolen på søndag, og allerede i dag føles det som om jeg har vært her i en evighet, og har kjent folkene hele livet mitt. Skolen er en liten folkehøgskole, og i år er vi nok ikke stort mer enn 45 elever fordelt på linjene seiling, hundekjøring, og hest. Skolen er dessuten også befolket av tre flinke lærere, en entusiastisk rektor, en trivelig og hjelpsom kontordame, en usynlig vaktmester, og til slutt en meget synlig og fantastisk kokk som lager strålende mat til oss. I dag spiste vi for eksempel hjemmelaget lapskaus (som ikke var på a bed of rice).

Jeg tror dette blir et bra år. Og det er ikke bare fordi jeg får holde på med hest store deler av tiden. Dette er en skole der folk selv har valgt å gå. Dette er et sted hvor elevene har lyst til å være. For meg er det også et slags tenkeår, og jeg håper jeg har litt bedre peiling på hva jeg vil bruke livet mitt til etter at jeg er ferdig her. Nå skal jeg bare bruke tid på det jeg har mest lyst til, og få utfolde meg innenfor et område som betyr veldig mye for meg. Vi har allerede hatt litt linjefag, og det hele virker veldig bra. Nå på begynnelsen klamrer jeg meg bare til hver dag og tenker at denne dagen må jeg ta vare på, fordi dette året kommer til å gå fort.

Dette blir bare en sånn liten koseblogg, for det er ikke så veldig mye å skrive om enda. Men jeg kan jo si at jeg gleder meg til å blogge om alt det spennende som jeg skal få oppleve, og fortelle dere om mine oppturer, nedturer, og ikke minst alle nye erfaringer!

Suss og klem og klapp....eller noe sånt

Alle disse eventyr

2009-07-22T20:50:00.002+01:00

Ja nå begynner det å bli en stund siden sist. For å beskrive min nåværende tilstand vi jeg si at jeg har det bra hjemme i Bodø, befinner meg i en liten gråsone som er kalt sommerferie, og på vei ut av noe og inn i noe helt annet samtidig. Det er lyst om kvelden. Alt er grønt og fint og sommerlig! Bortsett kanskje fra temperaturen. Men det er godt å være her akkurat nå. Etter det som har vært trengs det mye tid før det som skal komme kan stå mer i fokus.

Det var en gang for lenge siden, langt, langt borte, at livet mitt var helt annerledes. Jeg gikk på idrettslinja, bodde hjemme i Bodø, og det var vel egentlig Ten Sing og hest som stod mest i sentrum. Så en dag sa jeg farvel til alt sammen, og reiste sammen med tolv andre nordmenn fra Oslo til en liten plass i sør-Wales. Til et slott ved havet. Og her der jeg bodd, både i gode og onde dager. Jeg har oppdaget at prinsen (i dette tilfellet av Buthan) ikke bestandig er den hyggeligste, den onde stemoren (husmamma) kan faktisk være ganske snill innimellom, og at en lykkelige slutt er mulig også i virkeligheten. Det har vært en berg-og-dal-banetur i dobbel fart. Elever som går ut fra AC sier som regel av her har de hatt sine beste og sine verste øyeblikk. Det stemmer helt på en prikk, og jeg ville ikke hatt det på noen annen måte i det hele tatt. Hvis man bare går på tur i nedoverbakke blir det jo ingen utfordring, og egentlig utsetter man bare den tiden da man må begynne å klatre oppover igjen. Alle som har vært på fjelltur i sitt liv vet at det øyeblikket man kommer opp på toppen og kan speide utover verden som bare ligger der og som man på den lange turen har beseiret, er et fantastisk øyeblikk. Ja det er faktisk grunnen til at man i det hele tatt gidder å slite seg opp alle bakkene. I alle eventyr må jo alltid helten (eller kanskje heltinnen) slite litt før han (eller hun) kan beseire det de nå satte ut for å kjempe mot. I mitt tilfelle het dragen The International Baccaleurate, firemannsrom(!!!) og "on a bed of rice".

Men det var jo ikke noen av disse tingene som satt i meg da jeg gikk ut fra min siste eksamen eller da jeg gikk på bussen til Heathrow for siste gang. Selv nå to måneder senere begynner tårene å presse seg på når jeg tenker på disse øyeblikkene. For selv om dette var store øyeblikk, så var det her jeg skjønte at det var reisen underveis som er det viktigste. Alle vennene jeg har fått, alle erfaringene jeg (noen ganger smertelig) har fått erfare, og alle minnene jeg sitter igjen med. Det har tatt tid å bearbeide dette. Kanskje spesielt også fordi da jeg kom hjem var jeg plutselig så alene om å ha alt dette. Det er klart det var godt å få ha badet for seg selv og slippe snorking osv om natta, men jeg savner veldig det store fellesskapet som var på internatet og i livet mitt. Det er rart at dette aldri skal være mer. Avsluttningen var også veldig brå. Noen hadde bare en dag etter siste eksamen før de dro. Jeg fikk heldigvis litt mer tid. Plutselig satt vi der i finstasen og hørte på taler om framtiden vår. "I have seen the future. And it works!" sa lederen av styret i sin tale om årets avgangskull. Jeg tenker hun skal få seg en overraskelse.

Men nå er den epoken slutt. Det kommer til å ta noen år før jeg vender tilbake til Atlantic College. Jeg vender blikket fremover, og tenker litt sørgmodig på en indisk venninne av meg som ikke får lov å reise til USA på universitet, men må gifte seg til neste sommer. Vi delte noe, så var eventyret slutt. "It must end like all adventures end. With a broken heart and a journey" sa Shakespeare om eventyr. Og jeg sier meg stort sett enig med Shakespeare.

Om tre uker kommer det en ny begynnelse. Men det kan jeg jo skrive om en dag siden. I morgen reiser jeg til Dublin med pappa for å se U2. Det blir bra tror jeg. Ja, for det går jo stort sett bra til slutt, ikke sant?

Styr og stell

2009-03-08T21:12:00.000Z

I de siste ukene har det vært smått med interessante ting som man kan putte i en blogg. Vi har hatt prøveeksamensperiode, og mine dager har stort sett gått med til en slags forberedelse til dette. Selvfølgelig med integrerte pauser og andre essensielle ting innimellom. Blant annet fant vi ut at vi skulle gå på pøbben for å lese, og dette gikk jo, ja, om ikke akkurat strålende, så ble det hvertfall en innmari hyggelig dag! For det er disse dagene som egentlig teller. Om ti år er det ikke hva vi fikk i karakterer som betyr noe, det er de små stundene sammen vi kommer til å huske. Den gangen vi så solnedgangen på klippene, da vi jogget hver morgen og feilet totalt, da vi gråt i hverandres armer av hjemlengsel, eller den gangen vi hadde det gøy med å løpe fra sikkerhetsvaktene midt på natta. Og ettersom mitt opphold her går mot slutten og min del av historien på AC skrives ferdig, er det viktig at vi holder fokuset på rett sted og ikke bare hengir oss til et inferno bestående av stress og eksamensnerver. Det er klart at vi skal jobbe og gjøre vårt beste, men snart skal vi ta farvel og dra ut i verden og det er ikke godt å si hvem man ser igjen. De små stundene vi får sammen vil kunne holde oss gående og la oss nyte dette til siste slutt. Før vi får sukk for oss står vi med bagasjen klar og ser for siste gang utover slottet og omgivelsene vi har blitt så glade i.

Men det er jo ikke over enda! I går kom jeg tilbake fra ti dagers prosjektuke. Dette er en oppfinnelse fra lærernes side, der de kan ta ferie og sende oss ut på egen hånd for å gjøre et ”prosjekt”. Jeg dro hjem. Hvertfall mesteparten av uka. Hjemme hos mamma er det godt å være, og man oppdager blant annet at ja, det er mulig å komme til et kjøkken som ikke er fylt til randen av en bakterieflora som selv jungelen i India ville vært stolt av. Jeg fikk også sett igjen alle de i Bodø som jeg er så glad i, og til og med en liten hyttetur ble det tid til. Deilig! Men det er klart at man kan jo ikke slappe av i all evighet heller. Tiden kom etter hvert til å utfolde meg i den industrielle revolusjonens historie, og få bedre kjennskap til Shakespeare og hans skriverier. Jeg dro på prosjekt til Ironbridge med tre andre elever, og Angie og Ray Silkstone som er lærere på skolen. Vi hadde noen fantastiske dager fylt til randen av utfordrende ting som å rusle på tur i skogen, spise god mat, og gå på museum. De er alle flotte folk som det var artig å bli bedre kjent med. Vi fikk også muligheten til å se et Shakespeare-stykke i Stratford upon Avon, der Shakespeare ble født. Dette var et av de mest kjente stykkene han skrev, og heter ”The Tempest”. Som seg hør og bør i et Shakespeare-stykke var det spekket med alver, magi og litt småteite kjærlighetshistorier. Personlig er jeg veldig stor fan av Shakespeare, og har studert flere av stykkene han har skrevet. Hittil er nok ”A midsumer Nights Dream” min favoritt. Han kombinerer humor og politikk på en måte som bare er helt fortryllende og sjeldent bra. Så dette var noe jeg satte stor pris på!

Jeg har lagt med noen bilder under som viser en oppsummert termin så langt. Jeg er faktisk allerede halvveis, og er ferdig med eksamen om to måneder. Det har vært litt hardt og slitsomt, men jeg har fått tid til å dra litt bort i helgene. Blant annet var jeg i Southampton for å besøke min kjære andreåring Guro som studerer der for tiden. Universitetstilværelsen er skremmende lik tilværelsen på AC, men tror dette er ganske forskjellig i Storbritannia og i Norge. Dette er jo da ikke noe jeg trenger å være så bekymret for akkurat nå, for jeg skal gå på folkehøgskole til høsten. Når jeg tenker over det blir kanskje denne tilværelsen også ganske lik AC-tilværelsen, men det kunne jo vært verre. Jeg går tross alt fra firemansrom til tomansrom, og det er jo ikke dårlig bare det! Jeg skal altså gå hestekunnskap på Fosen folkehøgskole som ligger i Sør-Trøndelag litt nord for Trondheim. Det tok en stund før jeg klarte å bestemme meg for eventuelle fremtidsplaner. Det er ikke så lett her på AC, for jeg hadde hele tiden følelsen av at alle rundt meg skulle ut å redde verden via Oxford, Cambridge og Harvard. Da var det ikke enkelt å skulle være den som ”bare” skulle leke med hest i skogen et år. Det er klart at jeg ikke har lyst å være den som ikke tør eller ikke har ambisjoner. Men kanskje er det ikke min tur til å redde verden helt enda. Kanskje jeg synes det er godt å bo i Norge en liten stund? I disse dager der alle reiser ut i verden for å bygge do eller redde utrydningstruede dyrearter man knapt har hørt om, er det ikke så lett å bare si at nei jeg er ikke så gira på en runde til med salmonella eller å leke med slanger i mørket. Det er klart at det gjøres mye viktig og bra arbeid der ute, men jeg synes kanskje at å reise bort bare for å kunne si at man har reist langt bort ikke er så appellerende. Jeg har hatt mange flotte reiser i løpet av disse to årene, og selv om det kanskje ikke skjer helt med første, kommer jeg til å reise igjen. Kanskje til og med studere i utlandet. Men da gjør jeg det fordi jeg har lyst til det, og ikke for at alle rundt meg forventer det av meg. Så da går jeg heller på folkehøgskole et år. Jeg er ganske ung enda, og har ikke dårlig tid. Dette er da tross alt mitt liv, og da er det vel jeg som må få stå for de valgene jeg tar?

2009-03-08T21:02:00.003Z

Her er et utvalg av bilder fra denne terminen. Mesteparten er fra prosjektuke i Ironbridge, men det er ogsaa litt kosebilder tatt i huset og paa vaffelkveld hos Jon Morten og familien hans.

Bilde av gromgutten sjoel!!

2009-01-18T19:37:00.002Z

Det ble desverre ingen mulighet for bilde av Rhys og megselv. Ikke lov med kamera paa settet, og selv om en av stylistene tok et bilde, tviler jeg paa at jeg faar tak i det. Men her er hvertfall et par bilder av skuespilleren selv.

Mari goes moviestar

2009-01-18T19:28:00.001Z

Nok en uke på AC er overstått. Nå er det bare 18 uker igjen av denne terminen, og av mitt opphold her på skolen. Akkurat nå sitter jeg på rommet mitt helt alene, og prøver å finne litt inspirasjon til å gjøre litt matte. I stedet skriver jeg blogg og hører på ”tazte priv”, Bård Tufte Johansen og Harald Eia som leker på radio. Akkurat nå er det Lena fra døden på Oslo S som er i studio, og den matten jeg skulle gjøre forsvinner sakte men sikkert fra bevisstheten. Det er jo tross alt søndag!

Dette er uka jeg ble filmstjerne! Akkurat det er vel en liten overdrivelse, men det er jammen ikke langt unna. Vi har besøk av et filmteam som lager film om verdens største narko-dealer, Howard Marks. Han gikk på Oxford, og det er liksom det AC skal være. De trengte en mengde statister, og håpefulle lærere og elever stilte opp på casting for å prøve seg. Mange fikk beskjed om at de ikke passet inn i beskrivelsen av Oxford-studenter, og en lærer ble faktisk veldig sint for at han ikke fikk være med. Det er vel ikke så lett å få knust den store filmstjernedrømmen vi alle har inni oss, derfor ble jeg naturligvis veldig takknemlig for å få tilbud om å være statist. Så fredag marsjerte jeg ned til filmcampen, stolt som en hane, for å være med på kostymeprøver. Jeg møtte kostymeansvarlig og castingsdirektør, og de viste meg veien til prøverommene og stylistene. Men der var de i full gang med guttene, og sa at jeg måtte bare gå å vente i en annen vogn til det var min tur. Det skulle ta ca fem minutter, og jeg måtte ikke gå noe sted for de skulle komme å hente meg så snart de var ferdig med guttene. Fornøyd og glad satt jeg i vogna og ventet. Det gikk ti minutter. Det gikk tjue minutter. Da kom det en mann inn med en kopp kaffe og satt seg ned på en stol ved siden av meg. Jeg klarte som vanlig ikke å holde ut den pinlige stillheten, og siden det var bare oss to der og alle i filmbransjen er interessante, spurte jeg på en litt sånn casual måte om hva jobben hans var. Joda, han var ”transport coordinator” han. Om det var en spennende jobb, ja det måtte jeg bare tro. Han samlet en masse biler, stappet skuespillere, ressigøren og stylister og annet pakk inn i dem, og satte av sted. Akkurat nå var det jo ikke så spennende siden de på en måte var fremme og bare drev og filmet og sånn, men ellers var det en veldig utfordrende og givende jobb. Deretter spurte han meg hva jeg drev med, og jeg fikk skutt ut brystet og svarte at jeg var ”extra”. Da lo han godt.
”Ja du er hvertfall ikke medlem av fagforeningen deres, det er jo tydelig”
”Hæ? Fagforeningen for statister?”
”Ja det skal jeg love deg. Det heter ikke extra lengre, det heter ”background artist” i disse dager”
Deretter ble jeg innlemmet i denne glorifiserte verden på en høyst underholdende måte. Han fortalte også om sine tolv barn og om hvordan de hadde blitt innlemmet i denne bransjen. Fyren hadde selv vært statist i en rekke filmer, men mente at den beste var da han viste rumpa si i Braveheart med Mel Gibson ved sin side. På dette tidspunktet hadde jeg sittet i vogna i en time, hvilket jeg kommenterte, og fikk et ondskapsfullt knis tilbake.
”Det er bare å lene seg tilbake og bli vant med det lille venn”
Etter en og en halv time ble jeg hentet og plassert foran noe som liknet et lite blondt troll. Det var derimot ikke noe troll, men ei lita London-berte i dunjakke. Hun øyde meg opp og ned, sjekket hvilke scener jeg skulle være i, ga meg en kåpe, og sa:
”Du kan gå nå”
Seansen tok vel en tre minutter, og uten egentlig å være klar over det var jeg allerede ute igjen. Litt slukøret gikk jeg tilbake til huset mitt, og var sånn passe irritert fordi jeg hadde gått glipp av middagen.

Men neste dag, altså i går, kjente jeg allerede trangen til å begynne på Oscar-talen min da jeg sto opp halv åtte på morgenen. Eduardo i huset mitt skulle også være med, og sammen gikk vi ned mot campen. Her ble vi faktisk servert frokost, og fikk en liten plan for dagen inne i den samme vogna som jeg fikk så god bekjentskap med dagen før. Det viste seg at ressigøren handlet etter innfallsmetoden, og de visste egentlig ikke når vi skulle på eller hva vi skulle gjøre. Dere kan jo gjette hva vi så gjorde. Vi satt vel i vogna i litt over en time før vi fikk skikkelige kostymer og sminke. I min første scene hadde jeg en svart kjole med en lysebrun høyhalset genser over, og en diger blå kåpe. I tillegg var det et par gyselige lilla sko som var så store at jeg kunne ikke gå i dem, og en svart hatt. Vi var så fine at. Det skulle foregå på slutten av 60-tallet, og de som var lærere gikk rundt med veldig flotte lange frakker og skinnmapper osv. Det gikk to timer før vi tre som var først fikk komme på settet. Her ventet vi enda litt til, før vi endelig fikk komme på våre respektive plasser med forskjellige oppgaver. Hovedrolleinnehaveren heter Rhys Ifans og er vel kanskje mest kjent som ”Spike” in Notting Hill. Han var også med i denne scenen, og skulle virre rundt og late som om han var full. Jeg skulle sitte på en benk og lese en bok, hvoretter jeg skulle reise meg og snakke men læreren som kom om et essay eller noe. Det var visst ikke så viktig egentlig om hva jeg gjorde når. Ressigøren og skuespilleren hadde lange diskusjoner, og det hele endte med at ressigøren bare ropte ut:
”Kan du ikke bare improvisere litt da! Så får vi nå endelig gjort oss ferdig. Og bruk omgivelsene dine!”
Jeg skjønte ikke helt dette med omgivelsene jeg, så jeg satt nå bare der og håpet på at jeg skulle få slippe å gå så langt i de teite skoene.
”Action!”
Jeg leste i vei. Hovedpersonen rullet rundt på gresset og smurte seg inn med gjørme, og læreren nærmet seg meg. Jeg begynte å tenke at nå måtte jeg gå snart, men idet jeg skulle til å reise meg kom Rhys tumlende mot meg og begynte å plage meg og kaste gjørme på meg. Gjørme i ansiktet, på klærne og i håret. Da de endelig sa cut var jeg så forvirret at jeg bare gapte og stirret rundt meg med et spørrende blikk. Crewet holdt på å le seg i hjel, og Rhys fikk beskjed om at dette var helt strålende, og at dette skulle de beholde. Jeg satt nå der litt fortumlet, og ble etter hvert tatt vare på av ressigøren og Rhys. De sa at jeg hadde respondert akkurat som de hadde håpet, med fordundring og irritasjon.
”Ja det var jo pussig. Derre bør søren ta meg beholde det der for det sto ikke i kontrakten min!”
”Jada lille venn. Det der blir med. Beklager så mye”
Så fikk jeg komme i sminken igjen, og der satt jeg og Rhys og snakket om fiske i Norge og andre uvesentlige ting en god stund til jeg måtte få nye kostymer til min andre scene. Etter dette kunne de nesten ikke bruke meg mer fordi jeg var på en måte litt oppbrukt. Klokka to var jeg ferdig, og jeg er nok enda litt i sjokk etter min stjerneopptreden i Mr Nice som kommer på kino i oktober. Det var en stor opplevelse, og jeg har bestemt meg for å aldri bli filmstjerne.

Back in business!! eller var det busyness?

2009-01-11T16:45:00.005Z

Da jeg vaaknet opp denne straalende soendagsmorgenen tenkte jeg at "shitt, naa er det leeenge siden jeg dro fra Bodoe! Minst to uker". Ganske raskt kom jeg derimot paa at neida, det er nok ikke tilfellet, for jeg kom tilbake sent onsdag kveld.

Det er saa pussig hvordan man bare kan hoppe fra den ene livsstilen til den andre. Fra julekos hjemme i Bodoe, til hektisk Ib-inferno i et graatt og trist Wales. Man skulle ikke reise saa mye med fly tror jeg. Personlig erfaring sier meg at det som regel tar et par dager for sjela riktig sitter ordentlig fast igjen. Jeg mener det er et stykke aa skulle springe helt fra Bodoe og hit etter et fly som man egentlig ikke klarer aa holde tritt med. Det kan ikke vaere sundt aa fly saa mye. Man blir helt oedelagt og mister tidsbegrep og perspektiv for en liten stund.

Apropos flyreiser, saa reiste jo jeg til India i nesten tre uker foer jul. Dere som har truffet meg i jula vet jo at jeg har beskrevet dette som "helt fantastisk" og "veldig deilig", og at bortsett fra litt forstyrrende mage og solbrenthet var alt helt fint. Jeg maa bare beklage, men jeg tror at hvis jeg reiser til India og kommer tilbake med kun slike tilbakemeldinger, saa maa jeg enten ha laast meg inne et luksurioest sted, eller vaere en ganske grunn person. Naa har jeg derimot faatt hele opplevelsen litt paa avstand, og jeg tror jeg er klar for aa beskrive den reisen jeg hadde paa en litt mer utfyllende og nyansert maate.
For det er klart at India er er nyansert land. India er i en situasjon der de faktisk har kommet seg til et interessant stadie, saann demografisk sett. De har en positiv utvikling der de har stor oekonomisk vekst, god utnyttelse av ressurser, og en temmelig rik overklasse. Det som skiller dem fra mange andre utviklingsland er at de ogsaa har en voksende middelklasse, og et til tider velfungerende demokrati. I foelge alle skalaer og statistikker, er India paa vei mot en kultur likere den vi har i vesten. De er i en slags transaksjonsfase hvor de paa en moete ikke hoerer hjemme i noen kategori, og derfor kanskje glemmes eller undervurderes paa noen omraader. Det som ogsaa er veldig spesielt med India er maaten samfunnet og religionen fungerer side om side. For paa den ene siden har du en veldig streng og konservativ religion som har endeloese tradisjoner, samtidig som du har et land i "vestlig" utvikling. Det er fullt av motsetninger i dette landet. Jeg var saa heldig aa faa oppleve en del av disse, og jeg vet at det har satt sine spor, og laert meg noe.

Foerst bodde jeg i jungelen hos Fee. Hun har vokst opp i en hippie-landsby som heter Auroville. Dette er en by som ble grunnlagt i 1968 (!!) av en guru og hans tilbeder Mira al Fasa. Her bor folk fra hele verden i noe som de selv kaller et "ideelt" samfunn. Jeg ville nok heller kanskje brukt ord som alternativt, naivt og kanskje til og med anarkistisk for aa beskrive Auroville. Det er klart at for meg som er vestlig, velstaaende og utdannet paa mange omraader ville trivdes i et samfunn der det er billig mat, ressurser og arbeidskraft. Det er varmt og idyllisk med paafugler i hagen! Alle sammen bor i smaa communities som heter "Grace", "Invocation", "Creativity" osv. Men lokalfolk slipper ikke inn i dette eventyret. De arbeider litt paa butikken og kjoerer inn for aa hente det de trenger og det de som bor der ikke har bruk for. Hva bryr vel de seg om en franskmann oppnaar nirvana og zen i et digert meditasjonssentrum midt i jungelen? Jo for dette er nemlig et veldig fruktbart omraade som kalles "det groenne beltet". Her kunne de faatt hjelp til aa dyrke jorda og laere seg aa ta vare paa regnvann og bruke det som drikkevann slik de hvite gjoer. Hvorfor er det bare de hvite som skal faa leve i et "ideelt" samfunn? Og det paa de lokales omraade. Rett utenfor bygrensene levde folk i ekstrem fattigdom, og det inntrykket jeg fikk av Auroville, var at de isteden for aa gaa aktivt inn for aa hjelpe til i lokalsamfunnet, fokuserte de paa sin egen fortreffelighet og evne til aa bo i et velfungerende samfunn. Dette er selvfoelgelig bare mitt inntrykk, og det kan jo vaere at jeg har faatt helt feil bilde av Auroville. For meg var det et digert kultursjokk, og ikke bestandig like enkelt aa bo der. Jeg saa motsetninger og selvmotsigelser over alt, samtidig som jeg forsto veldig godt hvordan det var blitt saann. Indere, og da spesielt indiske menn, fremstod ikke for meg som gjestfrie eller hyggelige. De har en stolthet som jeg beudrer veldig, men som jeg samtidig ser problemer med i forhold til Indias situasjon. De foerer et slags maktspill mellom seg der de ikke annerkjenner andre land eller nasjoner som hjelpere eller stoettespillere. Jeg tror dette er fordi de enda ikke har naadd et stadie der de ser verdien av internasjonalt samarbeid, men tviholder paa sin kultur og sine skikker.
Jeg som hvit jente opplevde aa vaere fullstendig annerledes fra alle andre og sett ned paa av den grunn. Dette er jo nesten god gammeldags rasisme . De ropte ting etter oss paa gatene, de nektet aa snakke med oss, og dette ble en veldig ubehagelig opplevelse for meg som aldri har vaert i en liknende situasjon foer. Naa i ettertid tenker jeg at dette kanskje ikke var saa dumt aa ha opplevd. Jeg var jo hele tiden trygg, og det aa faa se andre sider av India enn den turistene ser, er jo veldig laererikt selv om det ogsaa var ubehagelig til tider. Det er aldri dumt aa se flere sider av en sak fra forskjellige perspektiver.
Etter mine eventyr i Auroville, dro vi ut paa en syv timer lang taxi-tur for aa komme oss til Bangalore. Her bodde vi hos min indiske venninne Anjana og hennes familie. De tilhoerer indias overklasse, og faren eier en fabrikk, mens moren er hjemmevaerende. Dette var en helt annen liga enn Auroville. Vi ble tatt godt imot i leiligheten deres i byen av moren, og to av familiens tjenere. Jeg fikk naa et helt nytt perspektiv aa maatte forholde meg til, for her var det tjenere som var klarte for aa gjoere nesten hva som helst paa et lite vink fra meg. Personlig klarte jeg ikke aa forholde meg til dem i det hele tatt, og proevde veldig hardt aa ikke se paa dem som tjenere men individuelle mennesker. Det gjorde ikke familien til Anjana, og det var trist aa se. Heldigvis er det ogsaa store endringer paa gang angaaende dette omraadet, og fagforeninger og byraaer holder paa aa ta over distribusjonen av husarbeidere for aa faa slutt paa menneskehandelen som desverre har foregaatt. Jeg var nesten glad for aa se at Anjana selv var flau over aa ha tjenere som gjorde alt for henne. Jeg skjoenner naa hvorfor hun alltid spoer meg om raad og hjelp naar det kommer til klesvask og skifting paa senger.
Men det er klart det er deilig med en sjaafoer som kjoerer deg rundt og venter paa deg der du er. Det er skummelt hvor raskt og enkelt du blir vant til aa ha slik luksus rundt deg. Vi hadde et flott opphold ogsaa her, selv om det var her jeg ble temmelig syk.

Saa mitt eventyr til India ble kanskje ikke helt det jeg hadde tenkt meg. Etter en reise som dette tilegner du deg laerdom om mange ting. Ikke bare om politikk og verdenstilstanden, men ogsaa om deg selv og dine evner. Jeg er hvertfall utrolig stolt over aa ha reist alene fra en dysfunksjonell flyplass i mange timer med infeksjon eller noe i magen og daarlige flight connections. Fremdeles vil jeg nok beskrive reisen min som fantastisk, men ikke med samme betydning som man kanskje ville brukt ordet om en kjole eller et bryllup. Kanskje vil jeg ogsaa bruke ord som utfordrende, trist, og vondt. Men foerst og fremst heldig. Heldig fordi jeg har faatt oppleve noe som ikke mange nok faar oppleve, og for aa ha laert noe viktig. Heldig for aa ha faatt lov aa se et fargerikt, nyansert og vakkert land som er paa en vei mot noe nytt og stoerre.

Men naa er jeg altsaa tilbake paa skolen igjen. Dette er min siste termin, og det er trist, men det kan jeg skrive mer om siden. Naa skal jeg skrive oppgave om engelsk som foerstespraaket i EU!

Takk for at dere leser

Mari

Alle ting har sin slutt

2008-12-02T15:18:00.002Z

Ja til og med tredjeterminen paa AC har sin ende. Etter mange lange timer paa biblioteket og evinnelig oppgaveskriving, er det endelig over. Men for en fantastisk termin det har vaert! Jeg kjenner at jeg er kommet naermere de jeg bor sammen med, og at det har vaert innmari koselig innimellom!

I dag gjorde jeg noe som foeltes ganske bra. Jeg kom gikk inn paa apoteket fra isende kulde og spurte hva den hoeyeste solfaktoren de hadde var! De hadde helt opp til femti, men jeg tok til takke med tretti og en "after sun". Etterpaa kjoepte jeg flip-flops(slippers), og smilte bredt av de misunnelige blikkene jeg mottok. I morgen reiser jeg til India. Det er et eventyr som er saa stort at jeg vet ikke om jeg toer aa tenke paa det. Skal reise i nesten et doegn med fly, og deretter tre timer med sjaafoeren til Fee. Fee bor i jungelen ikke saa lang fra havet en plass paa oestkysten av India. Og naar jeg sier jungelen, saa snakker vi ikke om palmer og litt gress, vi snakker om tjukkeste jungelen med alle mulige slags dyr rundt huset. Fee har nesten overbevist meg om at de aldri har slanger i huset, men jeg blir fremdeles aa sjekke badekar og dyne foer jeg gaar aa legger meg tror jeg. Vi skal ogsaa ri paa elefant, og brenne baal paa stranda i solnedgangen mens jungelen vaakner til liv bak oss. Saa dette tror jeg blir en bra ferie. Kommer hjem rundt den 21-22 desember, og selv om jeg gleder meg til India, saa er det ingen tvil om at det blir godt aa kommer hjem til jul. Skal jo spise lutefisk paa lillejulaften i aar, og det kan jeg ikke gaa glipp av.

Her feires det jo ogsaa jul, og i helgen hadde vi Christmas dinner/party. Alle kler seg opp i fine klaer, spiser god mat, og gir hverandre julegaver. I aar ble jeg vekket opp av den tyrkiske husmammaen min og hennes lille datter paa 4 som ville ha meg med aa lage mat klokka ti om morgenen. Saa vi sto paa i noen timer, og det ble da et anstendig maaltid til slutt! Fin kjola hadde jeg ogsaa, og alle guttene kjoepte blomster til jentene saa det var saa rosenroedt atte!

Naa er det bare pakking og litt smaatterier som gjenstaar foer vi drar. Heldigvis har vi en lang ferie foran oss. Jeg skal ta masse bilder, og lover aa legge ut etterhvert som jeg kommer hjem. saa mens jeg naa hoerer paa Terje Nilsen sin "hjem til jul", gjenstaar det bare og si takk for meg, takk for at dere leser bloggen min, og ha en fantastisk jul!

Mari

2008-11-18T20:36:00.000Z

En dag om gangen

2008-11-18T20:00:00.002Z

Naa er det to uker fram til skoleslutt for denne terminen. I den anledning oensker jeg aa se litt tilbake paa det jeg har opplevd og gjennomgaatt her paa slottet mitt i Wales. Det har vaert en opplevelse uten like, som jeg naa faktisk begynner aa se enden paa. Jeg kom hit som en ung tenaaring med visjoner om aa redde verden. Akkurat der ble det over hodet ingen stor suksess, saa heldigvis hadde jeg ogsaa noen litt mindre ambisjoner som det gikk bedre med. Jeg ville ha utfordringer, og jeg ville hoppe ut i det ukjente og kjenne at jeg selv kunne klare aa skape en fast grunn under foettene mine. Og det klarte jeg. Derfor er det naa litt trist aa se tilbake paa tre tilbakelagt terminer som alle tre er fulle av det beste som finnes og vite at dette eventyret snart er over. Den ene seieren etter den andre, fantastiske vennskap som vil vare livet ut, og kunnskap om alt fra aa vaske klaer og lage mat, til teaterimprovisasjon og fredsetablering. Jeg har vaert saa utrolig heldig, og selv om det har vaert toefft i enkelte perioder, har jeg alltid reist meg igjen og fortsatt veien mot IB-diplomet og livet i enden av tunellen. Det er noe jeg er utrolig stolt av.

For ikke saa lenge siden var vi alle i London paa en liten ferie. Det var dager fyllt til randen av soevn, mat, og sosialisering. Jeg var saa heldig aa faa moete to av mine gode venner som begge viste seg aa vaere i London paa samme tidspunkt, og det var godt aa se baade Andreas og Eirik igjen. Litt shopping ble det jo ogsaa tid til, og jeg spiste sushi for foerste gang. Undergrunnen i London har jeg overvunnet med liv og lyst, og jeg fikk plutselig litt lyst til aa bo der. Ikke i undergrunnen altsaa, men i London. Det er saa levende over alt.

Men vi kom hjem igjen, og tilbake det bar til oppgaver og trening. Heldigvis ventet en hyggelig beloenning paa oss i teatergruppa. Cartoon de Salvo er navnet paa et meget imponerende teaterkompani, som var her i en uke for aa jobbe med oss. De har etablert seg som eneste langimprovisasjonsgruppe i Storbritannia, og bestaar av tre utrolig dyktige skuespillere. De har virkelig laert seg kunsten aa improvisere, og vi var veldig heldige som fikk sjansen til aa laere av de beste. Langimpro er rett og slett improvisering over lang tid. Disse folkene gaar paa scenen hver kveld og ber publikum om en tittel. Publikum faar ogsaa velge tre sanger fra et "jug band" repetoire. Deretter gaar de til siden, og uten aa engang diskutere hva de skal gjoere, improviserer de et helt stykke med de tre sangene integrert. Det er rett og slett magi, og beinhard kortimpro-trening. Stykkene deres varer fra en til to timer, og kan ende opp som hvilken som helst sjanger. De laerte oss alt de kunne, og vi arbeidet seks timer hver dag i fem dager. Paa loerdag viste vi litt improvisasjon til et betalende publikum, og uten aa skryte maa jeg bare si at de var henrykte. Vi viste litt teatersport, og begynte et par lengre sekvenser etter aa ha faatt to titler fra publikum. Det hele varte i en halvtime, og publikum lo saa de datt av stolene. Helt klart det beste kicket jeg har faatt noen gang. Jeg tror vi undervurderer effekten av latter. Dette er helt klart noe jeg kunne tenke meg aa holde paa med. Da Cartoon de Salvo gikk paa scenen etter oss, var stemningen for en humoristisk aften satt, og de ble en stor suksess. Jeg laerte masse. De var saa ydmyke og greie aa vaere sammen med, at aa laere fra dem ble en lek. Jeg skal naa lede impro og teatersportsaktivitet neste termin, og det tror jeg blir morsomt.

Saa enda en seier! Naa er det kanskje paa tide aa skrive litt mer om tysk ekspressionisme...

Stor klem

2008-11-02T20:13:00.000Z

Da var det tid for oppdatering!!

2008-11-02T19:45:00.002Z

Naa er det hoest. Bladene har i det siste eksplodert ut i fantastiake farger, og lufta er kald og klar. Utenfor huset mitt er det to store epletraer og et paeretre som blir benyttet stadig vekk. Ikke av meg selvfoelgelig, men alle andre koser seg masse!

Var i Oslo for ikke saa lenge siden, og det var en ganske deilig og etterlengtet tur. Jo mer jeg blir kjent med hovedstaden vaar, jo bedre liker jeg den. Det var kjempedeo;og aa se igjen mange av dem som jeg er mest glad i! Dessuten fikk jeg masse tanker og ideer om neste aar og hva det eventuelt skal bringe. Men der foregaar det ennaa en prosess som maa tenkes noeye igjennom.

Akkurat naa sitter jeg i biblioteket. Av en eller annen grunn sitter huspappaen min Graeme rett ved siden av meg, noe som er ytters besynderlig. Vi ser sjelden laerere i biblioteket, men alle vet jo at naar huspappaen og husmammaen min krangler, stikker han av. Saa det at han sitter her og sukker og prater tull med meg er vel kanskje ikke saa veldig rart. Biblioteket er foroevrig mitt andre hjem for tiden, siden det er mye arbeid som skal gjoeres. Har vel en besoekstid paa gjennomsnittlig tre timer hver dag. Grunnen til at jeg skriver naa er at jeg akkurat har gjort ferdig en stor del av det som skal gjoeres, og har derfor en meget velfortjent pause! I morgen skal teatergruppa mi ha forestilling, og det er noe vi ser veldig mye frem til. Vi har laget en forestilling helt selv, med en lett blanding av representativt skuespill (naa banner Graeme noe faelt paa siden av meg her. Datatroebbel), dialog, og fysisk teater. Det hele handler om det aa vaer ung jente som gaar over til aa bli litt mer voksen. Masse klisjeer! Men ganske vakkert til tider ogsaa. Det er spesielt en scene jeg liker aller best, der vi er kledd i svart og har laget et moenster som vi gaar i paa scenen med en stort hvitt lys i haanden. Det skal representere hvordan man selv maa foelge sine egne veier i moerket ved hjelp av et indre lys. Dette gjoeres til musikk, og kan minne litt om dans paa mange maater. Saa det gleder vi oss veldig til :)

Denne helgen kom de to gamle romkammeratene mine paa besoek! Emily og Yi Hui har begge det kjempebra, og det var utrolig godt aa se dem igjen. Vi hadde mange fine samtaler og indisk take awway. Da kan ikke ting bli bedre. Selv om det var godt aa se dem igjen, er det ingen tvil om at vi har et godt hus dette aaret ogsaa uten dem. Vi er alle gode venner, oppfoerer oss pent, og selv om kjoekkenet ser litt bomba ut, saa gjoer ikke det noe. Det er hyggelig aa komme hjem en kveld til noen snille foersteaaringer som har laget te til deg og spoer deg om hvordan dagen din har vaert.

Paa onsdag drar vi til London med alle andreaaringene, og det er selvfoegelig noe vi alle ser frem til med stor forventning. Jeg skal vaere der helt til soendag og ser frem til soving spising og litt shopping. Dette er vaar beloenning for at vi har hatt saa mye arbeid, og den er vel egentlig vel fortjent. Jeg og Anniken har igjen blitt spurt om aa opptre med vaar lille tradisjons-hit paa Royal Society som er holdt av Baronesse Kenndy. Hun gir masse penger til UWC hvert aar, og vi skal naa faa vaere en del av en liten tilsteldning. Det blir interessant tror jeg...

Saa til slutt kan jeg vel si at jeg legger ved noen bilder fra facebook, og at dere alle maa ha noen straalende uker fremover mot juletider. Jeg faar juleferie om ikke saa lenge, og da drar jeg til India!!

Klem til alle sammen

Mari

Life, The Universe and Everything!

2008-10-03T22:36:00.002+01:00

Ja her er det noen som vil kjenne seg igjen i nerdenes verden tror jeg? Hitchikers Guide to The Galaxy! 42! Svaret paa det store spoersmaalet! Men hvis det er det som er svaret, hva er da spoersmaalet? Mari har hatt Theory of Knowlede Presentation!

TOK som vi kaller det er egentlig en ganske kjedelig grein av IB, men likefullt noe alle maa igjennom. Paa norsk blir kurset regnet som ex.phil, og det er jo noe som er greit aa ha unnagjort. I loepet av ett aar skal vi igjennom filosofi fra alle verdens synspunkter, og gjoere oss tanker rundt selve hovedspoersmaalet: Hva vet jeg, og hvordan vet jeg det? Dette hoeres kanskje interessant ut? Joda det kunne sikkert vaert det, men paa grunn av litt tvilsom laerer blir det lite spennende timer. I foelge pensum skal vi ogsaa skrive et essay om et bestemt tema, og ha en presentasjon for klassen. Det er den jeg er saa heldig aa ha faatt gjort meg ferdig med i dag! Og jeg priser meg lykkelig. Et skritt naermere IB-diplomet mitt, og en ting mindre aa bekymre seg for. Det var til og med litt morsomt aa gjoere det, og der skal Anniken ha all takknemlighet. Anniken er min norske venninne her, og da jeg kom opp med at vi kunne gjoere vaar presentasjon sammen, fikk hun et innfall av fullstendig klarsynthet, og bestemte temaet 42!

Saa vi satte oss ned, leste filosofi og historieteori, og kom til slutt opp med en problemstilling og et spoersmaal som vi utviklet til en power point. Kort sagt saa handlet det om hvordan vi igjennom historien har sittet igjen med en masse svar som vi egentlig ikke helt vet spoersmaalet til. Hadrians wall mellom Scottland og England er et eksempel, pyramider i soer-Amerika et annet. Deretter har vi utforsket muligheter for aa manipulere historien i forhold til politikk, tro og religion. Her snakket vi blant annet om hvordan Holocaust i de senere aar har blitt benektet av enkelte antisemitistiske grupper, og om hvordan de har manipulert hypotesen deres til aa passe konklusjonen. Ganske skremmende egentlig, og garantert veldig ukonvensjonelt aa diskutere i et klasserom med studenter fra begge grupper. Men vi tok sjansen allikevel, og fikk en veldig god diskusjon ut av det. Vi fikk selvfoelgelig ogsaa flettet inn 42, og et lite humoristisk innslag fra TV-serien Hitchikers Guide to the Galaxy fra 80-tallet. Etter aa ha gitt ut 42 kjeks ble klassen veldig saa pratsomme, og vi kom fram til at det er viktig aa kunne stole paa historien. Dette maa gjoeres gjennom logikk, fornuft og undervisning, men man maa samtidig ikke vaere redde for aa stille spoersmaal til det vi laerer. Pluss at man vet jo aldri om 42 faktisk kan vaere det svaret vi alle leter etter, saa det handler om aa finne de rette spoersmaalet!

Naar det er sagt, saa har det skjedd mye annet rart her i det siste! Ledelsen er fremdeles paa en diger power trip, og naa kommer man i troebbel for den minste lille ting. Baade laerere og elever rister paa hodet, men for oeyeblikket har vi nok av ting aa tenke paa, og ingen av oss andreaaringer har noe spesielt oenske om aa stikke av midt paa natten lengre uansett. Dagene er fyllt av det vanlige, og vi trives godt alle sammen. Noe som jeg synes er veldig morsomt aa fortelle om, er at jeg og Anniken er blitt oppdaget som misjonaerer for norsk tradisjonell sang! Det vil si vi kan en sang med masse suddeli og duddeli, og vi har stadig nye oppdrag. For noen dager siden sang vi paa den ukentlige kammerkonserten, og ble etter det hyret av selveste rektor for aa synge naar han har gjester privat. Vi skal ogsaa synge for den nederlandske kronprinsen naar han dukker opp neste torsdag, og en torsdag to uker etter det, er det duket for elevkonserter for den internasjonal UWC-ledelsen. Der var musikklaerer Brian helt klar paa at han ville ha sangen vaar, to dansere, og en ku med vikingehorn. Der maa jeg si meg enig i det han paapekte om at "maybe that is a bit taking it too far???" Saa vi faar se om vi ikke klarer aa skrape i hop noen hallingdansere eller liknende i steden. Ikke vet publikum noe om hvordan halling egentlig skal se ut, saa der er det vel bare kreativiteten som setter grenser.

Naa er det leggetid.

Til neste gang: oppfoer dere pent, og ikke gjoer noe som ikke jeg ville ha gjort!

Mari

Litt godt og litt vondt samtidig!!

2008-09-10T16:04:00.000+01:00

2008-09-10T15:28:00.004+01:00

Det er spennedne hvordan tilfeldigheter styrer deg i forskjellige retninger. Plutselig skjer det en liten ting som faar store konsekvenser, og som gjoer at dagen din eller uka di eller kanskje LIVET ditt tar en helt annen retning. Paa denne skolen er det noe som faktisk ikke er helt fremmed. Det kan vaere saa lite som skal til. Vi er jo alle ganske motagelige her paa AC for mye ting. Det er i grunnen litt derfor vi er her. Jeg mener, vi skal jo tross alt redde verden, saa da maa vi holde oeyne og oerer litt oppe. Her finnes naa historier om elever som har gaatt fra aa skulle studere medisin til aa bli laerere i Afrika, eller muslimer som skulle hjem og gifte seg men som heller broet med familien og stod frem som homofil. Alt dette kanskje bare fordi de hadde en samtale eller fordi de leste et eller annet i en bok. Er ikke det egentlig ganske fantastisk? Personlig synes jeg vi skal tenke og undre oss litt over dette her, saa tar vi heller og redder verden en annen dag.

Men neida. Her skal det hverken tenkes eller undres, her skal det gjoeres. Helst veldig snart, og helst mot laererne sin vilje. Hvis laererne skulle finne paa noe saa forferdelig som aa kritisere et studentinitiativ og kalle det dekadent eller rett og slett daarlig, saa maatte han brenne i helvette! Og har en stakkars elev skrevet noe der kanskje temaet ikke kom frem helt tydelig, saa skal vi ikke smile og tenke "godt jobba", nei vi skal le og heller tenke "at det gaar an aa vaere saa dum". Den dobbeltmoralen som eksisterer her driver meg til vanvidd. Vi har latt idealismen gaa til hodet paa oss, og er plutselig blitt mer opptatt av aa kritisere alle som ikke gjoer noe, enn heller aa faktisk gjoere noe konstruktivt selv. Gjoer jeg noe med det? Nei. Er jeg like ille som alle de andre? Ja. Men jeg har hvertfall skjoent det. Det er ingen ting jeg kan gjoere med sultkatastrofer eller krigen i Georgia, men det jeg kan gjoere akkurat naa er aa stoette de som er rundt meg og proeve aa leve her i dette multikulturelle verdensreddende samfunnet.

Ellers, saa fikk vi nye studenter i gaar. De enten oser av selvtillit, eller har mest lyst til aa grave seg ned et sted langt herfra. Vi er selvfoelgelig til stede for aa gjoere dem mest mulig usikre, og for aa fortelle dem at for aa vaere kul, maa man drikke seg dritings i helgene. Jada. Her redder vi verden og skaper nye engasjerte genereasjoner. Skritt for skritt.

Synd at jeg bare skriver hvis jeg foeler at livet er urettferdig. For vi har det veldig bra her ogsaa, og vi er ofte veldig snille med hverandre. Og egentlig saa betyr det noe det vi gjoer. Hvertfall litt av det. Og om saa var, saa er det jo saann at om vi gjoer bare en eneste forskjel for noen som helst, saa synes jeg at det er verdt det.

Nytt telefonnummer: 00441446799258

Fred ut

Mari

You know, life and stuff...

2008-08-17T15:51:00.000+01:00

Ved hjelp av et utrolig tungvindt system har jeg nå fått mulighet til å skrive på bloggen min igjen. Jeg liker jo veldig godt å skrive her, så da blir det så irriterende når de ikke lar oss få lov til å bruke våre egne bærbare maskiner i husene. Vår kjære rektor Neil startet dette året med å komme opp med flere regler, og dette er en av dem. Regler for vårt eget beste selvsagt, og regler som er til for å gjøre hverdagen VÅR bedre. Så da vi kom for å ha samling første dagen ble vi møtt med et nytt og heftig regelhefte. Neil begynte som vanlig talen sin med å fortelle en anekdote om livet osv. Han tok oss tilbake til steinalderen og ville ha oss til å forestille oss han som en stor og hårete huleboer som skulle lære sønnen sin å jakte. Her falt selvfølgelig jeg av lasset, for hvem kan vel forestille seg Neil som en hårete villmann uten å bli litt forskrekket? Nei det var ikke enkelt. Ikke før et kvarter senere da han så vidt nevnte at han nå skal begynne med rominnspeksjoner hver mandag, ble det liv i meg. Og da det kom for dagen at det nå blir sikkerhetsvakt på campus fra klokka ti om kvelden og at det lenger ikke vil være mulig for oss å dra til de andre husene etter innsjekking, ble det virkelig liv i leiren. Jeg gleder meg virkelig til den dagen noen ringer til mamma og sier :” unnskyld men datteren deres (på 18 år) ble tatt i å gå til et annet hus klokken 11 i går kveld”.

Det handler ikke om regler, det handler om forståelse og respekt for individer. Bor du sammen med en som av kultur ikke drikker og som liker å legge seg tidlig, så respekterer du den personen. Det er jo faktisk ikke vanskeligere enn det. Og blir det så rotete på rommet ditt at du knapt kommer deg fram så får du alle romkameratene dine med deg og rydder! Hvis ikke vi som en internasjonal fredsskole klarer å leve sammen på en måte som gjør det bra for alle, hvem kan da klare det? Ved å innføre alle disse reglene sette Neil fokus på alt det negative som foregår på denne skolen. Det blir helt klart en konflikt mellom de som fester og de som ikke gjøre det, og det splitter miljøet her veldig. Vi burde jo ta vare på hverandre isteden for å bruke all energien på å planlegge hvordan vi kan lage fest til helgen.

Ja det er mye sinne ute å går på skolen for tiden. Folk er stressa, lærerne er veldig uenige om hva de synes om Neil og opplegget hans, og det er dårlig vær. Ja for det betyr faktisk veldig mye på en plass som dette der det kan være veldig godt å løpe seg en tur alene eller rusle langs klippene. Litt privatliv må man ha, og det er vanskelig å få til når det hele tiden er folk rundt deg og det pissregner ute.

Så i dag fant jeg ut at jeg skulle ta en tur i kirka. Det er så hyggelig å møte alle de snille menneskene der som er så takknemlige for at vi kommer. De kjører oss, og lager mat til oss etterpå. Så klokka kvart på 11 i dag tidlig satte jeg meg inn i en grønn Jaguar (!!!), og dro på gudstjeneste. Ikke nok med at det er avstressende, det er faktisk veldig morsomt også. For disse små landsbyene er stappfulle av festlige karakterer som alle sammen går i kirken på søndag. På første benk sitter lederen av blomsterfestivalen med hele komiteen av middelaldrende damer ved sin side. De dirigerer presten rundt og sukker oppgitt om det skulle oppstå en liten uregelmessighet i programmet. Når vi så kommer til salmesyngingen, er det opp å stå, og gi alt man har. Jeg er sikker på at damen med de rosa fjærene i hatten har vært god til å synge en gang, men det er altså slik at tidens tann tærer på så mangt. Hun kommer alltids opp på noen høye toner, bare kanskje ikke akkurat de høye tonene vi prøver å treffe. Volumet er det ingen ting galt med, det er på topp hele tiden. Kan minne litt om en berg-og-dal-bane. Spesielt når du har organisten på 87år helt bakerst som er så tunghørt at han begynner en takt etter resten av forsamlingen, og følger sitt eget tempo gjennom alle de 15 versene av salme nummer 116. Nei å gå i kirka er virkelig en opplevelse på så mange vis. God mat fikk vi også i dag, så jeg er glad jeg tok meg tid til en liten utflukt.

Nå er vi i gang med den såkalte August Period. Det er kun andreåringer på campus, vi har service hver dag, og tredagers-helg! Ellers skal egentlig ikke lærerne gi oss lekser, men som min nye engelsklærer så godt sa det: ” We don’t really give a damn about that”. Så ting er akkurat som vanlig.

Jeg har det veldig bra, og etter en fantastisk sommer er jeg klar for en ny termin. Kjenner at batteriene er på topp, og at jeg er i god form til å gjennomføre dette. Spør meg om en måned så får dere se at jeg tar så skammelig feil. Vi får nemlig førsteåringer snart. Skumle greier.

Alltid deres, Mari

PS. Bilder kommer om ikke lenge!!

Da var vi vel tilbake

2008-08-12T19:15:00.002+01:00

Det regner, det er sauer over alt, senga di stinker, du finner ingen rene klaer, kjoekkenet ser ut som et bomba horehus, du har moerke ringer under oeynene, dagens hoeydepunkt er at det er kaffe i kantina, alle toalettene i huset ditt er tette, dusjene virker ikke, det staar en sint inder i gangen, du sover i gjennomsnitt seks timer i doegnet, altsaa, du er kommet til Atlantic College!

Jeg er tilbake, og alt er som det pleier aa vaere. Dette blir veldig kort siden de har tatt fra oss muligheten til aa bruke personlige datamaskiner i husene, og jeg gidder ikke aa erstatte ae oe og aa hele tiden. Det er ogsaa veldig slitsomt aa lese. Saa tenkte bare jeg skulle si at jeg har det bra, er veldig sliten og lykkelig, og skal skrive mer senere:) Finner en loesning etterhvert.

Nummeret til rommet mitt er 0044 1446799252, hvis noen skulle foele for det. Er stort sett paa rommet mitt om kvelden og jobber:)

Stay tuned, bilder kommer snart!!

Take care

Mari

2008-04-27T16:19:00.002+01:00

Bilde en: GRILLPARTY
Bilde to: En veldig intelligent lek for oss mode engasjerte medmenneskelige ungdommer
Bilde tre: Meg og Eloise som feiler stort i denne leken.
Bilde fire: Robby som koser seg i treet.

Bilder fra sommerWales.

2008-04-27T16:12:00.004+01:00

Bilde en: Meg foran biblioteket i Cardiff
Bilde to: Meg som spiser kinesisk mat i Cardiff. Namnam...
Bilde tre: Jahn som grillmesteren selv...
Bilde fire: Det flotte treet vårt:D

Sommerblogg:D

2008-04-27T15:18:00.002+01:00

Mens dere der hjemme har snø har jeg sommer!! HAHAHAHA!!!

På fredag hadde jeg første eksamen i denne eksamensperioden. Det var i norsk, og gikk vel greit nok. Er egentlig stor fan av eksamener. Vi har en uke med masse fri, og i verste fall en eksamen om dagen. Når vi har eksamen sitter vi på rad og rekke i Bradenstoke Hall, og skriver i to timer. Det er litt stemningsfult nesten.

Ellers så har jeg hatt min mest interessante telefonsamtale denne uka. Vi skal nemlig skrive noe som heter Extended Essay, og det skal være en research oppgave rundt et spesielt tema. Jeg skriver i norsk om "Kabalmysteriet" av Jostein Gaarder. Siden vi skal finne andre kilder til informasjon enn boka, bestemte jeg meg for å prøve å få fatt i forfatteren selv. Egentlig lekte jeg bare med tanken om at det hadde vært gøy å prata litt med ham, men hadde ikke så mye håp om å faktisk få det til. Men så har det seg faktisk sånn at min kjære farmor kjenner svigermora til selveste Jostein Gaarder! Så på tirsdagskvelden fikk jeg tekstmelding fra mamma som sa at Jostein Gaarder godt kunne prate litt med meg. Det var i grunnen dritskummelt. Men på torsdag klokka kvart på seks gikk jeg løs på oppgaven, og hadde faktisk en lang og hyggelig samtale med Jostein som jeg kaller han. Vi diskuterte boka, filosofi og livet generelt, og det var de hyggeligste og rareste 30 minuttene jeg hadde den dagen. Men hjelpsomt var det, og har kommet godt igang med essayet mitt.

I går ble min gode venn Patrick 19 år. Det ble tradisjonen tro feiret med dusjing ved midnatt, men det ble kanskje ikke helt som planlagt. For det første gikk jo hudforeldrene våre aldri til sengs. Vi måtte vente helt til kvart over tolv før kysten var klar, og da stod det jo tjue folk utenfor huset og bare ventet på å få kaste seg over han. Da de kom inn teipet vi han til en sparkesykkel med gaffateip, og satte kursen mot utendørsbassenget. Vi kom faktisk hele tjue meter fra huset før vi ble stoppet av nærmeste nabo. Han ga en illsint beskjed om at bare måtte se å komme oss tilbake til husene våre og bli der, og stakkars Patrick på sykkelen fikk mest kjeft. Men fem minutter senere løp vi alle sammen en annen vei for å komme ned. Det er faktisk en ganske god tur ned dit, og det ble dagens trim. Trodde vi. Da vi kom frem hadde vi det veldig gøy med å kaste Patrick ut i bassenget, og han ble veldig kald og våt. Haha, veldig morsomt. Så tenkte vi at vi skulle dra opp til huset igjen for å spise litt kake og slikt, så vi tuslet opp til veien. Men akkurat idet jeg som førstemann rundet svingen fikk jeg to lys midt i fleisen. "ITS A CAR. RUUUUUN". Det siste jeg ser før jeg snur om og løper etter de andre er to riktig arge fjes som kommer stormende ut av bilen med to lommelykter etter oss. Hvordan lærerne visste hva vi gjorde forblir et mysterium. Vi ble litt redde, og veldig gira!! For hva er vel mer morsomt enn en katt og mus jakt i skogen rundt et slott midt på natten? Vi ble spredt rundt hele området, og jeg løp etter en liten gruppe som hadde kurs for slottet. Vi hørte noen rope ting som: " GUYS GO HOME" "HAHAHA. YOU ARE IN SUCH GREAT TROUBLE NOW". Jeg vet ikke hvem som hadde det morsomst, oss eller de tre lærerne som jaget oss. Men i mørket klarte jeg og noen andre å snike oss opp gjennom hagene uten å bli sett, og vi endte til slutt opp i Whitaker. Men hvor var brsdagsbarnet? Han kom veltende inn litt senere på kvelden iskald og kjempeglad. Så morsomt hadde han ikke hatt det på lenge. Fra vinduet i huset så vi bilen til tysklæreren returnere imens han lot biologilæreren ut. Kvelden endte med kake og Monty Python's "And now for something completely different".

Som min kjære pappa sa det, "Det der hørtes jo ut som en god gammeldags konfirmantleir". Nåja. Vet nå ikke om Svein Valle, Unn-Kristin og gjengen hadde løpt like lenge etter oss, men spiriten var der. Det er merkelig hvor barnslige en gruppe atten/nittenåringer kan bli når de bor sammen. Og ikke er det noe galt i det. i dag hadde vi grillparty foran huset, og det hele endte selvfølgelig i en diger vannkrig. Det var utrolig hyggelig da. Vi er et veldig bra hus, og med god mat og drikke innabords blir det veldig bra å være oss. Sommeren er kommet, det er tjue grader, og over alt er det blomster.

I går fikk jeg dra ut på ridetur i finværet, og det var helt fantastisk. Å ri er noe jeg savner veldig når jeg er hjemmefra, og det å få komme å ri gratis i det vakre landskapet, er helt utrolig. Hjelper veldig på når man er stressa og sliten.

Så det var det. Vet ikke hvor mange flere blogger det kommer her nå før jeg er hjemme igjen, men kan jo prøve å få til en til. Kommer hjem om 26 dager folkens!!! Så da er det slutt på freden og roden.

Snakkes
Mari

Procastination!!!

2008-04-16T14:42:00.002+01:00

Ja det er nettopp det jeg holder på med nå. Skal egentlig jobbe masse og være produktiv, men akkurat nå kjente jeg at det var veldig viktig å få skrevet litt i bloggen. Dere må jo ha en liten oppdatering i ny og ne, og IB'en min kan jo ikke stå i veien for det.

Ja som dere kanskje skjønner er det mye skolearbeid. Herved tar jeg tilbake all eventuell klaging på skolearbeid fra meg som har vært i fortiden, må bare unnskylde. Jeg ante virkelig ikke hva jeg snakket om, eller hvilke dimensjoner av arbeid som skulle komme. Det er nesten latterlig hvor mye jeg har å gjøre for tiden, og med eksamener om en uke så går jeg nå inn i en fase der jeg har flyttet inn på biblioteket. Heldigvis er jeg ikke alene, så da går det litt lettere.

Men nok om sorgene. Jeg ble nemlig voksen sist mandag! Og med det må jeg bare si tusen tusen takk til alle som bidro til å gjøre det til ikke bare en, men TO fantastiske dager. Det var også veldig hyggelig med oppmerksomhet hjemmefra. Det hele startet søndagen før bursdagen min. Satt som vanlig begravd i matte eller whatever, og ante fred og ingen fare. Så tikker det inn en mail som sier at jeg må til et annet hus for å hjelpe noen med en teateroppgave. Greit nok det, har jo forsåvidt god tid enda. Drar bort dit, og det var starten på en rundtur uten like. Vi måtte hit for å hente en bok, og dit for å finne en genser. Til slutt endte jeg opp i fellesrommet passe forvirra. Dum som jeg er skjønte jeg ikke hva som holdt på å skje. Var nesten litt irritert for at de hadde tatt opp så mye av dagen min! Men så marsjerer plutselig Jahn, Zahir og Seb inn i dress og tar tak i armene mine. De andre begynner å le så smått av mitt mildt sagt forvirrede ansikt, idet de drar et teppe over hodet mitt og begynner å gå i en retning jeg ikke hadde peiling på. Vi gikk sikkert i over fem minutter, og jeg skjønte jo nå hva som skjedde. Til slutt hører jeg fjerne stemmer som hvisker og snakker opphisset. Vi gikk et stykke til, og uten advarsel river de av meg teppet og jeg får se fremfor meg en fantastisk gruppe mennesker i en av hagene nedenfor slottet. De hadde organisert overraskelsesbursdag for meg! Kjøpt inn mat og greier, og ordnet til med puter og musikk. Det var fantastisk. Var nesten rørt til tårer. Tenk at det finnes så fantastiske mennesker som legger til side skolearbeid og tar seg tid til noe slikt. På denne plassen er det faktisk litt enestående.

Senere på kvelden ble jeg dusjet ved midnatt, og fikk kake med lys på. Veldig hyggelig. Neste morgen på selve bursdagen min, klarte jeg selvfølgelig å forsove meg. Men det gikk fint, og dagen ble feiret med kake til frokost og en diger plakat formet som en isbjørnelg (!!!) i spisesalen. Og på kvelden tok Guro meg ut for å spise på indisk resturant. Veldig hyggelig. Så min overgang fra barn til voksen (på papiret), ble absolutt en minneverdig opplevelse!

Det er en veldig merkelig periode for meg nå. For det første så har vi fått vite de fleste av våre kommende førsteåringer, noe som betyr at jeg snart er ferdig med mitt første år her på AC. Og det er en rar tanke det. Kjennes jo ut som at det var i går jeg ankom Heathrow livredd og følte meg som verdens minste og mest ensomme person i hele verden. Men nå er det noen andre der ute som om ikke lenge skal gjennom det samme. Nå har jeg bare en måned igjen av mitt første år her, og skal snart bli andreåring. Det er litt skummelt, for det betyr også at det snart er tid for å søke UNIVERSITETER!!! Og da blir jeg jo nesten voksen jo. Det føles ut som at noe plutselig tok slutt uten at jeg var helt klar over det. Og samtidig begynte noe annet som jeg ikke helt var klar over. Men vi tar det som det kommer. Først skal jeg nå gjennom denne måneden her med eksamener og tårevåte avskjeder. Så får vi heller ta imot førsteåringene når den tid kommer.

Da skal jeg skrive litt mer på oppgaven min jeg. Eller hvertfall prøve...

Bilder fra i dag.

2008-03-30T23:01:00.002+01:00

Bilde en: Elgtvillingene klare til dyst!! Vi ble forøvrig slått ut i første runde, men ble bare slått med ett mål;)
Bilde to: Folk koser seg i sola.
Bilde tre: Tap og vinn med samme sinn...Men det var litt småkjipt...
Bilde fire: Patrick og Alan som spiller, men som også ble slått ut i første runde:D

De siste ukene.

2008-03-30T22:42:00.003+01:00

I dag var det sommer i Wales. Litt morsomt egentlig siden det snødde sist helg, men dette er og blir Wales, og da er det egentlig ikke noe å bli så veldig overrasket over. Men uansett, i dag var det tjue grader i solveggen, og det var en deilig søndag.

Siden prosjektuka har det vært litt hektisk. Ikke at det er noe nytt, men det har faktisk skjedd litt mer enn vanlig. For mamma og pappa og Mats kom på et etterlengtet besøk i påskeferien. Som forøvrig bare dere har og ikke meg, for jeg fikk bare to dagen ferie!! De kom palmelørdag, og det var veldig deilig å se dem igjen alle tre. Det var veldig rart å skulle vise dem rundt i mitt "liv", men det var godt også. Nå skjønner de jo mer av hva som foregår her, og de tror sikkert at alle her er engasjerte sportye ungdommer siden det var 10km løp den dagen jeg viste dem rundt på campus. Det var kjempemorsomt å vide dem rundt i huset mitt selv om kjøkkenet var bomba, og mamma syntes slottet var lite.

Etterpå var vi på besøk hos link-familien min, noe jeg tror alle sammen satte stor pris på! Mats har hvertfall fått en personlig helt i min "bror" Stewart som lot han få spille på playstation'en hans.

Til slutt var vi noen dagen i Bath og London, og det var veldig deilig å være på ferie med noen som kan tenke for deg og som bare snakker norsk. Tenkingen gikk kanskje ikke like bra for alle bestandig, og vi hadde en meget festlig opplevelse på et ungdomsherberge i utkanten av London. Pappaen min liker nemlig å spare penger. Og det kombieres sjelden med å tenke over mødre og døttres behov for en ordentlig seng, dusj osv. Så vi endte opp på dette stedet som ikke lignet noen ting, og ikke hadde noen tegn til hyggelig familieferie. Etter mye om og men kom selvfølgelig pappa med en løsning som vi alle var fornøyde med, at vi skulle sove her en natt, og dra på et nytt hotell påfølgende morgen. Stor suksess!!

Så kom jeg da tilbake hit, og det var tilbake til det vanlige livet igjen. Har hatt en fin uke, og det er utrolig hvor mye godt vær kan hjelpe på humøret. I dag hadde vi fotballtennis (foosball) turnering i hagen. Det var utrolig gøy. Vi satte ut fire fotballtennisbord, og hadde turnering med en god del påmeldte. Jeg stilte selvfølgelig opp, men med små ambisjoner om å vinne noe særlig. Det vi hadde ambisjoner om derimot, var å vinne prisen for beste kostyme. Noe vi også gjorde. Ingen kunne motså vårt "siamesiske elgtvillinger"-kostyme, og vi fikk en hjemmelaget kake. Så det var en veldig fin dag i dag.

Savner dere alle, og har faktisk litt hjemlengsel nå til en forandring:)

Mari

2008-03-30T22:31:00.002+01:00

Bilde en: En veldig hyggelig eks-student som tok noen av oss ut på middag:D
Bilde to: Meg og Fee i våre korklær som ble veldig ekle å ha på til slutt..
Bilde tre: Katedralen i Krakow som vi sang i!!! Den var utrolig fin
Bilde fire: Torget i Krakow
Bilde fem: En fra Jamaica, en fra Malaysia, og en tysker/inder som danser i snøen i Krakow

Bilder fra Polen

2008-03-30T22:23:00.003+01:00

Bilde en: Torget i "gamlebyen" i Warsawa som bare er førti år gammel
Bilde to: Jessamyn og Juan Camilo som spiser lunsj på en veldig hyggelig kafé
Bilde tre: Helen og dirigent Brian hos selveste ambassadøren!!
Bilde fire: Koret like før vi sang live på radio for 1,2 millioner lyttere.
Bilde fem: Lykkelige jenter foran radiostasjonen.

Polen og prosjektuke!

2008-03-07T22:07:00.003Z

Nå sitter jeg her da. Det er nesten ingen i huset, og det er helt stille. Mange har enda ikke kommet tilbake fra sine prosjekter, og de som har kommet tilbake har enten pakket og dratt et annet sted for helgen, eller stukket seg bort et sted for å nyte de siste dagene med "ferie".

Prosjektuke er nemlig som norsk vinterferie. Vi får fri i ti dager, og kan enten dra på et prosjekt med en lærer til et kult sted, eller holde seg i Storbritania og ha sitt eget prosjekt. Noen holdt seg også på skolen, og hadde aktiviteter for barn eller lagde årbok. Jeg dro med koret på turnè til Polen.

Vi har altså da øvet sammen siden slutten av september med denne turen som mål. Det har vært en slitsom prosess, det har tatt opp to kvelder i uka, men det var helt klart verdt det. Vi har øvd inn et reportoir på en time og tjue minutter, med klassisk musikk, litt gospel, og en Zhulu-frihetssang. Vi lærte oss til og med den polske nasjonalsangen og en polsk nattasang! Da vi hadde en polsk radio-reporter på besøk et par uker før vi dro, holdt han på å le seg skakk av uttalen vår. Polsk er nemlig bare masse usaklige konsonanter som man nesten ikke uttaler en gang. Men han viste oss hvordan vi skulle få skikk på det hele, og til slutt fikk vi da sving på det.

Så vi reiste til Polen med nye kor-gensere, en drøss med noter, og svarte og hvite konsertklær. Det var den polske nasjonalkomiteèn som hadde lagt opp løpet for oss, og de tok godt imot oss på flyplassen. Deretter ble vi kjørt inn til Warsawa og innlosjert på et ungdomsherberge midt i senterum. Det var et veldig kult sted og bo, med gratis internettilgang og spesielt design på hvert enkelt rom. Jeg bodde sammen med fire kjekke jenter på det såkalte "Celtic Room". Det var et flott rom, og vi hadde mye gøy sammen.

Første konserten var på fredag hos den britiske ambassadøren i Warsawa. Hele den dagen hadde vi tasset rundt i "gamlebyen" som egentilg bare er sånn førti år gammel, men ble gjenoppbygd etter krigen. Det er en veldig fin del av byen, og vi trivdes med å gå rundt og se, skrive et par postkort, og drikke verdens beste kakao på verdens søteste kafé! Kaféer i Warsawa er ikke som andre, De er enestående, gammeldagse, billige, og serverer verdens beste mat og kakao. Eller varm sjokolade som det egentlig er. For det er ikke noe skvip som kommer ut av en maskin, det er sjokolade som er smeltet med fløte og krydder med tykk god krem på toppen. Vi satt der lenge.....

Men uansett, konsert hos den britiske ambassadøren. Det var heldigvis bare kammerkoret som sang, og det gikk veldig bra. I pausen ble det servert lite mat og mye vin, så den siste delen av konserten ble veldig festlig for oss å se på siden koret og dirigenten svaiet en god del. Ambassadøren selv var en hyggelig kar, og jeg hadde en lang samtale med ham om UWC og hvor viktig konseptet er osv. Ble jo kjent med en del viktige folk i Polen mens jeg var der, blant annet en av de mest ledende arkitektene i Warsawa og lederen av det trejde største apotekerfirmaet bare for å nevne noen. Sistnevnte tok en liten gruppe av oss ut på middag, og vi hadde en utrolig hyggelig kveld.

Så gikk det bare slag i slag i de neste dagene med konserter, en drøss med mat, og sight seeing. Og en ting må jeg si, folkene i Warsawa må komme seg videre etter andre verdenskrig. De er bitre, og alle guidene vi var i kontakt med omtalte konstant nazistene som "tyskerne". De har et eget museum bare om krigen i Warsawa, som forteller om hvor slemme tyskerne var, og om hvor mye folkene i byd led. Det er viktig å huske på, det er viktig å lære om, men det er også viktig å ikke leve i fortiden. Og når det eneste inntrykket vi hadde etter Warsawa var at det hadde vært masse krig og elendighet der, er det noe galt.

Krakow derimot, der var det fint der. Ingen spor etter krigen, ingen spor etter kommunister, bare hyggelige polske mennesker. Det er en vakker by, det er det ingen tvil om. Det ble nok brukt litt penger her, og vi hadde vår eneste fridag i Krakow. Noen dro til konsentrasjonsleiren, og noen fikk omvisning på slottet. Jeg valgte å tusle rundt i gatene med Fay, og kunne virkelig ikke tenke med å bruke min siste fridag til å lære om all elendigheten. Som sagt, det er viktig av vi vet om det og at det blir husket, men trenger ikke å påføre meg en depresjon av den grunn.

Vi hadde noen flotte konserter i noen storslagne kirker mens vi var der. Men det kuleste var nok når vi sang på polsk radio for 1,2 millioner mennesker, Jeg ble også plukket ut til å representere koret, og ble intervjuet på direkten. Spennende. Og da vi hadde konsert den kvelden møtte vi et kor som hadde hørt oss på radioen den morgenen og kjørt i åtte timer bare for å komme på konserten vår. Det er sånt man husker.

Vi hadde i det hele og store en fantastisk tur. Det er et godt minne å ta med seg, og heldigvis tok jeg masse bilder. Nå begynner folk og komme inn i huset, ting blir snart normale igjen, og i morgen har jeg vært dum nok til å gå med på å løpe 10km-løpet halv tolv. Som sagt, ting går tilbake til det normale.....

Flere bilder:D

2008-02-10T23:10:00.001Z

Skal man til Scottland, må man ha det rette undertøyet.

Familien spiser frokost på Starbucks

Kilt!!

Bilder så klart..

2008-02-10T23:02:00.000Z

Andreåringene våre fant ut at de vill lure oss med årets førsteåringbilde. Så de startet en vannkrig. Meget populært!!

Tjoheiii, Edinburg her kommer jeg!!!

2008-02-10T20:56:00.001Z

Ja, jeg er i veldig godt humør, og da blir man ekstra kreativ på overskriftsfronten...

Har virkelig hatt noen fantastiske dager denne uka. Det hele startet på tirsdag, da jeg fikk vite at jeg får skifte service!! Hurra!! Endelig. Siden jeg måtte ut av Lifeboats og inn i Community Educational Partnership, har jeg ikke hatt veldig mye glede av servicen min. Den har stort sett gått ut på å holde styr på unger for late lærere, og jeg ble ofte sett mer på som en byrde enn som en ressurs. Det har selvsagt vært gode dager også, som når jeg hadde en lang samtale med lille Zack på seks som forklarte meg at det dårlige været i Wales skyldes de to solene som ofte er så sinte på hverandre at de rett og slett stakk av! Men når de dårlige dagene blir flere enn de gode dagene, kjennes det veldig tungt til slutt. Men altså, på tirsdag klarte jeg endelig å forhandle meg fram til å få hoppe over i Social service. Det betyr at jeg nå har Music for Fun som service!!! Tenk det!! Jeg har også en session på tirsdager der jeg helper til i en klasse med barn som har spesielle behov. Mye AHDH ute å går, og en lærer som må gå på vival eller noe, for hun har ikke kontroll i det hele tatt, og lar alle barna løpe rundt og rundt mens hun selv smiler og traller for seg selv i sin egen lille verden. Det hele er ganske surrealistisk egentlig. Første gang lagde vi sjeletter av hvite strå, eller jeg lagde sjeletter av hvite strå for ungene ville ikke, og sist gang limte vi oransje linser på en papp-rev, og gule fjær på en kylling. EXCITING STUFF!!

Music for fun er like gøy som alltid, og jeg kan bare ikke bli lei av å se på de gamle lykkelige menneskene som sitter rundt meg. De dupper av innimellom med salige smil om munnen, og vinker som besatt når vi drar. Jeg er så utrolig heldig som får gjøre dette.

Men uanett, tilbake til min fantastiske uke. På onsdag var jeg dum nok til å dra med meg husets treningsnarkoman til treningssenteret. Det resulterte i SINNSYKT ømme muskler, og tretthet som nesten tok livet av meg. Men gøy var det. Så sliten har jeg aldri vært før tror jeg. Var helt klart verdt det, og det føltes bra resten av kvelden. På torsdag startet dagen men at jeg forov meg, sto opp og løp ned til engelsk i slaskebukse og hettegenser. Ikke en bra ting da at læreren finner ut at vi skal ha eksamenstrening og skrive essay på en time som skal settes karakter på. Så etter en time var dagen allerede på bånn, og jeg tuslet sakte opp til rommet mitt igjen. Der gjorde jeg noe som antakelig var det lureste jeg gjorde den dagen, jeg drakk to liter kruttsterk kaffe! Så etter en time da det var tid for litt naturfag hadde Mari koffeinsjokk! Satt i timen og trommet på alt jeg kunne se, skrev surrealistiske dikt, og irriterte vettet av de på siden av meg. Det var gøy det! Og i timen som kom etterpå, hadde jeg verdens mest konstruktive mattetime og gjorde lekser for minst en måned framover. Og om ikke det var nok, løp jeg fem kilometer på klippene uten at det gjorde vondt etter skolen. Har aldri vært så lykkelig i hele mitt liv.

På fredag dro vi altså endelig til Edinburg. Jeg og Roisin (uttales Roshin, kalles Rosh) har planlagt denne turen siden oktober, og denne helgen skjedde det endelig. Vi fikk latterlig billige flybilletter (40 pund, tur/retur), og reiste fredag ettermiddag. Familien til Rosh tok imot oss på flyplassen, og det var utrolig hyggelig å møte dem. De lagde mat til oss, jeg fikk sove i en ordentlig seng med rene hvite laken, og i dag fikk jeg et bad i et ordentlig badekar! Det var fantastisk. Hele oppholdet var untolig hyggelig, og jeg fikk ladet opp mine batterier. Vi fikk en hel dag i Edinburg på lørdag, og vi tilbrakte dagen til å shoppe, vandre rundt i sentrum, og om kvelden gikk vi på teater. Det var rett og slett fantastisk. I denne byne vil jeg bo. Det er forøvrig det som er planen for tiden, jeg vil til Edinburg og studere psykologi. Scottland er mitt land!!

Så det skjer mye her som vanlig. Jeg har det veldig bra, og gleder meg til å stå opp i morgen for en liten joggetur!!

Klem til alle som vil ha en!

Mari

2008-02-06T09:54:00.000Z

Det er VÅR:D

2008-02-06T09:30:00.000Z

Begynner å bli lenge siden sist nå, og det må jeg bare beklage. Har skjedd mye her som vanlig, og søndagene går som regel med til soving og jobbing i steden for å skrive blogg. Men nå fikk jeg plutselig en fritime. Hurra! Så nå blir det blogg!

Først en oppdatering på det dere alle sikkert lurer mest på, hvordan går det med jogginga!? Vel, det går ikke i det hele tatt for jeg har fått beinhinnebetennelse. Så nå er det svømming tre til fire ganger i uka, å turgåing hver morgen. Så vi holder på!

Natt til forrige fredag fikk jeg besøk av Stian. Det var utrolig hyggelig, og et besøk som satte sine spor på AC. Fremdeles får jeg kommentarer som "Dude, your friend is so cool, man!" eller "I liked that boy". Vi hadde det hvertfall veldig kult, og gjorde masse spennende mens han var her. Satser på at han sender meg litt bilder som jeg kan legge ut her. Noe vi gjorde som jeg er helt sikker på at Stian kommer til å huske lenge, er da han var med meg på aktiviteten Music for fun! Vi har i to uker nå øvd på gode gamle slagere som "Blue Moon" og "Obla di obla da", og på fredag reiste vi til et lokalt gamlehjem for å opptre for beboerne. Det var stor suksess, og Stian storkoste seg der han satt plassert mellom de gamle damene. De kunne selvfølgelig alle sangene, og "syng med den stemmen du har" har fått ny mening for meg. En stor forskjell på walisiske og norske gamlehjem er at jeg tviler sterkt på at det blir servert digre vinglass med Sherry hver dag klokka to på et norskt gamlehjem. Stian var hellig overbevist om at det var eplejus som ble servert.

Lørdag for en uke siden var jeg så heldig å få være med link familien min til Cardiff. Det var en utrolig hyggelig tur, der jeg blant annet fikk tur på walisisk folkemuseum, og den norske sjømannskirka i Cardiff. Kjempekoselig! De ser sånn frem til å treffe mamma og pappa, og er fullt oppdatert på det som skjer i heimen. Den lørdagen snublet vi også over et utdrikningslag med gamle AC'ere, og det ble en festlig kveld!

Skal vel legge ut litt bilder av våren etter hvert, for her blomstrer påskeliljer og andre blomster. Jeg blir helt miljøskadet og årstidforvirret, men det takler vi.

Nå vil jeg ha kaffe. Det blir en heftig dag i dag, og jeg skal til Cardiff med music for fun senere.

Fred og sjokolade
Mari

spysjuke...

2008-01-20T09:23:00.000Z

Gjett om det er kjipt å få spysjuke på en plass som dette! Ikke nok med at det smitter som bare det, du blir sengeliggende hele helgen alene mens de andre har det gøy. Ikke kult i det hele tatt. Det er da du ønsker at du var hjemme med en mamma som du kan rope på når som helst og som ikke har noe bedre å gjøre enn å passe på deg. Men neida...

Heldigvis er jeg mye bedre i dag. Og bra er det for jeg har litt for mye arbeid å gjøre. Presentasjon i Environmental Systems som skal være ferdig på torsdag. Nei og nei. Men det går sikkert bare fint det. Ikke mange som er oppe på denne tida en søndag morgen. Merkelig nok. Men her sitter jeg altså nesten helt alene, og venter på at arbeidshumøret skal komme over meg. Fint at jeg har en blogg som jeg kan bruke som "procatsination" (mitt nye favorittord som betyr avledning).

Det har vært en veldig interessant uke vil jeg si. Første uka tilbake, med eksamensoppgaver som skal rettes (eller ikke rettes alt etter som), lærere som skal holde taler om hvor viktig denne terminen er, og joggere som skal opp klokka kvart på syv hver morgen! Og det har vi søren meg vært også! Det er så utrolig deilig skal jeg si dere. Du får masse masse energi for resten av dagen, og det merkes allerede på buksene. Opp å løpe kvart på syv, i dusjen halv åtte, toast og te kvart på åtte, og timer som begynner klokka åtte. Det gjør meg lykkelig, og vi viser dem som trodde vi ville gi opp etter en uke. Nå gjenstår det å vise dem som trodde vi skulle gi opp etter to uker. Og tre uker. osv.

På fredag før jeg ble syk hadde vi en veldig hyggelig middag hos engelsklæreren vår Angie. Vi kledte oss ut som karakterene i en bok som vi hadde jobbet med før ferien "A Room with a View", og hadde et utrolig godt måltid med kylling som ikke ble servert på en seng av ris men med friske grønnsaker og stekte poteter. Det var også veldig morsomt å se alle sammen utkledd som engelskmenn fra 1800-tallet. Jeg var Lucy, og hadde på meg et brunt langt skjørt, en hvit bluse og hvite perler i halsen. Etter middagen satt vi i stua og drakk te mens vi lekte diktleken. Den gikk ut på at vi fikk opplest første strofe av et kjent dikt, også skulle alle sammen finne på neste selv. Det ble ganske morsomt etter hvert.

En aktivitet jeg skal ha denne terminen er den geniale aktiviteten "Music for fun". Den innebærer at vi skal lære oss en masse gamle kjente slagere som "I come from Alabama" og "Blue Moon", og så skal vi ha turnè rundt på gamlehjem hver fredag ettermiddag og synge som gamle mennesker. Tror det kan bli veldig morsomt jeg. Andre aktiviteter jeg har denne terminen er latinsk dans og turnèkoret. Koret skal på turne fra den 28 februar til åttende mars i Polen, og det gleder jeg meg til.

Så terminen har virkelig startet for fullt her med alt det innebærer. Men når jeg ser på kalenderen skjønner jeg at det kommer til å gå veldig fort. Om to uker kommer Stian på besøk, om tre uker drar jeg til Edinburg med en venninne for en helg, og etter det er det bare et par uker til vi drar til Polen! og når vi kommer hjem derfra er det bare en uke til mamma og pappa kommer og det er påske! Puh. Slitsomme greier det her...

Tilbake i sauelandet!

2008-01-11T09:33:00.000Z

Der var jeg jo faktisk tilbake jo!

Det kjennes veldig bra. Hyggelig å se folk igjen som man ikke har sett på utrolig lenge. Spesielt kanskje dem som har vært langt borte. Zahir var i Pakistan under hele oppstyret rundt den påståtte assasinasjonen av Bhutto rett før valget. Det har visstnok vært en merkelig opplevelse med et land som går helt i sjokk. Shata har vært hjemme i Palestina og forteller om forbud mot å gå ut av huset og uro i gatene. Og ikke minst har vi Trine, Trix og Felix som har vært i Kenya hele jula. Som de fleste oppegåene mennesker vet har det jo også der vært masse oppstyr og uro i hele desember. Så tror de har hatt litt av en juleferie alle sammen. Ganske annerledes fra min stille og rolige ferie oppe i nordnorge. Har forresten ikke sett sola siden jeg hadde matteeksamen (som forøvrig gikk latterlig bra) tredje desember, og ser frem til at regnet holder opp her så jeg kan se sola igjen.

Har hatt en veldig fin ferie oppe i Bodø, som kanskje ble litt for lang for meg og litt for kort for mamma. Men sånn er det bare, for vi barn har nemlig en merkelig tendens til å vokse opp!! Tredje januar dro jeg til Oslo for å henge sammen med Jahn Oscar, Zoe og Kitty. Vi hadde noen kjempedager med masse snø, snowboard, og skøytegåing. Vi tuslet rundt i Oslo det utrolig vakre været, var i Vigelandsparken, og spiste kebab. Det var flott å se dem igjen, og det hele ble bare utrolig kult når vi var på middag hos bestemoren til Jahn som fortalte jakthistorier! Syvende januar dro vi over dammen til Bristol og slappet av der et par dager før vi kom tilbake hit på onsdag. Det var stor ståhei når vi fikk se alle igjen, og det ble en sen kveld. Noe som for de fleste ikke gjorde noen ting som helst siden vi ikke startet før halv ti dagen etter, mens for meg og Kitty faktisk fikk store konsekvenser. I et øyeblikk av overmot og godt humør ble det nemlig inngått et veddemål i Oslo. Mellom meg, Kitty, Jahn og Zoe.

Samtalen:
Kitty: Jeg skal begynne å jogge denne terminen.
Mari: Ja jeg også altså. Denne maten får jo selv en anorektiker til å legge på seg.
Kitty: Blir du med å jogger hver morgen da?
Mari: Ja helt klart! Vi trenger det. Vi kan jo bare stå opp klokka syv hver morgen og jogge en halvtime. Ikke noe stress i det hele tatt!
Kitty: Yeah lets do it!
Jahn: Hah! tapere! Skjer ikke at dere klarer det altså. Dere blir å gi opp etter en uke.
Kitty: No way man. Hele terminen. Mandag til fredag.
Mari: Ehmm....ja....nemlig...
Jahn: Jeg vedder hundre pund (1036kr) på at dere ikke klarer det!
Zoe: Ja den er jeg med på du. Vi kan vedde femti pund hver.
Kitty: Avtale! Dere skal få hundre pund hvis vi ikke klarer det.
Mari: Hæ! Er du gal? Vent nå litt her..
Kitty: Da har vi en avtale da alle sammen. klokka syv hver dag, mandag til fredag. Yeah.
Mari: Ånei....
Jahn: Det er de letteste pengene jeg har tjent meg noen gang!!

Så dere skjønner tegninga. Jeg må ut å løpe en halvtime hver morgen. Om det er sludd, snø, jeg er syk whatever. Har gjort dette de to siste morgenene, og må si det føles ganske bra faktisk. Er mye mer opplagt enn alle de andre, får alltid dusjet om morgenen, og er i mye bedre humør enn hvis jeg bare står rett opp og går til klassen uten frokost eller noen ting. Men det kan vel holde hardt om et par måneder. Heldigvis har jeg ikke femti pund, så det er en god motivasjon. Jahn er også verdens dårligste taper, og gleder meg som en unge til å se fjeset hans når han betaler meg. Pengene er egentlig ikke så viktig. Det viktigste er at jeg slipper å betale, og at vi klarer å vise alle her at dette kan vi klare!! For det er det nemlig ingen som tror....

Akkurat nå har jeg to fritimer på rad og kjeder meg egentlig litt. Norsklæreren er syk så den timen ble desverre avlyst. Så nå er det tilbake til å sitte endeløse timer på arbeidsrommet på internett.
Ikke glem meg helt er dere snille

Mari:)

Jul!!!

2007-11-25T16:19:00.000Z

I dag var det julemarked på campus! Det var egentlig for lokale folk, men siden vi på en måte bor her fikk vi komme inn helt gratis. Det var et virrvarr av lukter og lyder. Julemusikk, treskjæring, smykker osv. Med andre ord: Bertnesdagene på et slott i Wales! Det er begynnelsen på jula, og jeg liker det. Bare synd at jula her innebærer end of term exams i alle fag....

Jeg satser på at denne bloggen er den siste jeg skriver før jeg kommer hjem. Torsdag sjette desember skal jeg i teorien lande i Bodø, og det sees frem til! Jeg må jo la det gå litt tid uten blogging så dere får noe å spørre om når jeg kommer hjem også..

Denne uka har bestått av følgende: Skole, korøvelser, MASSE teater, soving til alle døgnets tider etter hva som passer, lite spising, og et helt hus fullt av "secret santas" som løper rundt og gir små gaver til hverandre for å lyse opp hverdagen. Slikt liker vi. Spesielt når man skal til å gå inn på rommet sitt og det henger en plakat på døra med en isbjørn som har lue på og skriften: MARI LIVES HERE, AND IF SHE DOESN'T EAT YOU, I WILL!! det gjorde dagen min utrolig bra på en merkelig måte.

På torsdag starter eksamensdagene. Hver eksamen varer en og en halv time, og vi har i gjennomsnitt to eksamener om dagen. Det er forventet at vi gjør like mye som vi ville gjort i Norge på tre ganger så mye tid. Så det blir jo spennende. Heldigvis er disse bare en slags test for å se hvordan vi klarer oss, og de teller ingen steder.

Føler egentlig ikke for å skrive så mye i dag. Er rimelig sliten. Skal se Love Actually i steden<3 Hurra hurra!
Glad i dere alle
fred og sjokolade fra Mari i saueland

Bilder og slikt som der må se!

2007-11-18T12:38:00.000Z

Ja det ble jo litt bilder fra denne uka også. Yi Hui sin bursdag, tacokveld med Guro, Wilhelm og Jahn, og hjørnet mitt!

Søndag morgen igjen.

2007-11-18T11:48:00.000Z

Ja der var det plutselig søndag igjen. Det er utrolig hvor fort tiden går her. Kjennes ut som at det var i går jeg gikk av bussen nede ved slottet og en horde med mennesker kom løpende mot meg og nærmest rev fra meg bagasjen min for å hjelpe meg opp til huset mitt. Det har vært en utrolig tid her, og innimellom må jeg bare klype meg selv i armen for å sjekke at det er virkelig. Nå er jo ting som var kjempespennende i begynnelsen blitt vanlige hverdagslige ting, og det er helt utrolig rart å høre om hverdagslige ting hjemme for det virker så langt borte. Har funnet mine rutiner her, mine yndligssteder, og mine venner. Til og med en yndlignsmat i kantina! Vegetarlasagne med salat til lunsj er det beste altså! Er stort sett vegetarianer her for kjøttet er ekkelt.

Også må jeg bare fortelle dere om den beste arbeidsplassen på hele campus. Det virker som om det bare er jeg som synes det da, men det betyr jo bare at jeg får den for meg selv! Vi har nemlig et digert gammelt bibliotek i slottet. Her er det en menge datamaskier og bøker på alle språk, (bl.a. en bok min kjære tante var redaktør for! det er kult det!) og mange arbeidsplasser der det er garantert at du får stilhet og arbeidsro. Min arbeidsplass er i ett av de store vinduene med en meter bred vinduskarm, og en ovn under så det er alltid godt og varmt! Her kan jeg sitte og jobbe med alt mulig, og hele tiden se ut av vinduet på den fantastiske utsikten over "the courtyard" (hva blir det på norsk?). Da er det lett og jobbe skal jeg si dere.

Denne uka har jeg vært veldig flink, og fått alt arbeidet unnagjort. Så i helgen kunne jeg gjøre akkurat det jeg ville, å slippe og stresse med alt arbeidet. Lørdag var det street theatre i Cardiff arrangert av Amnesty International-gruppa på skolen. Vi kledte oss ut som munker og soldater (sikkert 100 folk fra skolen), og demonstrerte mot alle overgrepene mot munkene i Burma. Tjue andre folk gikk rundt på gata og samlet underskrifter, og vi fikk til slutt fire tusen underskrifter! Selve teateret gikk ut på at vi som var munker marsjerte opp og ned i den største handlegata i Cardiff mens vi ropte ut ting som "Stop the violence in Burma now" og "No more bloodshed". På et visst tidspunkt som ikke vi visste ville alle de som var soldater overfalle oss og dele oss opp i grupper å binde oss og slike ting. Vi ble beordret ned på kne med hendene over hodene våre, og diverse andre ubehagelige posisjoner. Jeg ble også bundet til et tre av mine beste venner som var soldater. På et tidspunkt ble jeg også beordret til å stå på huk alene midt på gata mens Wilhelm ropte stygge ting på norsk til meg. Det var utrolig morsomt. Og ikke minst spennende! Politiet kom jo et par ganger, og det var mye action hele tiden. Vi holdt på i en fire timer, og var utrolig slitne etterpå. Men det var verdt det. Så utrolig verdt det. En av de som samlet underskrifter fortalte om en burmesisk dame som hadde nærmest kastet seg om halsen på henne og kysset henne og takket henne for arbeidet vi gjorde for å hjelpe dem. Det var ganske sterkt og jeg har ikke opplevd noe liknende før.

I går kveld hadde jeg ett av mine høydepunkt her på AC. Bestefaren til Jahn var nemlig på besøk, og han ville at han og Jahn skulle invitere med seg noen fra huset på middag, og så skulle han betale. Det var helt fantastisk. Vi var åtte stykker til sammen, og bestefaren tok oss med til det beste hotellet i Llantwit for å spandere middag på oss. Jeg har lært meg et nytt ord her, "posh", og det er akkurat hva dette hotellet var. Vi hadde tre retter, og jeg spise dagens suppe til forrett, fasan til hovedrett, og sjokoladefondant til dessert. Det var nydelig, fantastisk, himmelsk osv. Vi satt der fra klokka seks til klokka halv ti og bare nøt alt sammen. Nå blir det lettere og komme seg gjennom de siste ukene!

I dag viser Wales seg fra sin sanne side. Det regner hunder og katter og sauer og kyr, og blåer akkurat som hjemme. Jeg skal ligge i senga mi i hele dag å se filmer og drikke te! Hurra hurra! to og en halv uke så er jeg hjemme!

Begynner å bli sliten nå...

2007-11-13T15:33:00.000Z

Ja nå merkes det godt at jeg er i et annet skolesystem. All eventuell klaging jeg har hatt på lekser hjemme, trekkes herved tilbake. Det er utolig mye stress for tiden, og det kan være litt vanskelig å takle innimellom. IB er hardt, og sånn er det med den saken. Nå er det jo termineksamen om tre uker så alle lærerne driver å øker tempoet på undervisningen. I tillegg har vi prosjekt i theater arts med to skuespillere fra USA og Canada som laster på oss med arbeid. Men når det er sagt, så er det utrolig gøy å jobbe med dem! føler oss som skikkelige skuespillere. Så det er gøy, men slitsomt. Og man ser at man får mørke ringer under øynene. Akkurat nå sitter jeg å ser på bilder fra fotballkampen mellom Glimt og Odd, mens jeg hører på Terje Nilsen sin "Hjem til jul". Det er litt deilig synes jeg.

I går hadde dorm maten min Yi Hui bursdag. Når folk her har bursdag blir de dusjet akkurat idet klokka slår midnatt, og det er veldig gøy å være med på. Siden vi er på rom sammen måtte jeg jo nesten være med, så jeg var oppe til klokka tolv, og hjalp til med å dusje henne og dynke henne med guttesåpe, barberskum og andre ekle ting. Så spiste vi kake i senga mi, og hun fikk en hatt jeg hadde heklet til henne. Yi Hui er verdens søteste kineser, og hun passer alltid på oss!

Nå må jeg vel kanskje jobbe litt igjen. Skriver en monolog i Theater Arts. Den blir ikke så bra desverre...
Hjemme om tre uker og to dager!!!
Mari

Oppdatering!

2007-11-07T23:02:00.000Z

Her kommer en kjapp liten oppdatering fra denne uka!

Bortsett fra skole og lekse, var det årets Ciderfella som sto i fokus. Som alle vet er det gøy å kle seg ut. Spesielt som en vakker prinsesse. Kanskje tar man på litt sminke og fikser litt på håret. Spesielt gutter synes dette er gøy. og hva er vel ikke bedre enn å ha en god grunn for å kle seg ut i jenteklær! Cinderfella er en skjønnhetskonkurranse for gutter, der det er om å gjøre å være den peneste jenta. To gutter ble valgt fra hvert hus, og hele lørdagen ble brukt til barbering av legger, prøving av kjoler og bikinier, osv. Det morsomste var kanskje når vi skulle lære Wilhelm og Leonardo å gå som jenter i høye hæler. De trippet så fint rundt i gangen i høye hæler og kjole. Det vi ikke visste var at den dagen hadde skolen besøk av potensielle søkere med familie, som ble vist rundt i husene. Så plutselig går Wilhelm rett inn i en diger britisk familie. Vet ikke helt om det ga rett inntrykk av AC, men det får så være. I følge gamle elever er det sånn at på AC blir jentene feite, og guttene tynnere og homofile. Og det er ikke tull en gang. Dette er tydeligvis rette stedet å være homofil, for de detter ut av skapet den ene etter den andre. Noe vi også fikk en liten smak av under Cinderfella. Den mest ekstreme vokset hele kroppen, lærte seg magedans, brukte to uker på å gå som en jente, og fikk seg hair extensions. Han vant forresten. Alle "guttene"(?) måtte gå manekeng i kjole og bikini, vi hadde talentkonkurranse, og de måtte alle svare på et spørsmål stilt av vår rektor Neil Richard, som opptrådte fantastisk under hele showet. Cinderfella ble faktisk bannlyst i fjor på grunn av en elev som for to år siden fikk et alvorlig sammenbrudd av kultursjokket. Ikke alle klarer å se menn kle seg ut som kvinner. Men i år ble det arrangert, og det er jeg veldig glad for! For jeg hadde krampe i magen etter å ha ledd så mye. Bare for å gi dere en smakebit på hvordan det var har jeg lagt ut noen bilder fra forberedelsene, og dere skal få et sitat fra det Wilhelm svarte på spørsmålet "Do you think that mathematics is an invetion or a discovery?". Han svarte: "Well, my ex-boyfriend you see, he was like amazing in the kitchen! So when he left I was kind of s****. So one day I just had to order chinese food from a resturant. But I wanted like more than one thing, so I had to add all the different prices together. And I needed a way to do that. And the guy on the phone was like "I do not speak English dude", So I think I just invented maths right there and then!" Det var fantastisk!

Og by the way, så klipte Eloise håret mitt på lørdag. Det var litt spontant, men jeg er veldig fornøyd med resultatet. Det er så kult å bo på internat for hvis man vil klippe håret eller noe er det bare å rope på noen som kanskje har gjort det før, også sitter man på badet og får en hårklipp mens alle jentene er til stedet! AC er så bra altså!

Litt flere bilder

2007-11-07T23:00:00.000Z

Adresse og kontaktinfo!

2007-10-30T14:02:00.000Z

Hvis noen skulle føle seg kallet, så er det veldig hyggelig å komme til lunsj og se at det er en konvolutt/pakke i posthylla mi!! Telefoner er også hyggelige. Ja bare en liten mail gjør dagen min mye bedre:)

Mari Haave Dvergsdal
St Donats Castle
Llantwit Major
Vale of Glamorgan
CF61 1WF
United Kingdom

0044 1446799254 er nummeret til rommet mitt, og der er det stort sett alltid noen på ettermidagstid/kveldstid. Bare spør etter Mari (Eller Marie som jeg heter her), så springer det en dorm mate ut og leter etter meg. Senga mi er også rett ved telefonen, så det er stor sannsynlighet for at jeg svarer den.

marihdv@online.no er den mailen jeg bruker mest, så bare bruk den:)

2007-10-28T09:50:00.000Z

Bilder fra Long Weekend!

2007-10-28T09:45:00.001Z

Tidlig en morgen.

2007-10-28T09:16:00.000Z

Nå sitter jeg ensom og alene på arbeidsrommet i huset mitt. Alle de andre sover, det er stille i resten av huset, og det regner hunder og katter utenfor. Sitter å hører på cd'en jeg fikk av Totto før jeg dro, og Hege synger så vakkert om byen. Det er litt deilig med sånne morgenstunder. Har akkurat spist frokost, det ble nudler igjen. Livet er harmonisk.

Begynner å bli en stund siden sist nå. Som vanlig har det skjedd en hel masse her, men jeg gidder virkelig ikke å fortelle om alt. Det jeg kan si er at jeg har byttet et fag. Fra Vest-Asiatisk historie til Theatre Arts! Et bytte jeg er meget godt fornøyd med. Det har vært en tung jobb å lese/skrive seg opp på det jeg har gått glipp av, men begynner å bli oppdatert nå. Vi skriver portefølje på alt vi gjør, og de andre hadde allerede skrevet over tre tusen ord. Vi er bare fem stykker i klassen, og alle er jenter. Det er tutoren min Dave som er lærer i faget, og vi har det utrolig gøy i timene. Det vi jobber med nå er fysisk teater, og vi begynner hver time med å balansere store og små stokker på diverse kroppsdeler. Begynner å bli en kløpper med å balansere en pinne på hodet mitt nå altså. Kan både legge meg ned og reise meg opp igjen med en pinne på hodet! Man blir skikkelig avslappet av det, og jeg synes alle burde ta seg tid til å balansere en pinne på hodet i ny og ne. Man blir tvunget til å ta ting langsomt og til å slappe av. Genialt. Snart kommer det er profesjonell skuespiller for å jobbe med oss, og i desember skal vi sette opp et stykke som eksamen. Har faget på Higher Level, så har hele fire økter med det i uka. Jeg er kjempefornøyd.

For en uke siden hadde vi Long Weekend. Jeg dro til London og Bristol med venner, og det var utrolig gøy. Bodde hos Kitty i Bristol, og det var utrolig deilig med sånne småting som å spise mat med smak og som var ordentlig kokt, dusje alene, sove til klokka to på dagen, gå på Ikea, og ikke minst å se fjorten episoder med the OC på en TV!! Kitty sine foreldre var utolig snille som tok seks college-ungdommer inn i huset sitt, lagde mat for dem, og ga dem skyss hvis det var nødvendig. Vi fikk ikke en gang hjelpe til med ryddingen, og Kitty sin mamma vasket klærne våre. Det var bare helt fantastisk. Som takk lagde vi et fint kort og bakte en god kake. Man setter virkelig pris på slik behandling når man bor på AC. For det er ganske slitsomt i lengden nemlig.

En av dagene sto vi tidlig opp for å ta bussen inn til London. En iskald busstur, siden varmeanlegget ikke funket! Men London var fantastisk. Så slottet og alle de andre severdighetene, og gikk og soset i Portobello Road. Kjøpte dagspass på bussen for tre pund, så vi kunne ta så mye buss vi ville. Litt shopping ble det nok også. Kort oppsumert, det var fantastisk.

Men så var det tilbake til det vanlige livet her. Helt greit egentlig. Var kjempegodt å se alle igjen selv om vi bare hadde vært borte fra hverandre i sånn fem dager. Og det var innmari gøy å fikse hjørnet mitt med alt stesjet som jeg kjøpte på Ikea! I dag er det rekreasjonsdag for meg, og jeg skal snart til Link Familyen min for å slappe av. Blir vel å se film med "storebror" Stewart tenker jeg. Og så er det på'n igjen med klasser i neste uke. Jeg liker dette stedet! Blir liksom aldri kjedelig.

at det skal være så vanskelig å få det riktig...

2007-10-14T15:33:00.000+01:00

Der kom endelig bildet av link family'en min:D Mark, Stewart og Marcia!!! bildet nederst i den forrige bloggen er av folk i Day Room'et vårt. Det kan være ganske hektisk til tider...

De bildene jeg ikke fikk plass til i den andre bloggen..

2007-10-14T15:23:00.001+01:00

Link Family'en min:D De er ordentlige hyggelige folk!!
Et utvalg av guttene i huset mitt med huset mitt i bakgrunnen.
Gøy å vaske klær ja....

Lekser, rugby, teppe og en nederlandsk kronprins...

2007-10-14T14:39:00.000+01:00

KAKE<3 med Dieteke fra Nederland

På torsdag var det ellevte oktober, og da hadde jeg vært her i nøyaktig en måned! Det har gått latterlig fort, og det er rart å tenke på at jeg er hjemme igjen om mindre enn to måneder. Så dere som trodde dere ble kvitt meg nå tar skammelig feil, for jeg er hjemme igjen fortere enn dere aner!!

De siste dagene har vært spekket med interessante ting som aktiviteter, skole, tonnevis med lekser, og annet gøy. Det er ingen ting som å komme til engelsktime tidlig en vakker mandagsmorgen og møte en lærer som sier :"Nei i dag er det alt for fint vær til å sitte inne å jobbe. La oss sette oss i rosehagen å skrive dikt dere!"

Jeg har forøvrig også måttet skifte service, så nå er jeg ikke lenger på den fantastiske kule redningsbåten, men i steden på forskjellige skoler rundt i området for å være sammen med barn. Greit nok, men redningsbåt var utrolig mye kulere. Men siden jeg har litt trøbbel med nakken ble det til at jeg måtte bytte.

På torsdag var det en spesiell dag her på AC. Da fikk vi nemlig besøk av den nederlandske kronprinsen, som gikk her for mange år siden. Jeg ble hanket inn som en av flere "frivillige" elever som skulle vise prinsen og følget hans rundt, og spise lunsj sammen med ham. For en gangs skyld var maten god (merkelig nok). Så jeg viste tre stykker fra følget hans rundt på campus, og sørget for at de fikk det rette inntrykket av hvordan livet er på AC. Det inkluderte å vise dem rommet mitt. Det som ikke var så kult med det var at jeg forsov meg den morgenen, noe jeg hadde glemt, helt til det øyeblikket jeg åpnet døra til rommet mitt. Det var flaut det. Hjørnet mitt så ikke ut i det hele tatt, og det fløyt av sokker, bøker og undertøy over alt. "A little piece of home" var kommentaren jeg fikk. Men folkene var hyggelige, og jeg kan nå skryte av å ha drukket hvitvin og spist kannapéer sammen med den nederlandske kronprinsen. Kult nok det.

I går kveld dro nesten alle andreåringene på fest til Cardiff, så campus ble plutselig ganske kjedelig og stille. Da fant jeg og Jahn og noen andre ut at vi ville dra til den lokale puben for å se semifinalen i rugby mellom England og Frankrike. Stemningen var mildt sagt enorm, og det var fantastisk gøy. Spesielt siden England vant etter å ha ligget under helt til de siste sju minuttete. Llanwit Major består sånn ca av to supermarked, en togstasjon og ørten puber. Så når du sto midt på gata i sentrum og et av lagene scoret mål, fikk du et digert brøl som kom fra alle kanter av byen. Skikkelig kult.

Så til slutt vil jeg bare si TUSEN HJERTELIG TAKK til alle dere som har bidratt til det fantastisk fine lappeteppet mitt!!! Jeg er så glad for det, og det betyr masse. Mange folk som har kommentert det og som er rimelig misunnelige akkurat nå. Det teppet kommer til å bli brukt masse, og bli satt enormt mye pris på. Her kommer noen bilder fra uka som har gått.

Glad i dere!!!!

Ting og tang og flere bilder:D

2007-10-04T13:25:00.000+01:00

Mari som gjør lekser!!!

Mari og Robbie som chiller på sofaen.

Justin i middagskø. Skikkelig hyggelig fyr fra USA.

Inngangen til slottsområdet som jeg går gjennom hver dag til og fra skolen.

Spencer:D Kjempehyggelig brite som er sammen med dormaten min Emily. Det betyr at jeg ser ham ganske ofte...
Tre uker faktisk..Det er lenge det...

Nå begynner man å se litt bedre hvordan det fungerer her sosialt sett. For nå har folk "settled down" (glemmer norsken hele tiden), og man vet hvem man vil være sammen med. Det er også interessant å se hvordan nasjonaliteten din har mye å si for hvem du er sammen med. Afrikanere henger mest sammen med andre afrikanere eller afroamrikanere, og det samme gjelder for asiater. Europeere og de som kommer fra USA derimot, vi henger med alle sammen vi.

Det som faktisk er veldig kult i huset vårt, er at Shatar fra Palestina som hadde problemer i starten på grunn av språket, nå har funnet en bestevenn i Aaya fra Israel som er andreåring. I West Asian History-klassen min er det både palestinere og israelere, og det er veldig lærerikt for både dem og oss. Vi får begge perspektiver, og vi ser at det er mulig å være gode venner selv om landene deres ikke er spesielt glade i hverandre.

Hver helg har vi jo åpen bar der det selges alkohol. I baren er det et stort dansegulv, der vi som ikke her helt borte og som fremdeles står på beina danser masse og har det kjempegøy. Faktisk flere gutter på dansegulvet enn jenter, noe vi jenter liker veldig godt! Men poenget mitt er at det som er så kult er at ytterst på dansegulvet sitter det en laaaaaang rekke med afrikanere som bare sitter der og ser utover dansegulvet mesteparten av tiden. Helt til en spesiel sang som de liker kommer på, for da spretter de opp og danser som jeg aldri har sett noen danse før. Det er kjempegøy å se på dem, for de tar helt av!! De er folk som gjerne har litt problemer med språket og som ikke sier så mye til daglig, men med en gang Sosh (baren vår) åpner, tar de av. Dette stedet er utrolig bra å studere folk på.

I dag skal jeg til Link Family'en min å spise middag:D Det gleder jeg meg skikkelig masse til, for de er så hyggelige. Og det skal bli godt med litt ordentlig hjemmelaget mat også. Denne uka er forresten Sports Week, noe som betyr at det er et stort mesterskap som foregår hver kveld. Hittil har konkurransene vært tautrekking, Ultimate Freesbee, og volleyball (SOM VI VANT). Det konkureres mellom husene, og vinneren får heder og ære, og masse penger til huset sitt som de bruker på en heidundrende fest. Vi kommer ikke til å vinne sammenlagt (som vi gjorde i fjor), men vi havner på annenplass eller noe sånt. Det var kjempegøy å vinne volleyballen i går, for vi hadde ikke trodd vi skulle vinne i det hele tatt. Og jeg hadde bare skrevet meg opp på laget for gøy egentlig. Det laget vi spilte mot i finalen besto av svære folk som va kjempegode til å spille, men merkelig nok slo vi dem likevel. Det var gøy det!!

Flere bilder:D

2007-10-02T09:53:00.000+01:00

Jahn fra Norge og Arash fra Iran. Han er skikkelig kul!

Anisha fra UK/India/Holland, og Karen fra Ugnda

Kitty fra Bristol som jeg skal være sammen med i høstferien, og Maria fra Bulgaria:)

Random Latino som ville være med på bildet:P

Litt bilder fra huset mitt og fra en tur vi gikk langs klippene.

2007-09-27T20:36:00.001+01:00

Ellen, min kjære dormate:D Datteren til rektor faktisk;) Skikkelig hyggelig jente!!

Dette bildet tok jeg da vi gikk en skikkelig fin tur til llantwit over klippene. Du kan så vidt skimte den nederste delen av slottet.

Her er altså da senga mi og mitt hjørne av rommet vårt:) Dere ser at det er ganske ryddig ja? ikke tilfeldig...

En vanlig skoledag.

2007-09-27T13:06:00.000+01:00

Hvis noen en gang våkner opp tidlig en torsdags morgen sånn i sekstiden og lurer på hva jeg driver med akkurat nå, så skal dere få et godt svar. For da er nemlig jeg ute på klippene og jogger sammen med crewet mitt i ILB!!! Jeg fikk Guro til å komme å vekke meg, og så småløp vi de tre hundre meterne ned til Lifeboat-stasjonen. Der skulle egentlig både mitt crew og crewet til Guro stå å vente på oss, men det gjorde de ikke. Bare instruktøren min Josh og et par andre hadde møtt opp til den tidlige morgentrimmen som egentlig er obligatorisk. Så la vi i vei. Det var skikkelig fint vær, månen var enda oppe, og det var helt stille. Vi løp over klippene til ei stor fyrlykt som ligger et stykke bortenfor slottet, og tilbake igjen. Det var faktisk ganske deilig, og etter dusj og en lang frokost (toast med syltetøy og grøt) var hvertfall jeg klar for å møte en ny skoledag:D

Timene våre starter klokka åtte. det er to fag (eller codes som vi kaller dem) før en kaffepause, deretter tre fag før lunsj. Og på mandag og fredag har vi et fag mellom fem og seks på kvelden. Etter lunsj har man ofte service som varer i tre timer. Jeg hadde min på tirsdag og onsdag, og vi ble snakket igjennom alt utstyret, og fikk kjøre masse masse båt fort ute på havet i de fantastisk sexye våtdraktene våre!

Foreløpig har jeg tre ynglingsfag. Nei forresten, jeg kan si det sånn at det er to fag jeg liker mindre enn de andre. History West Asia kunne vært mye morsommere hvis læreren hadde vært mer engasjert, og ikke vært så sur. Men det kan jo endre seg, hvem vet. Matte like jeg bare ikke av naturlige grunner. Norsk, Engelsk, Peace and Conflict, og Environmental Systems, er fantastiske fag, der vi faktisk lærer nyttige ting av så mange slags slag. I norsken leser vi bare og diskuterer, i engelsken leser vi dikt og diskuterer, I E. Systems lærer vi om hvordan miljøet rundt oss fungerer og hvordan det henger sammen, og i Peace and Conflict har vi foreløpig bare stått på bordene og kastet ball og tråder til hverandre og slike hyggelige ting. Dette er egentlig som en evilang Ten Sing-weekend. Masse folk over alt, masse musikk over alt, gøye ting som skjer, kjedelige ting som skjer, folk som roper, og ikke minst dårlig mat...

Jeg vil nemlig nok en gang klage på maten. For mens Robbie fra USA synes maten er digg, begynner Mari fra Norge og Leonardo fra Italia merkelig nok å bli litt lei av "........ on a bed of rice". Vi får også alt for lite mat til huset, for en liter melk og et brød er merkelig ikke nok til å tilfredstille førti skrubbsultne ungdommer. Derfor går jeg og Abby snart inn til Llantwit for å kjøpe eget knekkebrød og egen melk.

Det son også har skjedd i det siste er at jeg mot alle odds faktisk fikk Link Family:D Det er en ordning med at man har en familie som man kan være sammen med i helgene. Jeg fikk en lapp i posthylla mi der det sto at Mark and Marcia Brown er min Link family. Så nå har jeg opprettet kontakt med dem, og vi skal mest sansynlig møtes på søndag eller noe.

På lørdag er det jentetur til cardiff og nordmenntur til puben:D Men slapp av mamma, for de er veldig strenge på legitimasjon her i landet:) Cola er best uansett!!!

Mari

Første skoledag

2007-09-24T13:36:00.000+01:00

Ja i dag var det første ordentlige skoledag. Og jeg må si jeg skjønner virkelig ikke hvordan dette skal funke, for vi har nesten ikke timer i det hele tatt!! I dag har jeg fire fag. Tre på morgenen, og ett på kvelden like før middag. Har startet med engelsk, matte, Environmental systems, og har norsk i kveld. Har utrolig bra lærere, og klasser på 8-9 stykker. Bortsett fra i matten, for der er vi foreløpig bare fem, noe som passer meg utmerket. Mattelæreren er dansk, går alltid med palestinaskjerf og sandaler, og kaller matteklassen for mattekafeen:D Skikkelig bra. Engelsklæreren er en søt eldre dame som liker å bake kake til klassen som klassen kan ha mens de leser høyt fra forskjllige bøker og skriver. Så man kan si jeg er rimelig fornøyd med tingene så langt.

I går fant jeg ut at jeg måtte rømme litt ut fra camus, så jeg sto opp tidlig og dro inn til Llantwit med noen venner for å delta på en gudstjeneste i en baptistkirke. Det var litt av en opplevelse det. Noe helt annet enn å sove en tidlig søndagsmorgen i Bodin kirke. Her sto alle sammen nesten hele tiden, sang masse sanger, og diskuterte med presten under prekenen. De hadde til og med eget band som vi fant ut bestod av mor og far, henholdsvis på piano og trommer, sønn på bass, datter på vokal, og bestemor på gitar. Og hun var litt av en reser på gitar! Etter gudstjenesten ble vi invitert hjem til et eldre ektepar på lunsj (eller frokost for oss da), og det var godt å få et hjemmelaget måltid i et ordentlig hjem for en gangs skyld. Engelsk mat er faktisk ikke så ille:D

I kveld er det første korøvelse:) Det gleder jeg meg masse til.

Mari

Snart to uker!

2007-09-22T14:52:00.000+01:00

Nå har jeg snart bodd her i to uker. Det kjennes ut som så mye mer, og det kjennes ut som at jeg har kjent folkene her mye lengre. Det har skjedd så utrolig masse disse to siste ukene. Jeg har prøvd ting jeg aldri ville ha turt før, og jeg har møtt folk jeg vanligvis ikke ville ha møtt.

Noe av det jeg kanskje er mest stolt av er at jeg turte å klatre høyt opp i klatreveggen. Vi har en klatrevegg her som en av servicene bruker ganske masse, og den fikk alle klatre i under Induction Period. Først var jeg selvfølgelig livredd, siden jeg har hatt høydeskrekk en god stund. Jeg fikk ikke til å klatre i det hele tatt, og jeg skled bare ned. Men så kom min kjære tutor (mentor) Dave Booker som var leder, og ville ha meg til å klatre i tauet hans. Det var en utrolig opplevelse. Jeg bare klatret og klatret, og Dave stod på bakken og ropte. "C´mon Love. You can do it my dear. Everyone, look at this crazy Norwegian girl. She is now climbing like she has never done anything else" Det var skikkelig hyggelig!!

Ellers har vi nå akkurat kommet hjem fra camp. Vi har campet i tre dager på landet i Wales. Vi bar ikke et kilo, fikk servert mat inne tre ganger om dagen, og fikk kakao om kvelden. Ganske grei camp kan man vel si. Det var hyggelig, og vi kom nærmere hverandre som en gruppe. Et par av aktivitetene vi hadde, var surfing, og coaseering. Jeg er en utrolig dårlig surfer, og skal ikke si mer om det. Men coasteering var gøy det! Vi fikk på oss våtdrakter, hoppet ut i havet i full storm og klatret på klippene. Han som var leder var en gal Waliser, som hele tiden kom med utsagn som: "If you fall, make sure it is in the water it is plenty of it behind you" og "We've never acctually had any accidents, so we don't really know what to do. So just hang in there". Det var utrolig gøy.

Jeg er fremdeles lei av toast. Det er det kjedeligste i hele verden som resten av maten her. Så i dag gikk vi inn til Llantwit Major for å handle litt reserver. Det trengtes. Llantwit er en utrolig søt by. Den er akkurat som en Walisisk by skal være. Liten, med masse stein- og murhus, og søte små butikker. Hvis noen vil komme å besøke meg, vil jeg anbefale dem å bo i Llantwit.

Men nå må jeg nesten sove litt. Ble seint i går. Savner Bodø litt innimellom:P

Mari

2007-09-15T23:12:00.000+01:00

Dette er altså noen bilder av slottet mitt:) og spisesalen der jeg spiser sånn tre måltider om dagen. Jeg har fått beskjed om at AC handler om å bli feit, ære konstant sulten og trøtt, og ha det latterlig morsomt:D

Mitt fantastiske nye hjem:D

2007-09-15T22:40:00.000+01:00

Ja for det er faktisk hjemme her. Når vi snakker om å gå tilbake til huset, snakker vi om "home". Og hjemme, det er Whitaker House på Atlantic College i Wales:D

Det er utrolig kult her. Kan nesten ikke beskrive hvor kult der er her, men skal prøve likevel. Slottet er kanskje det som facinerer meg mest for øyeblikket. Det er et vakkert middelalderslott, der va har bl.a bibliotek, og spisesal. Jeg og alle mine nye venner vet nok allerede mer om slottet enn mange andreåringer, siden vi bruker tiden vår flittig til å utforske slottet, området rundt og campus. Det beste hittil, var turen min til vakttårnet på onsdag. Litt bortenfor slottet er det nemlig en stor skog. Og etter at barnet til han som eide slottet på 1500-tallet ble bortført av sjørøvere, ble det bygd et høyt vakttårn, der du får en fantastisk utsikt over slottet og det vakre landskapet rundt. Tror vel egentlig ikke at det er meningen vi skal være der, men å se solnedgangen derfra var definitivt verdt det!!!

Slottet er fremdeles det mest hjemsøkte i hele Storbritannia, selv etter eksorsismen som ble utført her rundt 1920. Det sies at det både er heks, panter, sjørøver, og en lady som går rundt her på natten, noe som gjør utfosking av slottet på nattestid veldig skummelt (men fremdeles forferdelig morsomt!!!).

Ellers så bor jeg på rom sammen med Emily fra Wales, Yi Hui fra kina, og Miriam og Ellen som har bodd så mange forskjellige steder at de egentlig ikke helt vet hvor de hører hjemme. Brasil, japan , Mosambique og tyskland bare for å nevne noen. Mine andre venner er Dieteka fra Nederland, Shadar fra Palestina, Aya fra Israel (ja det går faktisk an), Robbie fra Atlanta, Kitty fra England, og Leonardo fra Italia. Fantastiske folk som er innstilte på å forstå og lære om andre kulturer. Det kan bli noen hete diskusjoner innimellom da. Som når Robbie presterte å si at vegetarianere har genfeil..... Noe han kun sa for å irritere...han gjør sånt hele tiden.

Maten er helt ok, men jeg begynner å bli latterlig lei av toast!!! Det må være nasjonalretten til britene, for de spiser det sånn hele tiden. Toast uten noe pålegg er veldig populært til en kopp te for våre britiske venner. Jeg er drittlei allerede...

I disse dagene har vi noe som heter Induction Week. Det går ut på at vi har fått prøvd ut alle servicene som vi kan velge mellom, og valgt fag. Service er noe alle må ha for å få IB'en komplett. Det går ut på at man gjør noe for å hjelpe lokalsamfunnet, og kan være f.eks. Lifeguarding, hjelpe til med handikappede barn og voksne, besøke gamle, være samtaleparter hos ChildLine, eller det kuleste av alt: ILB! Inshore Life Boats. Det skal nemlig jeg gjøre. tror jeg. Hvertfall det jeg for øyeblikket har mest lyst til. Man må nemlig være helt sikker før man bestemmer seg, for man skal gjøre samme service i to år. ILB går ut på å redde folk på sjøen. Man lærer seg å kjøre noen latterlig raske båter, seiling, navigasjon på sjøen og å redde folk fra båter og klipper. I dag fikk vi prøve å kjøre båten, noe som var utrolig morsomt. Det gikk faktisk rykter på campus om hvos stort smil jeg hadde da jeg hadde gjort meg ferdig. Fikk prøve meg på noen skikkelige u.svinger i fantastisk høy fart!! Tror dette blir skikkelig gøy, og ser frem til å gjøre det. Blir kanskje ikke så kult å gå i vannet i januar da, men det takler jeg vel. Er jo tross alt norsk. Går under kallenavnet "The Polar Bear", fordi jeg kommer lengst nordfra i huset mitt. Og de andre norske synes jeg er skikkelig søt p.g.a dialekten min. Mildt sagt litt irriterende til tider.

Fagene jeg har valgt er: History-West Asia, Norwegian, og English på Higher Level, og Math Studies, Enviromental Systems og Peace and Conflict Studies på Standard level. Begynner faktisk å ville komme meg i gang med fagene nå. har ikke hatt skole på sånn tre måneder.

På mandag skal huset mitt på camp. Hørt rykter om kubæsj og dårlig vær, så det blir sikkert kjempegøy:D desverre er jeg for øyeblikket veldig forkjølet, så det er ikke sikkert jeg kan gjøre det da...

Det var vel det for denne gang. Skal begynne å legge inn litt bilder og slikt etterhvert, så følg med!!!
Savner selvfølgelig gamlelandet innimellom, og alle dere der hjemme. Nå er jeg fri for melkesjokolade også. Den har nemlig min utrolig hyggelige norske co-year Jahn Oscar og jeg spist opp.... Han hilser forresten til Norge han også.

skal skrive mer når jeg får tid:)
Mari

Tre uker igjen!!

2007-08-19T12:32:00.000+01:00

Nå er det tre uker til jeg reiser, og det er i grunnen ganske rart. I dag sendte jeg mamma av gårde med fly til Sandane, og da jeg tenkte på at om tre uker er det min tur å dra, gikk det enda mer opp for meg at jeg faktisk drar!!! Det blir gøy:D